De hellige skrifter, Jehovas inspirerte Ord, anerkjent som den mest betydningsfulle boken gjennom tidene på grunn av sin alder og utbredelse, det antall språk den er blitt oversatt til, sin uovertrufne verdi som et litterært mesterverk og sin overmåte store betydning for menneskeheten. Den er uavhengig av alle andre bøker; den er ingen etterligning av noen annen bok. Dens betydning skyldes dens egen verdi, noe som bringer ære til dens uforlignelige Forfatter. Bibelen utmerker seg også ved at den har overlevd til tross for at den har stått i sentrum for flere heftige stridigheter enn noen annen bok og har hatt utallige fiender.

Navnet. Ordet «bibel» kommer via latin fra det greske ordet biblịa, som betyr «små bøker». Dette igjen er avledet av bịblos, et ord som betegner papyrusplantens marg, som en primitiv form for papir ble laget av. Den fønikiske byen Gebal, som var kjent for sin papyrushandel, ble av grekerne kalt «Byblos». (Se Jos 13: 5, NW, fotn.) Med tiden ble biblịa brukt som en betegnelse på skrifter, bokruller og bøker av forskjellige slag og kom til sist til å betegne de små bøkene som utgjør Bibelen. Hieronymus kalte denne samlingen Bibliotheca Divina, Det guddommelige bibliotek.

Jesus og de som skrev De kristne greske skrifter, omtalte samlingen av hellige skrifter som «Skriftene» og «De hellige skrifter». (Mt 21: 42; Mr 14: 49; Lu 24: 32; Joh 5: 39; Apg 18: 24; Ro 1: 2; 15: 4; 2Ti 3: 15, 16) Denne samlingen er det skriftlige utsagn fra en Gud som meddeler seg – eller Guds Ord – noe som framgår av slike vendinger som «uttalelse fra Jehovas munn» (5Mo 8: 3), «de ord som Jehova har talt» (Jos 24: 27), ’Jehovas bud’ (Esr 7: 11), «Jehovas lov», «Jehovas påminnelser», «Jehovas befalinger» (Sl 19: 7, 8), «Jehovas ord» (Jes 38: 4; 1Te 4: 15) og ’uttalelse fra Jehova’ (Mt 4: 4). Disse skriftene blir flere ganger omtalt som «Guds hellige utsagn». – Ro 3: 2; Apg 7: 38; He 5: 12; 1Pe 4: 11.

Inndeling. Den bibelske kanon fra 1. Mosebok til Åpenbaringen består av 66 bøker. At nettopp disse bøkene er blitt utvalgt og mange andre forkastet, vitner om at den guddommelige Forfatter ikke bare har inspirert nedskrivningen av dem, men også omhyggelig har overvåket at de  er blitt samlet og bevart innenfor den rekke av bøker som betraktes som hellige. (Se APOKRYFER; KANON.) Tre fjerdedeler av Bibelen, 39 av dens 66 bøker, er kjent som De hebraiske skrifter, ettersom de alle opprinnelig ble skrevet på hebraisk, bortsett fra noen få avsnitt, som er skrevet på arameisk. (Esr 4: 8 til 6: 18; 7: 12–26; Jer 10: 11; Da 2: 4b til 7: 28) Jødene slo sammen noen av bøkene og hadde derfor bare i alt 22 eller 24 bøker, som imidlertid omfattet det samme som våre 39. Det ser også ut til at jødene vanligvis delte inn Skriftene i tre deler, nemlig ’Moseloven, Profetene og Salmene’. (Lu 24: 44; se HEBRAISKE SKRIFTER, DE.) Den siste fjerdedelen av Bibelen er kjent som De kristne greske skrifter, ettersom de 27 bøkene som utgjør denne delen, ble skrevet på gresk. Nedskrivningen, samlingen og ordningen av disse bøkene i den bibelske kanon er likeledes et vitnesbyrd om at Jehova har overvåket det hele fra først til sist. – Se KRISTNE GRESKE SKRIFTER, DE.

Den praktiske inndelingen av Bibelen i kapitler og vers (KJ har 1189 kapitler og 31 102 vers) ble ikke foretatt av dem som opprinnelig skrev Bibelen. Den ble først foretatt flere hundre år senere. Massoretene inndelte De hebraiske skrifter i vers. Senere, på 1200-tallet, ble de inndelt i kapitler. Den første hele bibelen med den nåværende kapittel- og versinndelingen var Robert Estiennes franske bibel, som ble utgitt i 1553.

Bibelens 66 bøker utgjør til sammen et enkelt verk, et fullstendig hele. Akkurat som inndelingen i kapitler og vers bare skal være en praktisk hjelp til bibelstudium og ikke skal svekke oppfatningen av Bibelen som en helhet, skal oppdelingen av den etter de to hovedspråkene som håndskriftene er skrevet på, også bare betraktes som en praktisk hjelp. Vi bruker derfor inndelingen De hebraiske skrifter og De greske skrifter, med betegnelsen «kristne» føyd til de sistnevnte for å skjelne dem fra oversettelsen Septuaginta, som er en gresk oversettelse av den hebraiske delen av Bibelen.

