[Guds hus].

1. En viktig by i Israel, hyppigere omtalt i Bibelen enn noen annen by med unntak av Jerusalem. Ruinene av den ligger ved nåtidens Beitin, en landsby 17 km nord for Jerusalem. Betel lå på et høydedrag i den aller sørligste delen av Efraims fjellområde, i 900 meters høyde. I vår tid er omgivelsene nokså golde og består av en steinete slette med sparsom vegetasjon. Det finnes imidlertid en del kilder i området, noe som viser at den gamle byen hadde rikelig tilgang på vann.

Betels strategiske beliggenhet bidrog i høy grad til byens betydning. Betel lå på ryggen av den sentrale fjellkjeden, ved den viktige ferdselsåren som gikk fra nord til sør langs vannskillet hele veien fra Sikem og sørover gjennom Betel, Jerusalem, Betlehem og Hebron og videre ned til Be’er-Sjeba. (Jf. Dom 21: 19.) En annen vei forbandt Betel med Joppe i vest ved Middelhavet og med Jeriko i øst i nærheten av Jordan. Betel lå altså ved en korsvei, noe som også var tilfellet med Samaria, Jerusalem, Hebron og Be’er-Sjeba. Mye tyder dessuten på at området mellom Jerusalem og Betel var tett befolket, og at det lå flere byer der enn i noen annen del av Palestina.

Arkeologiske utgravninger i Beitin viser at stedet er meget gammelt. Det anslås at de eldste bosetningene er fra 2000-tallet f.v.t. Det er også blitt funnet vitnesbyrd om en voldsom ødeleggelse og storbrann, som noen steder har etterlatt et 1,5 m tykt lag med murbrokker og aske. Man mener det er sannsynlig at ødeleggelsen fant sted da Israel inntok Kanaan.

Da Abraham var kommet til Kanaan, gjorde han opphold i Sikem og flyttet deretter sørover «til fjellområdet øst for Betel og slo opp sitt telt med Betel i vest og Ai i øst». (1Mo 12: 8) Etter at Abraham hadde oppholdt seg en tid i Egypt fordi det var hungersnød i Kanaan, bosatte han seg igjen øst for Betel, sammen med sin nevø Lot. I begge tilfeller slo Abraham opp sitt telt øst for Betel, og man mener at leiren hans lå ved Burj Beitin, litt sørøst for Beitin, et sted som er blitt kalt «et av Palestinas storslåtte utsiktspunkter». (Encyclopædia Biblica, redigert av T.K. Cheyne, London 1899, bd. I, sp. 552.) Det kan ha vært ved et slikt utsiktspunkt Abraham bad Lot om å velge i hvilken retning han ville dra da han skulle skille lag med Abraham, med den følge at Lot ’løftet sine øyne og så hele Jordan-distriktet’ og valgte dette området. (1Mo 13: 8–11) Jehova oppfordret deretter Abraham til å ta landet i øyesyn i alle retninger og forsikret ham om at han og hans ætt skulle få det i arv. – 1Mo 13: 14, 15.

 I beretningen i 1. Mosebok omtaler Moses den byen som lå i nærheten av det stedet hvor Abraham slo leir, som «Betel», men den etterfølgende beretningen viser at byens opprinnelige, kanaaneiske navn var «Lus». (Se LUS nr. 1.) Da Jakob reiste fra Be’er-Sjeba til Karan, overnattet han i nærheten av byen, og etter at han hadde hatt en drøm om en stige som nådde til himlene, og hadde hørt Gud bekrefte det løftet han hadde gitt Abraham, reiste han en støtte og kalte stedet Betel, selv om «byens navn tidligere [var] Lus». (1Mo 28: 10–19) Omkring 20 år senere talte Gud til Jakob i Karan, gav seg til kjenne som den som hadde talt til ham ved Betel, og befalte ham å vende tilbake til Kanaan. – 1Mo 31: 13.

Etter at Dina var blitt krenket i Sikem og Jakobs sønner hadde tatt hevn over sikemittene, fikk Jakob befaling av Gud om å vende tilbake til Betel. Da han hadde fjernet alle gjenstander som hadde tilknytning til falsk religion, fra sin husstand og sine tjenere, drog han under guddommelig beskyttelse til Betel, bygde et alter der og gjentok det navnet han tidligere hadde gitt stedet, idet han kalte det El-Betel, som betyr «Betels Gud». Det var her Rebekkas amme, Debora, døde og ble begravet. Og her bekreftet Jehova at han hadde forandret Jakobs navn til Israel, idet han gjentok Abrahamsløftet. – 1Mo 35: 1–16.

