(Bẹnjamin) [høyre hånds sønn].

1. Jakobs tolvte sønn; helbror til Josef. Det ser ut til at Benjamin var den eneste av Jakobs sønner som ble født i Kanaan; de andre ble født i Paddan-Aram. (1Mo 29: 31 til 30: 25; 31: 18) Rakel fødte Benjamin, sin andre sønn, mens de var på vei mellom Betel og Efrat (Betlehem). Fødselen var så hard at den kostet henne livet. Like før hun døde, gav hun barnet navnet Ben-Oni, som betyr «min sorgs sønn», men hennes sørgende mann forandret navnet til Benjamin, som betyr «høyre hånds sønn». – 1Mo 35: 16–19; 48: 7.

Nå sies det ikke mer om Benjamin før Josef er solgt som slave til Egypt. Ettersom Benjamin var Jakobs og hans elskede hustru Rakels yngste sønn (1Mo 44: 20), var Jakob naturlig nok svært glad i ham, særlig nå som han trodde at Josef var død. Jakob hadde derfor svært liten lyst til å la Benjamin dra til Egypt sammen med sine brødre; det var først etter mye overtalelse han gikk med på dette. (1Mo 42: 36–38; 43: 8–14) Her skal det skytes inn at selv om Juda på dette tidspunktet omtaler Benjamin som «gutten», var Benjamin nå en ung mann. Av 1. Mosebok 46: 8, 21 framgår det at han hadde barn på den tiden da Jakob bosatte seg i Egypt. Ikke desto mindre var han Jakobs elskede «barn av hans alderdom», en som den aldrende faren støttet seg til på mer enn én måte. (1Mo 44: 20–22, 29–34) Også Josef gav uttrykk for dyp hengivenhet for sin yngre bror. – 1Mo 43: 29–31, 34.

Det gis en oversikt over Benjamins etterkommere flere steder, noen steder tydeligvis mer utførlig enn andre steder. I 1. Mosebok 46: 21 er ti personer oppført som «Benjamins sønner», og fordi flere av disse navnene er utelatt i senere lister, er det blitt framholdt at noen av sønnene kan ha dødd i ung alder, eller at de ikke selv har fått sønner som har ført slekten videre. Noen navn er tydeligvis stavet forskjellig i de ulike listene (Ehi, Ahiram og Akrah, for eksempel), og noen av dem som er nevnt i 1. Mosebok 46: 21, kan ganske enkelt være etterkommere i senere ledd. (4Mo 26: 38–40; 1Kr 7: 6; 8: 1) Det er blitt reist innvendinger mot at Benjamin skal ha hatt så mange sønner og til og med sønnesønner på den tiden, men her bør man ha i tankene at det at disse er nevnt blant «de sjelene som kom til Jakob, til Egypt», ikke nødvendigvis innebærer at de var født før Jakobs familie kom til landet. De kan ha ’kommet til Egypt’ i den forstand at de ble født der i løpet av de 17 årene Jakob bodde i Egypt før han døde, for også de to sønnene Josef fikk der, ble regnet med til «Jakobs hus, som kom til Egypt». (1Mo 46: 26, 27) Da Jakob døde, var Benjamin etter alt å dømme i 40-årene, altså gammel nok til å ha barnebarn.

Den velsignelsen Benjamin fikk av sin far som overhode for en av Israels tolv stammer, er drøftet nedenfor. – 1Mo 49: 27, 28.

2. Navnet Benjamin er også brukt som benevnelse på den av Israels stammer som utsprang fra Jakobs sønn Benjamin. Ved utgangen av Egypt var Benjamin nest minst av alle stammene når det gjaldt mannlig befolkning (Manasse var minst). (4Mo 1: 36, 37) Ved den folketellingen som senere ble holdt på Moabs sletter, hadde den kommet opp på sjuendeplassen. (4Mo 26: 41) Når israelittene lå i leir i ødemarken, lå Benjamins stamme på vestsiden av tabernaklet sammen med de stammene som utsprang fra Josefs sønner Manasse og Efraim, og denne avdelingen på tre stammer inntok tredjeplassen i marsjordenen. – 4Mo 2: 18–24.

