Det å være klar over sine begrensninger; tilbakeholdenhet, fordringsløshet. Den hebraiske verbalroten tsanạʽ, som bare forekommer i Mika 6: 8, kan ordrett gjengis med «være beskjeden». Det beslektede adjektivet tsanụaʽ (beskjeden) forekommer i Ordspråkene 11: 2, hvor det å være beskjeden blir framholdt som en kontrast til formastelighet.  Enkelte moderne bibelforskere mener at roten betyr «være varsom, forsiktig, klok», men mange mener at det betyr «være beskjeden». Oppslagsverket A Hebrew and English Lexicon of the Old Testament (av Brown, Driver og Briggs, 1980, s. 857) sier for eksempel at roten overbringer tanken om en som er tilbakeholden, beskjeden eller ydmyk. I De kristne greske skrifter er «beskjedenhet» en oversettelse av det greske ordet aidọs. (1Ti 2: 9) Aidọs brukt som et moralsk begrep uttrykker aktelse, ærefrykt, respekt for andres følelser eller mening eller for ens egen samvittighet og uttrykker dermed også skamfølelse, selvrespekt, følelse for hva som sømmer seg, nøkternhet og måtehold. (A Greek-English Lexicon av H. Liddell og R. Scott, revidert av H. Jones, Oxford 1968, s. 36.) Ordbokforfatteren Richard Trench sammenligner aidọs med det mer alminnelig brukte greske ordet for «skam» (aiskhỵne; 1Kt 1: 27; Flp 3: 19) og sier at aidọs «betegner noe edlere og innebærer et edlere motiv; det innebærer en iboende moralsk avsky for den vanærende handling; en slik moralsk avsky har liten eller ingen tilknytning til [aiskhỵne]». Han sier at «[aidọs] alltid vil få et godt menneske til å avholde seg fra å begå en uverdig handling, mens [aiskhỵne] kanskje av og til vil få et dårlig menneske til å avholde seg fra det samme». (Synonyms of the New Testament, London 1961, s. 64, 65) Samvittigheten er altså i særlig grad forbundet med den tilbakeholdenhet som ligger i aidọs.

I forholdet til Gud. Bibelen inneholder mye veiledning når det gjelder beskjedenhet i betydningen det å ha et rett syn på seg selv. «Visdommen er hos de beskjedne,» sier et ordspråk. Det skyldes at de som legger beskjedenhet for dagen, unngår den vanære som følger med formastelighet og skryt. (Ord 11: 2) De følger den kurs som Jehova godkjenner, og er derfor vise. (Ord 3: 5, 6; 8: 13, 14) Jehova elsker de beskjedne og gir dem visdom. En av betingelsene for å oppnå Jehova Guds gunst er at man ’vandrer beskjedent med ham’. (Mi 6: 8) Det forutsetter at man forstår sitt forhold til Gud, at man erkjenner sin egen syndige tilstand, som står i kontrast til Jehovas storhet, renhet og hellighet. Det betyr også at man må erkjenne at man er skapt av Jehova og er helt avhengig av ham og underlagt hans overherredømme. Eva erkjente ikke dette. Hun ville ha full uavhengighet og selvbestemmelsesrett. Beskjedenhet ville ha hjulpet henne til å avvise tanken på å «bli som Gud og kjenne godt og ondt». (1Mo 3: 4, 5) Apostelen Paulus advarer mot overmot og overdreven selvsikkerhet med ordene: «[Fortsett] å arbeide på deres egen frelse med frykt og beven.» – Flp 2: 12.

Hva man kan rose seg av. En skrytende holdning er det motsatte av beskjedenhet. Regelen er: «Måtte en fremmed, og ikke din egen munn, lovprise deg; måtte en utlending, og ikke dine egne lepper, gjøre det.» (Ord 27: 2) Jehova sier selv: «La ikke den vise rose seg av sin visdom, og la ikke den veldige mann rose seg av sin velde. La ikke den rike rose seg av sin rikdom. Men la den som roser seg, rose seg av dette: at han har innsikt, og at han har kunnskap om meg, om at jeg er Jehova, den som øver kjærlig godhet, rett og rettferdighet på jorden; for i disse ting finner jeg virkelig behag.» – Jer 9: 23, 24; jf. Ord 12: 9; 16: 18, 19.

