Det greske ordet blasfemịa, som ofte er gjengitt med «bespottelse», har grunnbetydningen ondskapsfull, ærekrenkende eller spottende tale, og ordet ble brukt om slik tale enten den var rettet til Gud eller til mennesker. (Jf. Åp 16: 11; Mt 27: 39.) På norsk er ordet «blasfemi» (som kommer av blasfemịa) imidlertid begrenset til å omfatte gudsbespottelse og hån mot noe hellig. – Se SPOTT.

Det at Guds fremste motstander fikk navnet Diạbolos (som betyr «djevel» eller «baktaler»), viser at han var den første som gjorde seg skyldig i gudsbespottelse. Selv om hans ord til Eva i Eden  var dunkle og underfundige, var det tydelig at han framstilte Skaperen som usannferdig. (1Mo 3: 1–5) Fra da av til nå har Satan vært den fremste opphavsmann til gudsbespottelse. – Joh 8: 44–49.

Den ’påkallelse av Jehovas navn’ som begynte på Enosjs tid, kan ikke ha vært en oppriktig og tilbørlig påkallelse, for lenge før den tid hadde Abel utvilsomt henvendt seg til Gud ved å bruke hans navn. (1Mo 4: 26; He 11: 4) Hvis påkallelsen av Jehova Guds navn i tiden før vannflommen bestod i at man misbrukte navnet og brukte det om mennesker eller om gjenstander man tilbad, slik noen bibelforskere mener, var dette gudsbespottelse. – Se ENOSJ.

Den trofaste Job bekymret seg for hvorvidt barna hans på et eller annet tidspunkt hadde «forbannet Gud i sitt hjerte» ved å tenke syndige tanker, og da han selv ble utsatt for mye motgang, «syndet Job ikke og tilskrev ikke Gud noe utilbørlig» trass i Motstanderens bespottelige forsøk på å få ham til å ’forbanne Gud like opp i ansiktet’. (Job 1: 5, 11, 20–22; 2: 5–10) Jobs tre venner framstilte bevisst eller ubevisst Gud på en feilaktig måte og ’erklærte Gud ond’, og samtidig antydet de at Job hadde talt og handlet bespottelig. – Job 15: 6, 25; 32: 3; 42: 7, 8.

Bespottelse under lovpakten. De tre første av de «De ti ord», eller De ti bud, handlet om Jehova Guds enestående stilling som universets Overherre og hans enerett til å bli tilbedt. Det ble advarende sagt: «Du skal ikke bruke Jehova din Guds navn på en uverdig måte, for Jehova kommer ikke til å la den være ustraffet som bruker hans navn på en uverdig måte.» (2Mo 34: 28; 20: 1–7) Det var forbudt å nedkalle ondt over Gud eller å forbanne en høvding. (2Mo 22: 28) Den første beretningen deretter om en som uttalte en bespottelse, handler om en som var sønn av en israelittisk kvinne og en egyptisk mann, og som under et slagsmål med en israelittisk mann «begynte å misbruke Navnet og å nedkalle ondt over det». Jehova bestemte at overtrederen skulle steines, og han fastsatte dette som straffen for enhver som i framtiden ’misbrukte Jehovas navn’, enten det var en innfødt israelitt eller en fastboende utlending blant dem. – 3Mo 24: 10–16.

Kort tid senere gjorde det store flertall av israelittene seg skyldige i respektløs murring mot Jehova. På grunn av dette ble de dømt til å vandre 40 år i ødemarken, og de som var i 20-årsalderen eller eldre, ble dømt til å dø der. (4Mo 14: 1–4, 11, 23, 29; 5Mo 1: 27, 28, 34–39) Deres spottende innstilling fikk dem endog til å snakke om å steine Guds trofaste tjenere. (4Mo 14: 10) Korah, Datan og Abiram rettet riktignok sin spottende tale mot Guds representanter, Moses og Aron, men før Gud tilintetgjorde disse tre mennene og dem i deres husstand som hadde tatt oppstilling foran teltene deres, sa Moses til dem som befant seg i nærheten: «Da vet dere for visst at disse menn har handlet respektløst overfor Jehova» – nemlig ved å vise ringeakt for hans teokratiske utnevnelser. – 4Mo 16: 1–3, 30–35.

Selv i tilfeller hvor det ikke direkte ble uttalt bespottelser mot Jehova Gud, kunne det tydeligvis sies om en person som handlet i strid med Guds paktslover, at han ’spottet Jehova’. Mens den som brøt Guds lov av vanvare, ble vist barmhjertighet, måtte den som gjorde det med vilje eller med overlegg, enten han var en innfødt israelitt eller en fastboende utlending, lide døden som en som hadde spottet Jehova og vist forakt for hans ord og bud. – 4Mo 15: 27–31; jf. 5Mo 31: 20; Ne 9: 18, 26.

