Gravleggelsen av døde mennesker ble tillagt stor betydning i bibelsk tid. Abraham, den første som det sies direkte om at han forestod en begravelse, var villig til å betale en anselig pengesum for å sikre seg et passende gravsted. (Se KJØP OG SALG.) Hetittene (Hets sønner), som han kjøpte stedet av, hadde velegnede gravsteder. (1Mo 23: 3–20) Den hulen Abraham kjøpte, ble et familiegravsted. Hans hustru Sara ble gravlagt der, og det ble senere også Abraham selv, Isak, Rebekka, Lea og Jakob. (1Mo 25: 9; 49: 29–32) Jakob var svært opptatt av at han ikke måtte bli begravet i Egypt, men hos sine forfedre. (1Mo 47: 29–31) Legemet hans måtte derfor balsameres, for ellers ville det ha gått i forråtnelse i varmen under den lange reisen fra Egypt til Makpela-hulen. (1Mo 50: 1–3, 13) Josef gav uttrykk for et tilsvarende ønske, og også hans legeme ble balsamert, og det ble lagt i en kiste i påvente av utfrielsen av Egypt. (1Mo 50: 24–26; Jos 24: 32) Dette ønsket hadde utvilsomt sammenheng med at de hadde samme tro på Guds løfter, og det var et uttrykk for deres overbevisning om at løftene til slutt kom til å bli oppfylt. – He 11: 13–22, 39.

Det ser ut til at mange ville ha et familiegravsted, slik Abraham hadde hatt. (2Sa 19: 34–37) Det sies om både Gideon, Samson og Asael at de ble begravet ’på sin fars gravsted’. (Dom 8: 32; 16: 31; 2Sa 2: 32) Med talemåten ’å legge seg til hvile hos sine forfedre’, som forekommer nokså ofte, menes det imidlertid ikke nødvendigvis at man ble begravet på samme gravsted som sine forfedre, for denne vendingen er også brukt når det er snakk om menn som helt klart ikke ble det. (1Mo 15: 15; 5Mo 31: 16; 32: 50; 1Kg 2: 10; Apg 13: 36) Talemåten må derfor bety at de i likhet med sine forfedre kom til Sjeol (Hades), menneskehetens felles grav, også kalt «huset hvor alle levende møtes». – Job 30: 23.

 Det å forestå en annens begravelse ble betraktet som et utslag av kjærlig godhet, og innbyggerne i Jabesj-Gilead satte livet på spill for å få Saul og hans sønner gravlagt. (1Sa 31: 11–13; 2Sa 2: 4–6) At noen ikke fikk en begravelse, ble regnet som en ulykke for dem (Jer 14: 16), som et uttrykk for at Gud hadde forkastet dem på grunn av deres urette handlemåte. (Jer 8: 1, 2; 9: 22; 25: 32, 33; Jes 14: 19, 20; jf. Åp 11: 7–9.) Liket av slike mennesker kunne dermed bli til føde for dyr og åtseletende fugler. (Sl 79: 1–3; Jer 16: 4) Det rørende bildet av Rispa, en kvinne som kanskje i månedsvis nektet å forlate likene av sønnene sine, inntil de endelig fikk en begravelse, viser på en levende måte hvor stor betydning man tilla det å få gravlagt de døde. – 2Sa 21: 9–14.

Jehovas lov ved Moses inneholdt instrukser om gravlegging også av forbrytere. (5Mo 21: 23; jf. Jos 8: 29.) Akitofel fikk en begravelse til tross for at han begikk selvmord. (2Sa 17: 23) Da Salomo gav ordre om at Joab skulle henrettes, gav han samtidig instrukser om at han skulle begraves. (1Kg 2: 31) Jehu hadde tenkt å gi den onde Jesabel en begravelse, av hensyn til at hun var «kongedatter», men ble forhindret i dette ved at Jehovas profeti om at hun skulle bli «som gjødsel på markens overflate», ble oppfylt. – 2Kg 9: 10, 34–37; jf. 2Kr 22: 8, 9.