Flere hundre år senere, etter at Israels folk hadde gått inn i Kanaan (1473 f.v.t.), ble navnet Betel igjen brukt om den byen som tidligere ble kalt Lus, og ikke om det stedet hvor Abraham og Jakob hadde slått leir. I beretningen om angrepet på Ai antydes det at kanaaneerne i Betel prøvde å hjelpe mennene i nabobyen, men forgjeves. Betels konge ble slått av Josvas styrker, om ikke ved denne anledningen så på et senere tidspunkt. (Jos 7: 2; 8: 9, 12, 17; 12: 9, 16) Deretter blir Betel omtalt som en grenseby mellom Efraims og Benjamins stammeområder. Ifølge opptegnelsene tilhørte den Benjamin, men beretningen viser at det var Josefs hus (som Efraim var en del av) som  inntok byen. (Jos 16: 1, 2; 18: 13, 21, 22; Dom 1: 22–26) Fra da av blir navnet Lus ikke lenger brukt om byen.

I dommertiden bodde profetinnen Debora «mellom Rama og Betel i Efraims fjellområde». (Dom 4: 4, 5) På den tiden da Benjamins stamme fikk sin rettmessige straff for den forbrytelsen som medlemmer av stammen hadde begått, var tydeligvis paktens ark midlertidig blitt flyttet fra Sjilo til Betel, som lå betydelig nærmere det stedet hvor kampen foregikk, nemlig omkring Gibea, 12 km sør for Betel. – Dom 20: 1, 18, 26–28; 21: 2.

Samuel besøkte Betel, foruten Gilgal og Mispa, hvert år for å dømme folket, og på den tiden var Betel fremdeles et sted man søkte til for å tilbe Gud. (1Sa 7: 16; 10: 3) Den eneste gangen Betel blir nevnt heretter og fram til delingen av riket (997 f.v.t.), er i forbindelse med at kong Saul stasjonerte tropper i området som forberedelse til krig mot filisterne. – 1Sa 13: 2.

Betel var en av de større byene i det nordlige riket, og under Jeroboam ble byen, som tidligere var kjent som et sted hvor den sanne Gud hadde åpenbart seg, nå kjent som et senter for falsk tilbedelse. I Betel og i Dan, henholdsvis helt i sør og helt i nord i det nyopprettede Israels rike, satte Jeroboam opp gullkalvene for å få folket i sitt rike til å la være å dra opp til templet i Jerusalem. (1Kg 12: 27–29) Betel, som hadde sitt eget hus for tilbedelse med et alter, en spesielt oppfunnet høytid og prester valgt fra de ikke-levittiske stammene, ble et symbol på grovt frafall fra den sanne tilbedelse. (1Kg 12: 31–33) Jehova Gud nølte ikke med å gi uttrykk for sitt mishag ved «en Guds mann» som ble sendt til Betel for å forkynne en dom mot det alteret som ble brukt i forbindelse med kalvedyrkelsen. Det at dette alteret revnet, tjente som et forvarsel om at profetens ord med sikkerhet ville bli oppfylt. Da denne «den sanne Guds mann» reiste fra byen, lot han seg imidlertid forlede av en gammel profet fra Betel til å godta et budskap som angivelig kom fra en engel, og til å handle i samsvar med det, noe som var i strid med Guds direkte befalinger, og det fikk katastrofale følger for ham. Han ble drept av en løve og ble deretter begravet i Betel, i det gravstedet som tilhørte den gamle profeten, som betraktet alle disse hendelsene som en bekreftelse på at Jehovas ord ville gå i oppfyllelse, og derfor bad om selv å bli lagt i det samme gravstedet når han døde. – 1Kg 13: 1–32.

Kong Abija i Juda klarte midlertidig å fravriste det nordlige riket Betel og noen andre byer (2Kr 13: 19, 20), men det ser ut til at Betel iallfall på den tiden da Basja var konge i Israel, igjen var blitt innlemmet i det nordlige riket, for Basja gikk i gang med å befeste Rama, som lå betraktelig lenger sør enn Betel. (1Kg 15: 17; 2Kr 16: 1) Kong Jehu utryddet senere Ba’al-dyrkelsen av Israel, men gullkalvene i Dan og Betel lot han stå. – 2Kg 10: 28, 29.

Til tross for at falsk tilbedelse var framherskende i Betel, viser beretningen at det på Elias og Elisjas tid var en gruppe profeter som holdt til der. Betel var også hjembyen til de guttene som spottet Elisja med den følge at Gud lot mange av dem dø. – 2Kg 2: 1–3, 23, 24.

