(Ben-Hạdad) [sønn av Hadad].

Navnet på tre syrerkonger som er nevnt i Bibelen. Hadad var en uværsgud som ble tilbedt i hele Syria og også i omkringliggende områder.

1. Den første kongen i Syria som er nevnt ved navnet Ben-Hadad i den bibelske beretning, var sønn av Tabrimmon og sønnesønn av Hesjon. Han hadde sluttet en pakt med Israel-kongen Basja, men Juda-kongen Asa, som ante uråd da Basja begynte å befeste Rama, som lå bare noen kilometer nord for Jerusalem, bestakk Ben-Hadad og fikk ham til å bryte pakten og angripe nordriket, slik at Basja ble nødt til å trekke seg tilbake. Som motytelse for skattene fra Juda-kongens hus og fra tempelhelligdommen invaderte Ben-Hadad Israel og erobret flere byer i Naftalis territorium og omkring Galilea-sjøen. Som ventet trakk Basja seg nå tilbake til sin hovedstad, Tirsa. (1Kg 15: 16–21; 2Kr 16: 1–6) Dette skjedde omkring 962 f.v.t. (med tidsangivelsen «det trettisjette året» i 2. Krønikebok 16: 1 siktes det tydeligvis til det 36. året regnet fra delingen av riket, som fant sted i 997). – Se ASA nr. 1.

2. Den neste gangen en syrerkonge ved navn Ben-Hadad er nevnt i Bibelen, er i beretningen om den tiden da Akab var konge i Israel (ca. 940–920 f.v.t.). Omkring det femte året før Akab døde, ledet «Ben-Hadad, kongen i Syria», 32 konger, øyensynlig vasaller, og deres tropper mot Samaria og beleiret byen og forlangte at kong Akab betingelsesløst skulle overgi seg. (1Kg 20: 1–6) Akab kalte sammen Israels eldste til rådslagning, og disse rådde ham til å gjøre motstand. Mens de syriske styrker så forberedte seg til et angrep og Ben-Hadad og de andre kongene drakk seg drukne i løvhyttene sine, fulgte Akab en strategi som Gud hadde anvist. Han gjennomførte et overraskelsesangrep mot syrernes leir og lyktes i å slå dem på flukt. – 1Kg 20: 7–21.

Ben-Hadads rådgivere framsatte nå den teori at Jehova var «en fjellgud», og at det derfor var mulig å slå israelittene på slettelandet. Ben-Hadad trodde på teorien, og året etter ledet han hæren til Afek, en by som trolig lå øst for Galilea-sjøen. (Se AFEK nr. 5.) De syriske styrker var nå reorganisert. I stedet for de 32 kongene var det nå stattholdere som skulle lede troppene, trolig fordi man tenkte seg at stattholderne ville kjempe mer forent og lettere ville adlyde ordre, og kanskje også at disse ville være mer oppsatt på å oppnå forfremmelse til høyere rang enn de mer selvstendige kongene var. Ben-Hadads religiøse og militære teorier viste seg imidlertid å være verdiløse da han møtte de israelittiske styrker. Israelittene var riktignok i klart mindretall, men de var blitt advart av en profet om at angrepet kom, og hadde dessuten Jehova Gud, universets Konge, i ryggen. Syrernes hær led et knusende nederlag, og Ben-Hadad flyktet inn i Afek. Akab lot imidlertid denne farlige fienden gå fri. Ben-Hadad gav da Akab et løfte: «De byene som min far tok fra din far, skal jeg gi tilbake; og du kan ta deg gater i Damaskus, liksom min far tok seg slike i Samaria.» – 1Kg 20: 22–34.

Var denne Ben-Hadad identisk med den Ben-Hadad som er nevnt i forbindelse med Basja og Asa, eller var han dennes sønn eller kanskje sønnesønn? Dette er det svært delte meninger om. For at den Ben-Hadad som regjerte på Asas tid (Ben-Hadad I), skal kunne være identisk med Ben-Hadad på Akabs og til og med på Jehorams tid (ca. 917–905 f.v.t.), må han ha vært konge i minst 45 år, noe som jo slett ikke er umulig.