«Det gamle testamente» og «Det nye testamente». I dag er det vanlig å omtale den delen av Bibelen som er skrevet på hebraisk og arameisk, som «Det gamle testamente». Uttrykket skriver seg fra 2. Korinter 3: 14 slik dette verset er gjengitt i den latinske oversettelsen Vulgata og i King James Version og andre gamle oversettelser. Gjengivelsen «Det gamle testamente» er imidlertid ikke riktig. Det greske ordet diathẹkes betyr her «pakt», som på de andre 32 stedene hvor det forekommer i den greske tekst. Mange nyere oversettelser har helt korrekt «den gamle pakt» på dette stedet. (NE, RS, JB, EN, NB, NO) Apostelen Paulus henviser ikke her til De hebraiske og arameiske skrifter i sin helhet. Han mener heller ikke at de inspirerte kristne greske skrifter utgjør «et nytt testamente» eller «en ny pakt». Apostelen omtaler den gamle lovpakten, som ble nedskrevet av Moses i Pentateuken, og som bare utgjør en del av de førkristne skrifter. Derfor sier han i det neste verset: «når Moses blir lest».

Det er derfor ikke noe holdbart bibelsk grunnlag for å kalle De hebraiske og arameiske skrifter for «Det gamle testamente» og De kristne greske skrifter for «Det nye testamente». Jesus omtalte selv samlingen av hellige skrifter som «Skriftene». (Mt 21: 42; Mr 14: 49; Joh 5: 39) Apostelen Paulus omtalte dem som «De hellige skrifter» og «Skriftene». – Ro 1: 2; 15: 4; 2Ti 3: 15.

Forfatter. Oversiktene på de to neste sidene viser at omkring 40 menn ble brukt av Bibelens Forfatter som hans sekretærer. De nedskrev Jehovas Ord under inspirasjon. Som det sies: «Hele Skriften er inspirert av Gud.» Det er tilfellet med både De kristne greske skrifter og «resten av Skriftene». (2Ti 3: 16; 2Pe 3: 15, 16) Uttrykket «inspirert av Gud» er en oversettelse av det greske uttrykket theọpneustos, som betyr «Gud-åndet». Gud «åndet» på trofaste menn ved at han lot sin ånd, eller virksomme kraft, virke på dem og lede dem til å skrive det han ønsket, for, som det også sies: «Aldri er en profeti blitt frambrakt ved et menneskes vilje, men mennesker talte ord fra Gud mens de ble båret av sted av hellig ånd.» – 2Pe 1: 21; Joh 20: 21, 22; se INSPIRASJON.

Guds usynlige hellige ånd er hans symbolske «finger». Da mennesker så Moses gjøre overnaturlige gjerninger, utbrøt de derfor: «Det er Guds finger!» (2Mo 8: 18, 19; jf. Jesu ord i Mt 12: 22, 28; Lu 11: 20.) Ved en lignende tilkjennegivelse av Guds makt påbegynte «Guds finger» nedskrivningen av Bibelen ved å risse inn De ti bud på steintavler. (2Mo 31: 18; 5Mo 9: 10) Det var derfor en lett sak for Jehova å bruke mennesker som sekretærer, selv om noen av dem boklig sett var «ulærde og alminnelige mennesker» (Apg 4: 13), og uansett hvilket yrke skribenten hadde – enten han var hyrde, bonde, teltmaker, fisker, skatteoppkrever, lege, prest, profet eller konge. Jehovas virksomme kraft inngav tankene i skribentenes sinn og lot i visse tilfeller skribentene få uttrykke den guddommelige tanken med sine egne ord, slik at de fikk sette sitt personlige preg på teksten, samtidig med at det gjennom det hele ble bevart en enestående enhet når det gjaldt tema og hensikt. Dette gjør at Bibelen gjenspeiler Jehovas sinn og vilje og langt  overgår menneskers skrifter hva tankerikdom og spennvidde angår. Den Allmektige Gud sørget for at hans skrevne sannhetsord ble uttrykt i en språkdrakt som er lett å forstå, slik at det også lett kunne oversettes til praktisk talt ethvert språk.

Bibelen er blitt til over et lengre tidsrom enn noen annen bok. I 1513 f.v.t. begynte Moses å skrive de bibelske skrifter. Andre hellige skrifter ble føyd til inntil en tid etter 443 f.v.t., da Nehemja og Malaki fullførte sine bøker. Deretter var det et opphold på nesten 500 år da ingen bibelske skrifter ble til, inntil apostelen Matteus skrev sin historiske beretning. Nesten 60 år senere skrev Johannes, den siste av apostlene, sitt evangelium og sine tre brev og fullførte dermed den bibelske kanon. Så alt i alt er Bibelen blitt til i løpet av et tidsrom på omkring 1610 år. Alle skribentene var hebreere og hørte således til det folket som var blitt «betrodd Guds hellige utsagn». – Ro 3: 2.