I Kanaan lå det territoriet som ble tildelt Benjamins stamme, mellom Efraims og Judas territorier, med Dans territorium i vest. Nordgrensen gikk fra Jordan-elven ved Jeriko over fjellområdet ved Betel og videre vestover til et punkt i nærheten av Nedre Bet-Horon. Herfra gikk vestgrensen sørover til Kirjat-Jearim, og i sør gikk grensen østover, passerte Jerusalem gjennom Hinnoms dal og snodde seg nedover skråningene ned til Jordan igjen ved nordenden av Dødehavet. Jordan dannet altså østgrensen. (Jos 18: 11–20; jf. Judas nordgrense, omtalt i Jos 15: 5–9, og ’Josefs sønners’ sørgrense, omtalt i Jos 16: 1–3.) Fra nord til sør målte dette området 19 km, og fra øst til vest 45 km. Med unntak av den delen av Jordandalen som lå i nærheten av Jeriko-oasen, var området fjellrikt og kupert, men det fantes noen fruktbare områder i skråningene i vest. Elvedalene som gikk mot Filistersletten i vest og mot Jordan i øst, gjorde dette området til en viktig atkomstvei til høylandet når det gjaldt både kommersielle og militære formål. Filisternes tropper drog opp gjennom dette området i begynnelsen av Sauls regjeringstid, og fra sin leir i Mikmasj, som lå bare et lite stykke nord for Sauls hjem i Gibea, gjorde de stadige utfall og plyndret israelittene. Dette pågikk inntil Jonatan  utførte den store dåden ved Mikmasj som ble opptakten til filisternes nederlag og til at de trakk seg tilbake mot kystslettene. – 1Sa 13: 16–18; 14: 11–16, 23, 31, 46.

Noen av de fremtredende byene som opprinnelig ble tildelt Benjamin, var Jeriko, Betel, Gibeon, Gibea og Jerusalem. Det var imidlertid Josefs hus som stod for erobringen av Betel. Senere ble Betel en viktig by i nabostammen Efraim og ble et senter for avguderisk kalvedyrkelse. (Dom 1: 22; 1Kg 12: 28, 29; se BETEL nr. 1.) Benjamins territorium omfattet også Jerusalem, men Jerusalem lå på grensen mellom Benjamin og Juda, og det var Juda stamme som opprinnelig inntok byen og satte den i brann. (Dom 1: 8) Verken Juda eller Benjamin greide å drive jebusittene ut av Jerusalem (Jos 15: 63; Dom 1: 21), og det var først i kong Davids regjeringstid man sikret seg full kontroll over byen og gjorde den til Israels hovedstad. – 2Sa 5: 6–9.

I dommertiden la Benjamins stamme en gjenstridig ånd for dagen da den nektet å utlevere noen som hadde begått en avskyelig handling i byen Gibea. Dette førte til borgerkrig mellom Benjamin og de andre stammene, som var fast bestemt på at forbrytelsen ikke skulle få passere ustraffet, med det resultat at Benjamins stamme var nær ved å bli utryddet. (Dom 19 til 21) De andre stammene kom imidlertid fram til en måte å berge Benjamins stamme på, og stammen tok seg opp igjen og vokste fra ca. 600 menn på dette tidspunktet til nær 60 000 krigere på den tiden da David var konge. – 1Kr 7: 6–12.

