(Bẹhemot).

Betegnelsen «Behemot», som forekommer i Job 40: 15, er blitt tolket som (1) et lånord som kommer fra et egyptisk ord for «vannbøffel», (2) et ord som kan være av assyrisk herkomst, som betyr «monster», og (3) forsterkende flertall av det hebraiske ordet behemạh (dyr; husdyr) som antas å bety «stort dyr» eller «veldig dyr». I den greske oversettelsen Septuaginta er ordet therịa (ville dyr) brukt som oversettelse av det hebraiske behemọth. Det siktes nok imidlertid til en enkelt art, i betraktning av den beskrivelsen som videre gis av Behemot, og det er alminnelig enighet om at det dreier seg om flodhesten (Hippopotamus amphibius). Det er faktisk mange bibeloversettelser (NO, EN, AT, La, Ro, NW, JB, RS) som har ordet «flodhesten» enten i selve teksten eller i en fotnote for å identifisere det dyret Gud omtaler.

Flodhesten er et stort, tykkhudet, nesten hårløst pattedyr som holder til i elver, innsjøer og sumper. Den har et karakteristisk utseende med de korte bena, de kjempemessige kjevene og det  store hodet, som kan veie opp imot ett tonn. Kjevemusklene og tennene er så kraftige at flodhesten kan bite gjennom panseret på en krokodille med ett eneste bitt. En fullvoksen flodhest kan bli opptil 4–5 m lang og veie opptil 3600 kg. Tross sin enorme størrelse beveger flodhesten seg raskt både i vannet og på landjorden. Den lever av vannplanter, gress, siv og busker, og hver dag finner over 90 kg grønne planter veien ned i magen dens, som rommer mellom 150 og 190 l.

Huden er meget kraftig, særlig under buken, slik at den tåler støt og skraping når flodhesten med sine korte ben sleper kroppen over grener og stokker og steiner på elvebunnen. Neseborene er strategisk anbrakt oppå snuten, og øynene er plassert høyt oppe på oversiden av hodet, slik at flodhesten både kan puste og se mens nesten hele kroppen befinner seg under vannflaten. Ørene og de ventillignende neseborene lukker seg når flodhesten dykker. Selv når den sover, stiger den automatisk opp til overflaten for å trekke pusten når karbondioksidinnholdet i blodet når et visst nivå, for så å gli ned under vann igjen.

Tidligere fantes flodhesten i de fleste større innsjøer og elver i Afrika, men som følge av at menneskene har drevet jakt på den, har den forsvunnet fra mange områder, og det sies at den nå ikke forekommer nord for katarakten ved Khartoum i Sudan. Før i tiden fantes flodhesten kanskje til og med i Jordan-elven. Det meldes faktisk om funn av flodhesttenner og flodhestknokler flere steder i Palestina.

Beskrivelsen i Job, kapittel 40, gir et levende verbalt bilde av det kjempestore pattedyret, Behemot. Det er beskrevet som planteeter (v. 15). Det sies at kildene til dets veldige kraft og dets energi er i hoftene og i bukens sener, med andre ord i ryggmusklene og bukmusklene (v. 16). Behemots hale sammenlignes med en seder. I og med at flodhestens hale ikke er lengre enn 45–50 cm, skal dette trolig forstås slik at dyret kan få den tykke halen til å stå stivt rett opp, eller til at det kan svinge den fram og tilbake på en slik måte at den minner om et tre. «Senene i dens lår er sammenflettede», slik at muskelfibrene og senene i lårene er tvunnet eller flettet sammen som trådene i en kraftig kabel (v. 17). Knoklene i bena er sterke som «kobberrør», slik at de er i stand til å bære den tunge kroppen. Ribbena og andre knokler er som stenger av smijern (v. 18). Vi finner også en hentydning til Behemots kolossale matinntak (v. 20), og det er også nevnt at den pleier å hvile under de tornete lotustrærne eller skjule seg på et sumpete sted, i skyggen av poplene (v. 21, 22). Når en elv går over sine bredder, får den ikke panikk, for den kan likevel holde hodet over vannet og svømme mot strømmen (v. 23). I vers 24 spør Jehova Job om noe menneske ville våge å utfordre Behemot og prøve å hekte en krok i nesen på den, når den er så sterk og så velutrustet.