(Bẹ’er-Sjẹba) [edsbrønnen; el.: sjubrønnen].

Et sted i det sørlige Juda hvor det lå en brønn og etter hvert ble anlagt en by. Stedet ligger omtrent midtveis mellom middelhavskysten og sørenden av Dødehavet, 45 km sørvest for Hebron og om lag like langt sørøst for Gaza.

Be’er-Sjeba kom til å stå for det sørligste punktet når det lovte lands lengde skulle angis. Man hadde for eksempel uttrykkene «fra Dan til Be’er-Sjeba» (Dom 20: 1) og «fra Be’er-Sjeba til Dan». (1Kr 21: 2; 2Kr 30: 5) Da nasjonen var blitt splittet i to riker, ble Be’er-Sjeba brukt som angivelse av det sørligste punktet i Juda rike; man hadde uttrykkene «fra Geba like til Be’er-Sjeba» (2Kg 23: 8) og «fra Be’er-Sjeba til Efraims fjellområde» (hvor grensen mot nordriket Israel gikk). (2Kr 19: 4) Etter landflyktigheten ble et lignende uttrykk brukt om det enda mer begrensede området som ble bebodd av de hjemvendte judeerne – da sa man «fra Be’er-Sjeba helt til Hinnoms dal». – Ne 11: 27, 30.

Egentlig var det andre byer i det lovte land som lå sør for Be’er-Sjeba og nord for Dan. Men både Dan og Be’er-Sjeba lå i naturlige grenseområder. Be’er-Sjeba lå nedenfor Judas fjelland, der hvor ørkenen begynte. Dessuten var Be’er-Sjeba en av Judas viktigste byer, ved siden av Jerusalem og Hebron, ikke bare fordi den hadde en utmerket vannforsyning sammenlignet med området omkring, noe som både gav gode forhold for jordbruk og gode beitemarker, men også fordi flere viktige veier løp sammen her. Fra Egypt gikk det en gammel rute langs «brønnenes vei» som førte gjennom Kadesj-Barnea og videre til Be’er-Sjeba. Denne veien løp sammen med en annen rute som kamelkaravanene fra «krydderrikene» på den arabiske halvøy fulgte når de skulle til Filistea eller Juda. Fra Esjon-Geber, som lå ved nordenden av Akababukta, gikk det en rute opp gjennom Araba som så dreide mot vest og førte opp gjennom Akrabbim-stigningen og til Be’er-Sjeba. Ved Gaza på Filistersletten bøyde en vei av fra hovedveien og førte sørøstover til Be’er-Sjeba. Og endelig gikk det en vei fra Be’er-Sjeba mot nordøst som forbandt byen med resten av Juda. Den førte opp i Judas fjelland, til Jerusalem og videre nordover til andre steder. – 1Mo 22: 19.

Stedet er nevnt første gang i forbindelse med Hagar, som flakket omkring med sin sønn Ismael «i ødemarken ved Be’er-Sjeba» da de ble sendt vekk av Abraham. (1Mo 21: 14) Fordi hun trodde at sønnen hennes kom til å tørste i hjel, trakk hun seg bort fra ham, men Gud hørte gutten og ledet Hagar til en brønn. (1Mo 21: 19) Dette kan ha vært en brønn som Abraham hadde gravd på et tidligere tidspunkt, men som da ikke hadde fått noe navn, i betraktning av den etterfølgende beretningen. Noen av filisterne tok en brønn i dette området med makt, øyensynlig uten at Abimelek, kongen i Gerar, visste om det. Abimelek og hans hærfører Pikol henvendte seg til Abraham og foreslo en fredspakt. Da Abraham rettet skarp kritikk mot Abimelek fordi tjenerne hans hadde tatt brønnen med vold, forsikret Abimelek at han ikke kjente til dette, og han sluttet så en pakt med Abraham og tok imot sju søyelam av ham som vitnesbyrd om at brønnen tilhørte Abraham. «Derfor kalte [Abraham] det stedet Be’er-Sjeba, fordi de begge hadde avlagt en ed der.» (1Mo 21: 31) Abraham plantet nå et tamarisktre der og påkalte «Jehovas navn, navnet til den Gud som blir til uavgrenset tid». (1Mo 21: 33) Det var fra Be’er-Sjeba Abraham gikk til Moria-landet for å frambære Isak som offer, og deretter vendte han tilbake til Be’er-Sjeba og ble boende der. – 1Mo 22: 19.