Det var åpenbart vanlig blant israelittene å begrave de døde samme dag som døden inntraff; det som skjedde med Jakob og Josef, var unntak. Årsaken til at det var nødvendig å få gravlagt de døde så snart som mulig, var det varme klimaet, som bidrog til at forråtnelsen raskt kom i gang. Løgneren Ananias ble begravet innen omkring tre timer etter at han var død. (Apg 5: 5–10) Under Moseloven var det dessuten slik at en som rørte ved et lik, ble regnet som uren i sju dager. Bakgrunnen for dette var utvilsomt det at døden er en følge av synd og ufullkommenhet, men samtidig var lovbestemmelsen gagnlig for dem som overholdt den, ved at den bidrog til god hygiene og til å forhindre spredning av sykdommer. De som unnlot å overholde den foreskrevne renselsesprosedyren, ble straffet med døden. (4Mo 19: 11–20; jf. 5Mo 21: 22, 23.) Josjia brukte benene av avgudsdyrkere til å gjøre altrene deres uegnet for tilbedelse, og han vanhelliget også gravstedene deres. – 2Kg 23: 14–16; 2Kr 34: 4, 5.

På bakgrunn av den holdning til lik som framholdes i Bibelen, er det innlysende at man ikke viste ærbødighet for likene av fremtredende tjenere for Gud eller tolererte en slik skikk. Moses’ legeme ble begravet av Gud selv, på et ukjent sted, noe som gjorde det umulig å begynne å valfarte til gravstedet hans på et senere tidspunkt. – 5Mo 34: 5, 6; jf. Jud 9.

Man benyttet forskjellige typer gravsteder i Midtøsten i oldtiden. Det var nok noen som begravet de døde i jorden, slik det er vanlig å gjøre i den vestlige verden, men det var ikke dette man foretrakk. Rebekkas amme, Debora, ble begravet under et stort tre, og det ble også kong Saul og hans sønner, iallfall i første omgang. (1Mo 35: 8; 1Kr 10: 12) Men det ser ut til at man helst ville begrave de døde i en hule, slik som i Abrahams tilfelle – enten i en naturlig hule eller i et gravkammer som var hogd ut i slik bløt kalkstein som det er så rikelig av i Palestina. Mange hogde ut eller ordnet med sitt gravsted selv, god tid i forveien. (1Mo 50: 5; Jes 22: 16; 2Kr 16: 14) Gravstedet kunne ligge i nærheten av vedkommendes hus, for eksempel i hagen. – 1Sa 25: 1; 1Kg 2: 34; 2Kg 21: 18, 25, 26; 2Kr 33: 20.

Arkeologiske funn gir en pekepinn om hva slags gravsteder man benyttet. Foruten enkle graver i jorden benyttet man hvelv eller kamre hogd ut i fjell, ofte i åssider. Det ser ut til at man aller helst ville ha et sted som lå litt høyt. (Jos 24: 33; 2Kg 23: 16; 2Kr 32: 33; Jes 22: 16) Kammeret kunne være beregnet for én person, som da ble lagt i en uthogd fordypning i gulvet, men det kunne også innredes med tanke på flere begravelser, da med små, avlange rom som var hogd inn vinkelrett i veggene, hvert med plass til ett lik. Den trange åpningen som liket ble ført inn gjennom, ble lukket med en tilhogd stein. I andre tilfeller ble en benklignende nisje, eller hylle, hogd inn i bakveggen og sideveggene (Mr 16: 5), eller det kunne være en dobbelt rekke med slike nisjer, slik at det ble flere plasser. Gravstedet kunne til og med ha flere kamre, selv om den typen som hadde ett kammer, øyensynlig var den mest utbredte blant jødene. I en grav hvor legemet lå åpent i en nisje, måtte man selvsagt forsegle inngangen så ville dyr ikke kunne komme inn. Hovedinngangen til gravstedet ble derfor stengt med en stor stein. Denne var noen ganger hengslet som en dør, men i andre tilfeller var den sirkelrund og felt inn i et spor, slik at den kunne rulles foran inngangen. En slik sirkelformet stein kunne veie over ett tonn. – Mt 27: 60; Mr 16: 3, 4.