De som likevel mener at syrerkongen på Akabs tid bør kalles Ben-Hadad II, viser til det løftet Ben-Hadad gav til Akab, som er sitert ovenfor. (1Kg 20: 34) Rent umiddelbart kan det se ut til at det er snakk om at Ben-Hadads far hadde tatt de aktuelle byene fra Omri, Akabs far. Men hvis det siktes til Ben-Hadad Is erobringer i Basjas regjeringstid, må Ben-Hadad I ha vært far (eller kanskje bare en forgjenger) til Ben-Hadad på Akabs tid, som i så fall blir Ben-Hadad II. Når det er snakk om Akabs «far», kan det likeledes være at det ganske enkelt siktes til en av Akabs forgjengere på tronen og ikke nødvendigvis til hans far eller en kjødelig forfader. – Se BELSASAR.

Ikke desto mindre kan det at Ben-Hadad nevner Samaria i sitt løfte til Akab, se ut til å tidfeste syrernes erobring av de israelittiske byene til Omris regjeringstid, for det var Omri som bygde Samaria og gjorde byen til Israels hovedstad. De ’gatene’ som Akab skulle få ta seg, var øyensynlig beregnet til basarer eller markeder, til fremme av kommersielle interesser.

Hvordan omstendighetene enn var, og uansett når de israelittiske byene ble erobret, peker det bibelske vitnesbyrd i retning av at det var en annen Ben-Hadad som regjerte på Akabs tid, en som følgelig kan kalles Ben-Hadad II. Det kan virke som om Ben-Hadad ikke helt innfridde sitt løfte om å gi tilbake de byene hans far hadde tatt  fra Israel, for i sitt siste regjeringsår dannet Akab et forbund med Jehosjafat og gjorde et forgjeves forsøk på å ta tilbake Ramot-Gilead (som lå øst for Jordan) fra syrerne. Ben-Hadad II er øyensynlig identisk med den ikke navngitte «kongen i Syria» som gav «de trettito høvedsmennene for sine vogner» befaling om å konsentrere seg om å felle Akab i dette slaget. (1Kg 22: 31–37) Det må også ha vært han som i Jehorams regjeringstid sendte sin spedalske hærfører Na’aman for å bli helbredet av Elisja. Syrerkongen tilbad guden Rimmon (denne gudens navn inngår i navnet Tabrimmon, som var navnet på Ben-Hadad Is far). – 2Kg 5: 1–19.

Til tross for at Ben-Hadads general ble helbredet, fortsatte Ben-Hadad å være fiendtlig innstilt til Israel, og han sendte stadig styrker over grensen, inn i Israel. (2Kg 6: 8; jf. vers 23.) Men Elisja advarte hele tiden kongen i Israel på forhånd om hvilken rute Ben-Hadads invasjonstropper kom til å følge, slik at Ben-Hadad til slutt fikk mistanke om at det var en forræder blant hans egne tjenere. Da syrerkongen fikk høre at det var Elisja som informerte Israels konge om ’de ord som Ben-Hadad talte i sitt indre soverom’, sendte han en veldig militær styrke for å ta Elisja til fange i Dotan. På Elisjas bønn ble da troppene slått med en slags blindhet, og Elisja førte dem så midt inn i israelittenes hovedstad, Samaria. På grunn av dette og muligens også fordi syrerne ble behandlet svært vennlig og ble satt fri, ble det slutt på røverflokkenes plyndringer, selv om det ikke fikk Ben-Hadad til å oppgi sin aggressive innstilling. – 2Kg 6: 9–23.