Da Abraham var død, stoppet filisterne til de brønnene han hadde gravd, men da Isak senere bosatte seg der, gikk han i gang med å grave dem opp igjen og kalte dem ved de navnene hans far hadde gitt dem. (1Mo 26: 18) Han møtte imidlertid motstand fra filisterne og flyttet fra sted til sted, inntil han fant rikelig med plass i Rehobot, og senere drog han opp til Be’er-Sjeba. (1Mo 26: 22, 23) Mens Isaks tjenere arbeidet med å grave en brønn i Be’er-Sjeba, kom Abimelek, kongen i Gerar (enten den samme som hadde inngått en pakt med Abraham, eller en annen med samme navn eller samme tittel) sammen med sin hærfører Pikol for å be Isak om å slutte en fredspakt med ham. De spiste og drakk sammen, og neste dag stod de tidlig opp og kom med edfestede  erklæringer overfor hverandre. Samme dag begynte brønnen å gi vann, og Isak gav den navnet Sjiba, som betyr «ed» eller «sju» og henspiller på en ed som ble sverget ved sju ting. (1Mo 26: 31–33; se SJIBA.) Isak valgte tydeligvis navnet «Sjiba» (en form av «Sjeba») for å bevare navnet Be’er-Sjeba, som Abraham hadde gitt dette stedet. At det virkelig kan dreie seg om den brønnen som Abraham tidligere hadde gravd, framgår av 1. Mosebok 26: 18, som det er henvist til ovenfor. Det var mens Isak bodde her, at han velsignet Jakob i stedet for Esau og sendte ham til Karan for at han skulle ta seg en hustru blant sin morbror Labans døtre. (1Mo 28: 1, 2, 10) Jakob, som etter hvert ble kjent som Israel, frambar senere ofre til sin far Isaks Gud i Be’er-Sjeba da han var på vei til Egypt for å bli gjenforent med sin sønn Josef. – 1Mo 46: 1–5.

I løpet av de over 250 årene som nå gikk før Kanaan ble fordelt mellom Israels tolv stammer, var det blitt en by i Be’er-Sjeba (Jos 15: 21, 28), og denne ble tildelt Simeons stamme som en enklave i Judas territorium. (Jos 19: 1, 2) Det var her Samuels sønner virket som dommere. (1Sa 8: 1, 2) Da Elia flyktet av frykt for dronning Jesabels vrede, lot han tjeneren sin bli igjen i Be’er-Sjeba og begav seg sørover gjennom Negev og videre til Horeb. (1Kg 19: 3) Sibjah, mor til Juda-kongen Jehoasj, var fra Be’er-Sjeba. (2Kg 12: 1) Be’er-Sjeba er nevnt som endepunktet for Davids registrering av folket i hele Israel (2Sa 24: 2, 7) og som startpunktet for Jehosjafats religiøse reformer. (2Kr 19: 4) Den måten Amos omtaler byen på, tyder på at den på hans tid var åsted for urene religiøse handlinger (Am 5: 5; 8: 14), og at den kanskje hadde en eller annen tilknytning til det avguderiske nordriket. Man har funnet statuetter av gudinnen Astarte her, liksom mange andre steder i Israel. Fra dette tidspunktet av forekommer ikke navnet Be’er-Sjeba mer i den bibelske beretning, bortsett fra at det kort er nevnt ett sted at byen, med tilhørende småbyer, ble bebodd igjen etter landflyktigheten i Babylon. – Ne 11: 27.

Kongetidens Be’er-Sjeba regnes for å være identisk med Tell al-Saba (Tel Beer Sheva), som ligger 4 km øst for dagens Beer Sheva. Sekulære skribenter på 300-tallet e.v.t. omtaler datidens Be’er-Sjeba som en småby og som romersk garnison. Byen er den dag i dag et trafikknutepunkt og et viktig handelssentrum. Selv om området rundt Beer Sheva er steppeland og bare får mellom 150 og 200 mm nedbør i året, er jorden fruktbar, og det finnes mange produktive gårdsbruk i området. Det er også mange brønner der. Den største er nesten 4 m i diameter, og den nederste delen av den er hogd ut gjennom 5 m massiv fjellgrunn.