Oldtidens jødiske gravsteder er preget av enkelhet. I så måte dannet de en skarp kontrast til hedenske graver, som ofte hadde veggmalerier og annen utsmykning. Jakob reiste riktignok en støtte over Rakels grav, kanskje en enkelt stein (1Mo 35: 20), men den var nok bare en markering, ikke noe minnesmerke. (1Sa 10: 2) Det er også nevnt en «gravstein» i 2. Kongebok 23: 17  som markerte et gravsted. Jesus snakket om graver «som en ikke kan se, så folk går på dem uten å vite det». (Lu 11: 44) Fordi det var seremoniell urenhet forbundet med de døde, ble jødenes graver ofte hvitkalket, slik at forbipasserende ble oppmerksom på dem. (Mt 23: 27) Det sies at gravene ble kalket hvert år før påsken. – Misjna, Shekalim 1: 1.

Når noen var død, ble legemet vanligvis vasket (Apg 9: 37) og salvet med aromatiske oljer og salver, men selv om man kanskje kan betrakte dette som en slags balsamering, var det noe helt annet enn den form for balsamering egypterne utførte. (Jf. Mr 14: 3–8; Joh 12: 3, 7.) Legemet ble så innsvøpt i tøy, vanligvis lin. (Mt 27: 59; Joh 11: 44) Mellom linbindene var det gjerne krydderier som myrra og aloe. (Joh 19: 39, 40) Den som var død, kunne også bli lagt i olje og salver, slik kong Asa ble. (2Kr 16: 14) Den store ’begravelsesbrenningen’ som er nevnt i forbindelse med Asas død, var tydeligvis en brenning av krydderier, noe som gav aromatisk røyk. Hodet ble gjerne dekket med et eget klede. – Joh 20: 7.

Det at noen kvinner oppsøkte Jesu grav den tredje dagen for å gni ham inn med olje og krydderier, kom kanskje av at Jesus ble gravlagt i all hast, og at de ønsket å få gjort et mer grundig arbeid for at legemet hans skulle bli bevart lenger. – Mr 16: 1; Lu 23: 55, 56.

Den døde ble ofte båret til gravstedet på en likbåre, gjerne av flettverk, og gravfølget kunne være stort, kanskje med musikere som spilte sørgemusikk. (Lu 7: 12–14; Mt 9: 23) Ved graven kunne det bli sagt noen ord om den som var død, mens de tilstedeværende gråt. – 2Sa 3: 31–34; 2Kr 35: 23–25.

Etter hvert som antall graver økte, ble det anlagt større gravplasser, vanligvis utenfor bymurene. Judas konger ble imidlertid gravlagt i «Davidsbyen», mens nordriket Israels konger ble begravet i nordrikets hovedstad. (1Sa 25: 1; 1Kg 22: 37; 2Kr 9: 31; 24: 15, 16) I boken Digging Up Biblical History (1931, bd. II, s. 186) sier J.G. Duncan: «Hebreerne begravet nok av og til noen innenfor bymuren, men som regel hogg de ut klippegravene sine i en skråning i nærheten av byen. Hvis man finner klippegraver i en åsside, er dette et nokså sikkert tegn på at det har vært bebyggelse i åssiden tvers overfor eller i nærheten, og hvis man derimot ikke finner noe tegn til gravsteder i nærheten av et funnsted, er dette et sikkert bevis for at stedet ikke har vært bebodd.» På høydedragene rundt Jerusalem er det en mengde gravsteder. (Jf. Jes 22: 16.) «Folkets sønners gravplass» («folkets sønners gravsted») i Kedron-elvedalen var trolig de fattiges gravplass. (Jer 26: 23; 2Kg 23: 6) Et annet sted som er nevnt, er «pottemakerens mark», hvor fremmede ble gravlagt. – Mt 27: 7; se AKELDAMA.

