(Bẹtlehem) [brødhus].

1. En by i Judeas høyland med utsyn over hovedveien fra Jerusalem ned til Be’er-Sjeba. Byen kalles i dag Beit Lahm (Bet Lehem) og ligger i 777 meters høyde over havet (omtrent i samme høyde som Jerusalem), 9 km sørsørvest for tempelfjellet. Landskapet er klipperikt og steinete, men det dyrkes likevel oliven, druer og forskjellige kornslag her. – Rut 1: 22.

Tidligere ble Betlehem åpenbart kalt Efrat (el. Efrata). Jakob begravet Rakel «på veien til Efrat, det vil si Betlehem». (1Mo 35: 19; 48: 7) Blant de første etterkommerne av Jakobs sønn Juda nevnes «Salma, Betlehems far» (1Kr 2:51, 54), og «Hur, Efratas førstefødte, Betlehems far». (1Kr 4: 4) Uttrykket «Betlehems far» kan tyde på at disse mennene var forfedre til de israelittene som senere slo seg ned i Betlehem. (Se EFRATA nr. 2.) Da israelittene drog inn i Kanaan, kom Betlehem til å tilhøre Judas område, men byen er ikke nevnt spesielt i noen av listene over Judas byer, og det nevnes heller ikke noe om dens størrelse eller betydning på den tiden. Ettersom det fantes et annet Betlehem i Sebulons område (Jos 19: 10, 15), ble som regel navnet Efrat eller uttrykket «Betlehem i Juda» brukt når man ville presisere at det var snakk om den byen som lå i Juda. – Dom 17: 7–9; 19: 1, 2, 18.

Dommeren Ibsan kan ha vært fra Betlehem i Juda, men siden verken Juda eller Efrat blir nevnt, mener mange at han var fra Betlehem i Sebulons område. (Dom 12: 8–10) Elimelek, hans kone, No’omi, og deres sønner var fra Betlehem, og det var hit No’omi vendte tilbake sammen med moabittinnen Rut. (Rut 1: 1, 2, 19, 22) Boas var også fra Betlehem, og de etterfølgende hendelsene som er omtalt i Ruts bok, som handler om noen av Jesu aner (Mt 1: 5, 6), finner sted i denne byen og på dens marker. – Rut 2: 4; 4: 11.

David, som var sønn av «betlehemitten Isai», ble født i Betlehem i Juda, gjette sin fars sauer i området rundt byen og ble senere salvet av Samuel i Betlehem til å være Israels framtidige konge. (1Sa 16: 1, 4, 13, 18; 17: 12, 15, 58; 20: 6) Da David senere var flyktning, lengtet han etter å drikke vann fra en cisterne i Betlehem, hvor filisterne da hadde en av sine forposter. (2Sa 23: 14, 15; 1Kr 11: 16, 17) Interessant nok finnes det fremdeles tre brønner på nordsiden av byen. Elhanan, en av Davids fremste krigere, var sønn av en mann fra Betlehem. (2Sa 23: 24) Også far til Davids nevøer Joab, Abisjai og Asael var fra Betlehem. Asael ble begravet i Betlehem etter at han var blitt drept av den mektige Abner. – 2Sa 2: 18–23, 32.

Selv om Betlehem lå sentralt til, ved en hovedvei, og også fra et militært synspunkt hadde en gunstig beliggenhet (idet byen lå høyt og var bygd på et sted som behersket en fjellrygg), og selv om Betlehem var Davids hjemby, var det ikke denne byen som ble valgt som Davids hovedstad. Først i forbindelse med Salomos sønn Rehabeams regjeringstid blir Betlehem igjen direkte nevnt, som en av de byene Rehabeam befestet. (2Kr 11: 5, 6) Den rest av folket som var tilbake i Juda etter at Jerusalem var blitt inntatt av babylonerne, gjorde et opphold i nærheten av Betlehem før de drog videre til Egypt. (Jer 41: 17) Menn fra Betlehem var blant dem som vendte tilbake fra Babylon etter landflyktigheten. – Esr 2: 21; Ne 7: 26.

Som tidligere nevnt er Betlehem ikke oppført i fortegnelsen over Judas byer i beretningene om tildelingen av stammenes områder. Byen blir nevnt i forbindelse med visse enkeltpersoner, men det ser ikke ut til at den var noen betydelig by eller hadde mange innbyggere. Da Jesus var på jorden, var Betlehem en ’landsby’. (Joh 7: 42) Og i sin profeti om Messias omtalte profeten Mika da også Betlehem Efrata som ’for liten til å befinne seg blant Judas tusener’. (Mi 5: 2) Hans profeti viste imidlertid at småbyen Betlehem ville få den særlige ære å være den byen som Messias skulle komme fra. Det jødiske folk forstod denne profetien slik at Messias eller Kristus skulle bli født i denne byen og komme fra den (Joh 7: 40–42), en oppfatning som også deres overprester og skriftlærde gav uttrykk for. – Mt 2: 3–6.

Selv om Maria ble gravid i Nasaret i Galilea, fødte hun Jesus i Betlehem i Judea, slik at Guds profeti kunne bli oppfylt. (Lu 1: 26–38; 2: 4–7) Dette innebar at hun måtte foreta en reise på mellom 110 km og 150 km, avhengig av hvilken rute hun valgte.

Da fødselen fant sted, holdt hyrdene til utendørs og holdt nattevakter over hjordene sine. (Lu 2: 8) Om dagen kan en la sauene beite ute på en hvilken som helst årstid, men det at hyrdene holdt til ute på markene og tilbrakte natten der sammen med hjordene sine, er et vesentlig poeng med hensyn til hvilken tid av året Jesus ble  født på. Regntiden i Palestina begynner omkring midten av oktober og varer i flere måneder. I desember er det ofte nattefrost i Betlehem, slik det også er i Jerusalem. Det at hyrdene i Betlehem oppholdt seg ute på markene om natten, viser derfor at fødselen må ha funnet sted før regntiden begynte. Det er dessuten svært usannsynlig at keiser Augustus ville provosere jødene unødig ved å befale dem å la seg registrere i den regnfulle vintermåneden desember, da det er særlig vanskelig å reise. – Lu 2: 1–6; jf. Mt 24: 20.

Man vet ikke hvor den stallen i Betlehem hvor Jesus ble født, lå. En tid etter Jesu fødsel, da foreldrene hans ikke holdt til i en stall, men i et hus, kom noen orientalske astrologer til Betlehem for å lete etter «det lille barnet». (Mt 2: 1–12) Fordi Gud grep inn, førte deres besøk ikke til at barnet, Jesus, ble drept, men alle guttebarn i Betlehem og omegn som var i toårsalderen eller yngre, ble myrdet på kong Herodes’ befaling. (Mt 2: 12, 16) I Matteus 2: 17, 18 siterte skribenten under inspirasjon profetien i Jeremia 31: 15 og anvendte den på denne hendelsen. – Se RAKEL.

2. En by i Sebulons område. (Jos 19: 10, 15) Det var trolig dette Betlehem dommeren Ibsan kom fra og ble begravet i, ettersom verken Efrat eller Juda blir nevnt i beretningen. (Dom 12: 8–10) Man mener at Betlehem i Sebulons område lå der hvor Beit Lahm (Bet Lehem ha-Gelilit) ligger i dag, 11 km vestnordvest for Nasaret.