(Bẹlial) [fra hebr.: udugelig; sammensatt av belị, «ikke; uten», og jaʽạl, «å være av verdi; å være nyttig, gagnlig»].

Det å være unyttig, ussel, verdiløs, udugelig. Det hebraiske uttrykket belijạʽal brukes om ideer, om ord og om råd (5Mo 15: 9; Sl 101: 3; Na 1: 11), om ulykkelige omstendigheter (Sl 41: 8) og, oftere enn noe annet, om udugelige mennesker av verste slag: menn som fremmet tilbedelsen av andre guder (5Mo 13: 13); de mennene i Benjamin som begikk seksualforbrytelsen i Gibea (Dom 19: 22–27; 20: 13); Elis onde sønner (1Sa 2: 12); den frekke Nabal (1Sa 25: 17, 25); motstandere av David, Guds salvede (2Sa 20: 1; 22: 5; 23: 6; Sl 18: 4); de udugelige mennene som samlet seg hos Jeroboam (2Kr 13: 7); Jesabels medsammensvorne i komplottet mot Nabot (1Kg 21: 10, 13); folk generelt som skaper stridigheter (Ord 6: 12–14; 16: 27; 19: 28). Jehova viste at fiendtlige makter ikke lenger kom til å hindre hans  folk i å utøve den sanne tilbedelse i sitt land, da han sa gjennom sin profet: «Aldri mer skal noe udugelig menneske dra gjennom deg igjen. Han skal bli fullstendig avskåret.» – Na 1: 15; se også 1Sa 1: 16; 10: 27; 30: 22; Job 34: 18.

På den tiden da nedskrivningen av De greske skrifter ble påbegynt i det første århundre, var det blitt vanlig å bruke «Belial» som navn på Satan. Det antas derfor i alminnelighet at Paulus med «Belial» mener Satan når han i 2. Korinter 6: 15, i sin oppramsing av parallelle kontraster, spør om ’hvilken harmoni det er mellom Kristus og Belial’. Den syriske oversettelsen Peshitta har «Satan» i dette verset.