Kremasjon, som var alminnelig blant de senere babylonere og blant grekerne og romerne, var sjelden blant jødene. Likene av Saul og hans sønner ble brent, men benene ble begravet. – 1Sa 31: 8–13; se også Am 6: 9, 10.

I De hebraiske skrifter har ordene qẹver («gravsted», 1Mo 23: 4) og qevurạh («grav», 1Mo 35: 20) et annet betydningsinnhold enn sjeʼọl, som ikke betegner en bestemt grav eller et bestemt gravsted, men graven generelt, menneskehetens felles grav. I De kristne greske skrifter betyr likeledes ordene tạfos («grav», Mt 27: 61), mnẹma («gravsted», Mr 15: 46) og mnemeion («minnegrav», Lu 23: 55) noe annet enn haides, den greske ekvivalenten til sjeʼọl. – Se HADES; MINNEGRAV; SJEOL.

Davids og andre kongers gravsteder. På pinsedagen i år 33 sa Peter: «David . . . både døde og ble begravet, og hans gravsted er iblant oss den dag i dag.» (Apg 2: 29) Dette viser at kong Davids grav fortsatt fantes i år 33.

Første Kongebok 2: 10 sier at David ble begravet «i Davidsbyen», og det var etter alt å dømme her man senere gravla de aller fleste kongene i Juda rike. Om tolv av de tjue kongene etter David sies det direkte at de ble begravet i Davidsbyen, selv om ikke alle disse ble plassert i «kongenes gravsteder» – om Jehoram, Joasj (Jehoasj) og Akas sies det uttrykkelig at de ikke ble begravet der. (2Kr 21: 16, 20; 24: 24, 25; 28: 27) «Kongenes gravsteder» var ikke nødvendigvis et felles gravsted med mange kamre; det kan ha vært et område i Davidsbyen hvor kongenes minnegraver lå. Kong Asa ble gravlagt i sitt «storslagne gravsted, som han hadde gravd ut for seg i Davidsbyen» (2Kr 16: 14), og Hiskia ble begravet «i stigningen opp til Davids sønners gravsteder». (2Kr 32: 33) Den spedalske kong Ussia ble begravet ’hos sine forfedre, men på den begravelsesmarken som tilhørte kongene, for de sa: «Han er spedalsk»’. Dette antyder at han ikke ble plassert i et gravkammer som var hogd ut i berget, men i stedet ble gravlagt i jorden. – 2Kr 26: 23.

Av de øvrige av Judas konger ble Manasse og Amon åpenbart gravlagt et annet sted, «i Ussas hage». (2Kg 21: 18, 23, 26) Når det sies at Amons sønn, den trofaste kong Josjia, ble begravet «på sine forfedres gravplass», siktes det enten til kongegravene i Davidsbyen eller til Manasses og Amons gravsteder. (2Kr 35: 23, 24) Tre konger døde i landflyktighet: Jehoakas (i Egypt) og  Jehojakin og Sidkia (i Babylon). (2Kg 23: 34; 25: 7, 27–30) Jehojakim ble begravet «som en eselhingst» – han ble «kastet ut til heten om dagen og til frosten om natten» – som oppfyllelse av Jeremias profeti. – Jer 22: 18, 19; 36: 30.

Den rettferdige øverstepresten Jehojada ble æret med en begravelse «i Davidsbyen sammen med kongene». Han er, så vidt man vet, den eneste som ikke var av kongelig byrd, som ble vist en slik ære. – 2Kr 24: 15, 16.