Ben-Hadad var fremdeles oppsatt på å beseire tistammeriket Israel og samlet senere sine styrker og beleiret Samaria, noe som førte til en meget alvorlig hungersnød. (2Kg 6: 24–29) Men da Jehova en kveld lot soldatene i syrernes leir høre lyden av en stor hær som nærmet seg, trakk de straks den slutning at Jehoram hadde leid hetittene og egypterne til å berge ham, så de lot alt utstyret sitt og alle forsyningene bli igjen og flyktet tilbake til Syria i mørket. – 2Kg 7: 6, 7.

Ben-Hadad II lå syk da Elisja reiste til Damaskus for å utføre det oppdraget hans forgjenger, Elia, hadde fått av Jehova Gud. (1Kg 19: 15) Da sendte Ben-Hadad 40 kameler lastet med gaver til profeten og forhørte seg om hvilke muligheter det var for at han kunne bli frisk av sykdommen. Elisjas svar til sendebudet Hasael viste at kongen kom til å dø, og at Hasael skulle bli konge etter ham. Dagen etter drepte Hasael Ben-Hadad ved å kvele ham, og så besteg Hasael tronen og ble konge. – 2Kg 8: 7–15.

3. Sønn av syrerkongen Hasael. (2Kg 13: 3) Denne Ben-Hadad, som kan kalles Ben-Hadad III, og hans far var tydeligvis sammen om å undertrykke Israel på Jehoakas’ tid (876–ca. 860 f.v.t.) og om å erobre israelittiske byer. Jehova oppreiste imidlertid «en frelser» for Israel, trolig i form av Jehoakas’ sønn Jehoasj (ca. 859–845) og hans etterfølger, Jeroboam II (ca. 844–804). (2Kg 13: 4, 5) Som en oppfyllelse av Elisjas siste profeti tok Jehoasj tilbake igjen «av Ben-Hadads, Hasaels sønns, hånd de byene som han hadde tatt av hans far Jehoakas’ hånd»; han slo syrerne ved tre forskjellige anledninger. (2Kg 13: 19, 23–25) Jeroboam II fulgte opp sin fars seirer over Syria og gjenopprettet Israels grenser og tjente på den måten som en frelser for Israel. (2Kg 14: 23–27) Ben-Hadad III er ikke nevnt i forbindelse med Jeroboams erobringer, og det er ikke sikkert at han levde på den tiden.

Uttrykket «Ben-Hadads boligtårn», som ble brukt av profeten Amos (som profeterte i Jeroboam IIs regjeringstid) om de kongelige palasser i Damaskus (Am 1: 3–5; jf. 2Kg 16: 9), ble brukt på tilsvarende måte av profeten Jeremia cirka to hundre år senere. – Jer 49: 23–27.

Ben-Hadad omtalt i gamle innskrifter. I en innskrift sier assyrerkongen Salmanassar III, etter å ha fortalt om en konflikt med syrerne: «Hadadeser (selv) omkom. Hasael, en mann av folket (bokst.: sønn av ingen), overtok tronen.» (Ancient Near Eastern Texts, redigert av J. Pritchard, 1974, s. 280.) Det ser altså ut til at Salmanassar III kalte Ben-Hadad II «Hadadeser» (assyrisk Adad-Idri).

Sakir-stelen beskriver en hevnaksjon som «Barhadad, Hasaels sønn, Arams konge», i spissen for en allianse av syriske konger, prøvde å gjennomføre mot «Sakir, Hamats og Luats konge», noe som utgjør ytterligere et arkeologisk vitnesbyrd om at det har levd en Ben-Hadad III, sønn av Hasael. – Ancient Near Eastern Texts, s. 655.

I 1940 ble det funnet en stele 6 km nord for Aleppo i det nordlige Syria – den såkalte Melkart-stelen. Deler av innskriften er uleselige, men den sier blant annet: «En stele reist av Barhadad . . . for hans herre Melkart.» (Ancient Near Eastern Texts, s. 655) Det er uvisst om det med «Barhadad» i dette tilfellet siktes til Ben-Hadad I, II eller III, eller eventuelt til en annen Ben-Hadad.