Hvordan Gud betrakter de beskjedne. Apostelen Paulus viste hvordan Gud betrakter de beskjedne, og omtalte også sin egen oppførsel i menigheten som et eksempel på det å vise en beskjeden holdning. Han skrev til de kristne i Korint: «For dere ser hans kallelse av dere, brødre, at ikke mange vise i kjødelig forstand ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av fornem byrd; men Gud utvalgte det dåraktige i verden, for at han skulle gjøre de vise til skamme; og Gud utvalgte det svake i verden, for at han skulle gjøre det sterke til skamme; og Gud utvalgte det ringe i verden og det som blir sett ned på, de ting som ikke er noe, for at han skulle gjøre til intet de ting som er noe, for at ikke noe kjød skulle rose seg overfor Gud . . . slik som det står skrevet: ’Den som roser seg, la ham rose seg i Jehova.’ Og da jeg så kom til dere, brødre, kom jeg ikke med flotthet i tale eller i visdom og forkynte Guds hellige hemmelighet for dere. For jeg besluttet at jeg ikke ville vite om noe annet blant dere enn Jesus Kristus, og ham pælfestet. Og jeg kom til dere i svakhet og i frykt og med stor beven; og min tale og det jeg forkynte, var ikke med overtalende visdomsord, men med en tilkjennegivelse av ånd og kraft, for at deres tro ikke skulle være en tro på menneskers visdom, men på Guds kraft.» – 1Kt 1: 26 til 2: 5.

«Gå ikke ut over det som står skrevet.» Senere i sitt brev understreket Paulus hvor nødvendig det er for alle å vise beskjedenhet – slik han selv gjorde – og ha et rett syn på seg selv. Korinterne hadde falt for fristelsen til å rose seg av sitt forhold til visse mennesker, slike som Apollos og Paulus. Paulus irettesatte dem og sa at når de gjorde dette, var de kjødelige, ikke åndelige. Deretter sa han: «Disse ting, brødre, har jeg nå overført og anvendt på meg selv og Apollos til gagn for dere, for at dere av vårt tilfelle skal lære denne regelen: ’Gå ikke ut over det som står skrevet’ [dvs.: Gå ikke ut over de grenser Bibelen setter  for mennesker når det gjelder deres holdning til andre og deres syn på seg selv], for at ingen av dere skal bli oppblåst og være for den ene og imot den andre. For hvem gjør deg annerledes enn en annen? Ja, hva har du som du ikke har fått? Og når du nå vitterlig har fått det, hvorfor skryter du da, som om du ikke hadde fått det?» Når man har dette i tankene, vil man ikke bli hovmodig og skryte av seg selv eller andre når det gjelder avstamning, rase, hudfarge, nasjonalitet, utseende, evner, kunnskap, intelligens eller noe annet. – 1Kt 4: 6, 7.

Jesu Kristi eksempel. Jesus Kristus er det fremste eksempel med hensyn til å vise beskjedenhet. Han sa til sine disipler at han ikke kunne gjøre noe som helst på eget initiativ, men bare det han så Faderen gjøre, og at hans Far er større enn han. (Joh 5: 19, 30; 14: 28) Jesus avslo å la seg tiltale med titler som ikke tilkom ham. Da en styresmann kalte ham «Gode Lærer», svarte han: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én, Gud.» (Lu 18: 18, 19) Og han sa til disiplene at de som slaver for Jehova Gud ikke skulle bli oppblåst, verken på grunn av det de utrettet i tjenesten for ham, eller på grunn av den verdi de hadde i hans øyne. I stedet skulle de ha en slik innstilling at de etter å ha gjort alt de hadde fått i oppdrag å gjøre, sa: «Vi er udugelige slaver. Det vi har gjort, er det vi var skyldige å gjøre.» – Lu 17: 10.

Som et fullkomment menneske stod Herren Jesus Kristus over sine ufullkomne disipler; dessuten hadde han fått stor myndighet av sin Far. Likevel viste han beskjedenhet i den måten han behandlet disiplene på, og han tok deres begrensninger i betraktning. Han viste finfølelse når han underviste dem, og snakket vennlig og hensynsfullt til dem. Han la ikke mer på dem enn de kunne bære i øyeblikket. – Joh 16: 12; jf. Mt 11: 28–30; 26: 40, 41.

Klær og andre eiendeler. Da Paulus påla tilsynsmannen Timoteus å se til at menigheten la en god oppførsel for dagen, sa han: «Jeg [ønsker] at kvinnene skal pynte seg med velordnede klær, med beskjedenhet [i ærbarhet, NB; med anstendighet, NKJO] og et sunt sinn, ikke med hårfletningsfrisyrer og gull eller perler eller meget kostbar klesdrakt, men på den måten som sømmer seg for kvinner som bekjenner at de har ærbødighet for Gud, nemlig ved gode gjerninger.» (1Ti 2: 9, 10) Apostelens veiledning går ikke ut på at man ikke bør kle seg pent og være velstelt; han anbefaler jo «velordnede klær». Han viser imidlertid at det er upassende å være pyntesyk og kle seg på en prangende måte – å henlede oppmerksomheten på seg selv eller, indirekte, på de midler man har å leve av. Her kommer også den form for beskjedenhet som er forbundet med respekt for andres følelser og med selvrespekt og følelse for hva som sømmer seg, inn i bildet. Den kristnes måte å kle seg på bør ikke krenke den alminnelige anstendighetsfølelse eller menighetens moralfølelse og derved få noen til å snuble. Denne veiledningen angående klær belyser også hva Jehova mener er det rette syn på andre materielle eiendeler en kristen måtte ha, og den rette bruk av dem. – Se YDMYKHET.