Det er ikke fastslått hvor disse kongelige gravstedene lå. På bakgrunn av at det er henvist til «Davidsgravstedene» i Nehemja 3: 16 og til «stigningen opp til Davids sønners gravsteder» i 2. Krønikebok 32: 33, er det noen som mener at området trolig lå på sørøstsiden av byen, i nærheten av Kedron-dalen. Her er det funnet noe man tror er meget gamle klippegraver, med innganger som har form som en rektangulær sjakt. Det er imidlertid ikke mulig å si noe sikkert om disse gravenes opprinnelse. Gravene er i svært dårlig forfatning, ikke bare på grunn av de ødeleggelsene byen ble påført både i år 70 og i 135 e.v.t., men også fordi romerne brukte den sørlige delen av byen som steinbrudd.

Mausoleet til dronning Helena av Adiabene, som ligger i den nordlige delen av det moderne Jerusalem, har fått det misvisende navnet «Kongegravene». Mausoleet ble ikke bygd før i det første århundre e.v.t. og må ikke forveksles med de kongegravene som er omtalt i Bibelen.

’Likene av deres konger.’ I Esekiel 43: 7–9 fordømmer Jehova Israels hus og dets konger fordi de har besmittet hans hellige navn «ved sin utukt og ved likene av sine konger ved deres død», og så sier han: «La dem nå fjerne sin utukt og likene av sine konger langt bort fra meg, så skal jeg visselig bo midt iblant dem til uavgrenset tid.» Noen kommentatorer har forstått dette slik at jødenes synd bestod i at de hadde laget gravsteder til noen av kongene nær tempelområdet. I vers 7 har rundt 20 hebraiske håndskrifter og tekstutgaver, og også targumene, lesemåten «ved deres død», mens den massoretiske tekst i stedet har «sine offerhauger» og den greske oversettelsen Septuaginta har «i deres midte».

Hvis lesemåten «ved deres død» er den korrekte, er det tydeligvis likevel ikke noe sikkert grunnlag for å tro at noen av Judas konger ble begravet nær tempelområdet. Ettersom et lik var urent ifølge Loven, ville det å gravlegge noen nær templet være en direkte hån mot Gud, og det er ikke engang antydet i noen av beretningene om kongene at noen begikk en slik åpenbar og alvorlig krenkelse av templets hellighet. De kongene som ikke ble funnet verdige til å bli begravet i «kongenes gravsteder» eller «Davids sønners gravsteder», ble neppe gravlagt på et mer opphøyd sted, for eksempel ved templet, men snarere på et mindre fremtredende og ærefullt sted.

Ser man nærmere på Esekiel 43: 7–9, vil man legge merke til at det er snakk om avgudsdyrkelse. Akkurat som den «utukt» det er snakk om, i første rekke må være billedlig utukt, betegner tydeligvis ’likene av deres konger’ de livløse gudebildene som israelittene og deres herskere hadde tilbedt. I tråd med dette advarte Jehova israelittene i 3. Mosebok 26: 30 om at hvis de var ulydige mot ham, kom han til å «tilintetgjøre deres hellige offerhauger og hogge ned deres røkelsessokler og legge deres egne døde kropper oppå de døde kroppene av deres skitne avguder». (Jf. Jer 16: 18; Ese 6: 4–6.) Bibelen viser at slike gudebilder ble brakt inn på tempelområdet. (Ese 8: 5–17) Dessuten ble noen av avgudene benevnt som konger, i og med at ordet for «konge» inngikk som en del av navnene Molek (1Kg 11: 7), Milkom (1Kg 11: 5) og Malkam (Jer 49: 1). Om nordrikets avguder skriver profeten Amos (5: 26): «Og dere kommer sannelig til å bære Sakkut, deres konge, og Kaivan, deres bilder, deres guds stjerne, som dere laget dere.» Det ser således ut til å være mer sannsynlig at passasjen fordømmer avgudsdyrkelse, enn at den handler om vanhelligelse av det innviede tempelområdet ved at bokstavelige konger ble gravlagt der.