Andre som ifølge De hebraiske skrifter handlet bespottelig, var presten Elis sønner (1Sa 3: 12, 13) og rabsjaken, en hedensk, assyrisk embetsmann. (2Kg 19: 4–6, 22, 23) Den uskyldige Nabot ble erklært skyldig i bespottelse og dømt til døden på grunnlag av falske vitneutsagn. (1Kg 21: 10–13) Senere fordømte Jehova Gud de falske profetene som beroliget dem som handlet respektløst overfor ham. (Jer 23: 16, 17) Jehova advarte uttrykkelig om at de som hånte ham, skulle få sin rettmessige lønn ’i sin egen barm’. (Jes 65: 6, 7; jf. Sl 10: 13; Jes 8: 20–22.) På grunn av Israels frafall kom Jehovas navn til å bli spottet blant nasjonene. – Jes 52: 4, 5; Ese 36: 20, 21.

Med tiden fremmet rabbinsk lære den feilaktige oppfatning at det ifølge 3. Mosebok 24: 10–23 var forbudt og bespottelig i det hele tatt å uttale navnet Jehova. Og når de religiøse dommerne hørte vitneutsagn som gjengav de bespottelige ord som den anklagede angivelig hadde brukt, skulle de ifølge talmudisk tradisjon sønderrive sine klær, etter mønster av beretningen i 2. Kongebok 18: 37; 19: 1–4. – The Jewish Encyclopedia, 1976, bd. III, s. 237; jf. Mt 26: 65.

«Bespottelse» i De greske skrifter. Apostelen Paulus viste hva som er grunnbetydningen av blasfemịa, ved å bruke det beslektede greske verbet blasfemẹo i Romerne 2: 24 idet han siterte fra Jesaja 52: 5 og Esekiel 36: 20, 21, som det er henvist til ovenfor.

Bespottelse omfatter også det å hevde at en har egenskaper eller rettigheter som er særegne for Gud, eller å tilskrive en annen person eller en ting disse egenskapene eller rettighetene.  (Jf. Apg 12: 21, 22.) De jødiske religiøse lederne beskyldte Kristus Jesus for bespottelse fordi han sa at noen menneskers synder var tilgitt (Mt 9: 2, 3; Mr 2: 5–7; Lu 5: 20, 21), og de forsøkte å steine ham som en gudsbespotter fordi han sa at han var Guds Sønn. (Joh 10: 33–36) Da Jesus uttalte seg til Sanhedrinet om Guds hensikt i forbindelse med ham og om den høye stillingen han skulle få, sønderrev presten sine klær og anklaget Jesus for bespottelse, og på dette grunnlag ble Jesus dømt til døden. (Mt 26: 63–66; Mr 14: 61–64) Ettersom de jødiske religiøse ledere ikke hadde myndighet fra romerne til å fullbyrde en dødsdom, endret de listig sin anklage om bespottelse til en anklage om oppvigleri da de førte Jesus fram for Pilatus. – Joh 18: 29 til 19: 16.

Ettersom Jesus var Guds Sønn og direkte representant, kunne det som ble talt mot ham, også med rette betegnes som bespottelse. (Lu 22: 65) Og siden den hellige ånd, eller virksomme kraft, kommer fra Gud og er nær forbundet med Guds person, kunne Jesus tale om «bespottelse mot ånden». Dette blir omtalt som den utilgivelige synd. (Mt 12: 31; Mr 3: 28, 29; Lu 12: 10) Ifølge Jesus har bespottelse sin opprinnelse i hjertet (Mt 15: 19; Mr 7: 21, 22); derfor må hjertetilstanden, som avspeiles i graden av forsett, spille en rolle i forbindelse med bespottelse av ånden. Den hendelsen som var foranledningen til Jesu uttalelse om den utilgivelige synd, viser at det dreier seg om det å motstå Guds ånds virksomhet med vitende og vilje, ikke som følge av bedrag, menneskelig svakhet eller ufullkommenhet. Fariseerne så tydelig at Guds ånd virket i Jesus og satte ham i stand til å gjøre gode gjerninger. Likevel erklærte de av selviske grunner at han hadde sin kraft fra Beelsebub, Satan Djevelen, og dermed spottet de Guds hellige ånd. – Mt 12: 22–32; jf. He 6: 4–6; 10: 26, 27.

I likhet med Jesus led Stefanus martyrdøden på grunnlag av en anklage om bespottelse. (Apg 6: 11–13; 7: 56–58) Paulus, som tidligere var kjent som Saulus, hadde vært en spotter og hadde forsøkt å tvinge kristne til å «avsverge sin tro» (ordr.: «å bespotte»), men da han selv ble en disippel, måtte han tåle bespottelige motsigelser fra jødene, og i Efesos stemplet visse elementer muligens hans lære som en bespottelse av gudinnen Artemis. (Apg 13: 45; 19: 37; 26: 11; 1Ti 1: 13) Paulus sørget for at Hymeneus og Aleksander ble utelukket fra menigheten og dermed ’overgitt til Satan for at de ved tukt skulle lære ikke å spotte’. (1Ti 1: 20; jf. 2Ti 2: 16–18.) Jakob viste at de rike som gruppe betraktet var tilbøyelige til å ’spotte det gode navn’ som disiplene ble kalt med. (Jak 2: 6, 7; jf. Joh 17: 6; Apg 15: 14.) I «de siste dager» skulle det være mange spottere (2Ti 3: 1, 2), slik det også er forutsagt, både direkte og ved hjelp av symboler, i Åpenbaringen. – Åp 13: 1–6; 16: 9–11, 21; 17: 3.