Amos og Hosea, som virket som profeter på slutten av 800-tallet og på midten av 700-tallet f.v.t., kunngjorde Guds fordømmelse av det religiøse forderv i Betel. Selv om Hosea bare nevner Betel (som betyr «Guds hus») direkte da han taler om at Gud åpenbarte seg for den trofaste Jakob der (Ho 12: 4), bruker han ellers tydeligvis navnet «Bet-Aven», som betyr «det skadeliges hus», om byen for å beskrive virkningen av den falske religion som ble utøvd der. (Ho 4: 15; 5: 8) Han advarer om at byens kalveavgud, som blir tjent av prester for fremmede guder, skal bli til sorg for det avguderiske Israel, at byens offerhauger skal bli tilintetgjort, og at torner og tistler skal dekke dens altere, mens folket ved utsikten til å bli ført i landflyktighet til Assyria roper til fjellene: «Skjul oss!», og til høydene: «Fall over oss!» (Ho 10: 5–8; jf. Lu 23: 30; Åp 6: 16.) Profeten Amos uttrykte seg i lignende vendinger og viste at uansett hvor ofte folket ofret på altrene i Betel, var deres valfart dit rett og slett en overtredelse, og han advarte om at Jehovas brennende vrede ville flamme opp mot dem som en uslokkelig ild. (Am 3: 14; 4: 4; 5: 5, 6) Den frafalne presten Amasja, som ble harm over at Amos kom med en slik profeti midt i Betel, beskyldte ham for å ha dannet en sammensvergelse og befalte ham å dra tilbake til Juda, hvor han kom fra, og profetere der. Amasja sa videre: «Men i Betel skal du ikke lenger profetere, for det er en konges helligdom, og det er et kongerikes hus.» – Am 7: 10–13.

Betel forble en avgudshelligdom inntil det nordlige riket ble erobret av Assyria i 740 f.v.t. Mer enn hundre år senere kunne Jeremia derfor vise til byen som et advarende eksempel for dem som satte sin lit til falske guder. (Jer 48: 13) Også etter denne tiden var Betel et religiøst senter, for kongen i Assyria sendte en av de landflyktige prestene tilbake til Israel for å undervise folket, som var blitt angrepet av løver, i «den religion som er knyttet til landets Gud», og denne presten  bosatte seg i Betel og lærte folket «hvordan de skulle frykte Jehova». Resultatene viser tydelig at han var prest for gullkalven, for «det var Jehova de begynte å frykte, men det viste seg at det var sine egne guder de tilbad», og den falske og avguderiske tilbedelsen som Jeroboam hadde innført, fortsatte. – 2Kg 17: 25, 27–33.

På den tiden da Josjia var konge i Juda, var den gullkalven som hadde stått i Betel, som en oppfyllelse av Hoseas profeti blitt ført bort, til kongen i Assyria (Ho 10: 5, 6), men Jeroboams opprinnelige alter stod der fremdeles. I eller etter Josjias 18. regjeringsår (642 f.v.t.) ble Betel og Samarias byer omfattet av hans utrenskning av falsk religion. Josjia raserte det stedet i Betel hvor avgudsdyrkelsen foregikk, idet han først brente benene fra nærliggende gravsteder på alteret og dermed vanhelliget det som en oppfyllelse av den profetien som «den sanne Guds mann» hadde uttalt over 300 år tidligere. Den eneste graven som ble spart, var graven til «den sanne Guds mann», og dermed ble også den gamle profetens ben, som lå i samme grav, spart. – 2Kg 22: 3; 23: 15–18; 1Kg 13: 2, 29–32.

Blant de israelittene som vendte tilbake fra landflyktigheten i Babylon, var det noen menn fra Betel (Esr 2: 1, 28; Ne 7: 32), og byen ble på nytt bebodd av benjaminitter. (Ne 11: 31) I makkabeertiden ble den befestet av den syriske hærføreren Bakkhides (ca. 160 f.v.t.), og den ble senere inntatt av den romerske hærføreren Vespasian, som siden ble keiser.

2. En av de byene som David sendte gaver til etter sin seier over amalekittene. (1Sa 30: 18, 26, 27) Det at byen blir nevnt som et av «de stedene hvor David hadde vandret omkring, han og hans menn», tyder på at det er den byen som ellers kalles Betul eller Betuel, en simeonittisk by i Judas område. – 1Sa 30: 31; Jos 19: 1, 4; 1Kr 4: 30; se BETUEL nr. 2.