De ferdigheter Benjamins etterkommere hadde som krigere, ble nevnt i symbolske vendinger i den profetien Jakob uttalte om sin elskede sønn Benjamin på sitt dødsleie. Han sa: «Benjamin kommer stadig til å rive i stykker som en ulv. Om morgenen kommer han til å fortære dyret som er røvet, og om kvelden kommer han til å dele bytte.» (1Mo 49: 27) Benjamins krigere var kjent for å være dyktige slyngekastere; de kunne kaste med både høyre og venstre hånd og kunne treffe målet «på en hårsbredd». (Dom 20: 16; 1Kr 12: 2) Den venstrehendte dommeren Ehud, som drepte den tyranniske kong Eglon, tilhørte Benjamins stamme. (Dom 3: 15–21) Det er også interessant å merke seg at det var ved Israels kongedømmes «morgen» at nettopp Benjamins stamme, en av de «minste av Israels stammer», framskaffet Israels første konge, Saul, sønn av Kisj, som framstod som en dyktig kriger og kjempet iherdig mot filisterne. (1Sa 9: 15–17, 21) Og «om kvelden» for Israels nasjon var det to personer av Benjamins stamme, nemlig dronning Ester og førsteminister Mordekai, som berget israelittene fra å bli tilintetgjort under Perserrikets herredømme. – Est 2: 5–7.

Det var noen benjaminittiske menn som støttet David da han var fredløs og ble forfulgt av kong Saul (1Kr 12: 1–7, 16–18), men da Saul døde, gav de fleste i Benjamin til å begynne med sin støtte til Sauls sønn Isjbosjet. (2Sa 2: 8–10, 12–16) Senere anerkjente de imidlertid David som konge, og fra da av var de, med enkelte sjeldne unntak, lojale mot kongene av Juda stamme. Det var riktignok noen som la for dagen en opprørsk holdning, blant andre Sjime’i og Sjeba, noe som førte til et midlertidig brudd med David og Juda (2Sa 16: 5; 20: 1–22), men da nasjonen ble delt og nabostammen Efraim (etterkommerne etter Benjamins nevø) ble den førende stammen i nordriket, holdt Benjamins stamme seg trofast til Juda i respekt for Jehovas avgjørelse. – 1Kg 11: 31, 32; 12: 21; 2Kr 11: 1; 1Mo 49: 8–10.

Etter landflyktigheten i Babylon var det Benjamins stamme og Juda stamme som var mest fremtredende blant de israelittene som vendte tilbake til Palestina. (Esr 4: 1; 10: 9) Det at Benjamin lojalt hadde holdt seg til Juda og Jerusalem, medvirket uten tvil til stammens posisjon i Esekiels syn om inndelingen av landet i det lovte riket; her er Benjamins stamme plassert langs sørgrensen – og Juda langs nordgrensen – til ’bidraget’. – Ese 48: 8, 21–23.

En av de lojale disiplene av Jesus, «Løven av Juda stamme», var apostelen Paulus, en benjaminitt som framstod som en iherdig stridsmann i den åndelige krigføring mot falsk lære og urette handlinger. (Åp 5: 5; Ro 11: 1; Flp 3: 5) Benjamins stamme er med rette nevnt blant det åndelige Israels stammer. – Åp 7: 8.

I noen gamle brev som er funnet i Mari ved Eufrat, og som antas å skrive seg fra 1700-tallet f.v.t., er det nevnt en krigersk nomadestamme som kalles Binu-jamina. Vedrørende dette navnet sies det i The Illustrated Bible Dictionary at noen bibelkommentatorer «her har villet spore den bibelske stammens forfedre, men på grunn av forskjellene både hva tid og hva herkomst angår, er dette høyst uvisst». – Redigert av J. Douglas, 1980, bd. 1, s. 185.

3. En benjaminitt; etterkommer av Jediael gjennom Bilhan. – 1Kr 7: 6, 10.

4. En av «Harims sønner»; en av dem som sendte bort sine fremmede hustruer på Esras tid. (Esr 10: 31, 32, 44) Han kan være identisk med den Benjamin som er nevnt i Nehemja 3: 23 og 12: 34, men dette er uvisst.