[fra akkadisk: eier; herre].

En babylonsk gud; det ble forutsagt at han skulle bli gjort til skamme ved Babylons fall. – Jes 46: 1; Jer 50: 2; 51: 44.

Tittelen Bel ble først brukt om guden Enlil. Bel inngikk i den opprinnelige sumeriske triaden av guder, sammen med Anu og Enki (Ea). Da Marduk (Merodak) ble Babylons hovedgud, fikk han også navnet Bel. – Se GUDER OG GUDINNER (Babylonske guddommer).

Når man tenker på hvor høyt aktet Bel var, er det lett å forstå hvorfor Jehovas profeter under inspirasjon nevnte ham som en av de guder som kom til å bli ydmyket ved Babylons fall. Nesten 200 år før Babylon falt for mederne og perserne, forutsa Jesaja at Bel ville måtte bøye seg og Nebo krøke seg av skam over det store nederlaget. Gudebildene deres skulle bli fjernet av ville dyr og hjelpeløst bli fraktet vekk som oppakning på lastedyr. Bel og Nebo selv skulle ikke unnslippe. «Deres egen sjel» skulle gå i fangenskap. (Jes 46: 1, 2; se også Jer 50: 2.) Jehova skulle tvinge Bel til å gi avkall på det han hadde slukt ved hjelp av sine tilbedere, som tilskrev ham sine seirer. Især ville han bli nødt til å gi slipp på Jehovas landflyktige folk og de hellige redskapene fra Jehovas tempel. Aldri mer skulle de nasjonene som Babylon hadde underlagt seg, strømme til tilbedelsen av Bel eller underkaste seg under Bels tilbedere, som om han var den høyeste gud over verden. – Jer 51: 44; se MERODAK.