Bibelen inneholder ikke en samling løsrevne stykker jødisk og kristen litteratur, men utgjør et velordnet, sammenhengende og logisk hele – et tydelig vitnesbyrd om den systematiske orden som kjennetegner Skaperen og Forfatteren selv. Det at Gud gav israelittene en omfattende lovsamling, med blant annet detaljerte bestemmelser angående leirlivet – også retningslinjer som senere gikk igjen i Davids rike og siden i menighetsordningen blant de kristne i det første århundre – gjenspeiler og forsterker det organisatoriske aspekt i Bibelen.

Innhold. Denne bøkenes bok avdekker fortiden,  forklarer nåtiden og forutsier framtiden – opplysninger som bare kan stamme fra Ham som fra begynnelsen kjenner enden. (Jes 46: 10) Bibelen begynner med begynnelsen og forteller først om skapelsen av himmelen og jorden og beretter så i korte trekk om hvordan jorden ble beredt til bolig for menneskene. Deretter blir det åpenbart hvordan mennesket ble til, en forklaring som stemmer med sann vitenskap – at liv bare kan komme fra en Livgiver – omstendigheter som alene menneskets Skaper kan gjøre rede for. (1Mo 1: 26–28; 2: 7) I beretningen om hvorfor menneskene dør, blir det altoverskyggende temaet som går igjen i hele Bibelen, introdusert. Dette temaet – hevdingen og rettferdiggjøringen av Jehovas overherredømme og den endelige gjennomføringen av hans hensikt med jorden ved hjelp av hans rike under Kristus, den lovte Ætt – er nøye forbundet med den første profetien, som handler om ’kvinnens ætt’. (1Mo 3: 15) Det gikk over 2000 år før dette løftet om en «ætt» igjen ble nevnt, nemlig da Gud sa til Abraham: «Ved hjelp av din ætt skal alle jordens nasjoner visselig velsigne seg.» (1Mo 22: 18) Over 800 år senere fikk Abrahams etterkommer kong David en forsikring om dette, og etter hvert som tiden gikk, sørget Jehovas profeter for at denne håpets flamme ble holdt ved like. (2Sa 7: 12, 16; Jes 9: 6, 7) Over 1000 år etter Davids tid og 4000 år etter at profetien opprinnelig var blitt uttalt i Eden, trådte den lovte Ætt selv fram, nemlig Jesus Kristus, den rettmessige arvingen til «hans far Davids trone». (Lu 1: 31–33; Ga 3: 16) Da denne «Den Høyestes Sønn» ble drept av ’slangens’ jordiske ætt, da han fikk ’hælen knust’, tilveiebrakte han gjenløsningsbetalingen for den rett til liv som gikk tapt for Adams etterkommere, og åpnet således den eneste muligheten til evig liv for menneskene. Han ble deretter oppreist og tatt opp til himmelen, hvor han skulle vente inntil tiden var inne til å kaste «den opprinnelige slange, han som kalles Djevelen og Satan» ned til jorden. Til slutt skal Satan bli tilintetgjort for bestandig. Det storslagne tema som blir gjort kjent i 1. Mosebok og utviklet og utvidet i hele resten av Bibelen, blir således i de avsluttende kapitlene i Åpenbaringen ført fram til et strålende klimaks idet Jehovas enestående hensikt i forbindelse med hans rike trer tydelig fram. – Åp 11: 15; 12: 1–12, 17; 19: 11–16; 20: 1–3, 7–10; 21: 1–5; 22: 3–5.

Ved hjelp av dette riket med Kristus, den lovte Ætt, som konge vil Jehovas overherredømme bli hevdet og rettferdiggjort og hans navn helliget. I overensstemmelse med dette temaet framhever Bibelen Jehovas navn mer enn noen annen bok. Navnet forekommer 6979 ganger i Ny verden-oversettelsen av De hebraiske skrifter. Dertil kommer kortformen «Jah» og en rekke tilfeller hvor det inngår i andre navn, som i «Jehosjua», som betyr «Jehova er frelse». (Se JEHOVA [Viktig å bruke navnet].) Vi ville ikke ha hatt kjennskap til Skaperens navn, til det store stridsspørsmålet  vedrørende hans overherredømme som oppstod ved opprøret i Eden, eller til at det er Guds hensikt å hellige sitt navn og hevde og rettferdiggjøre sitt overherredømme overfor hele skapningen, hvis dette ikke var blitt åpenbart i Bibelen.

I denne samlingen av 66 små bøker er temaet Guds rike og Jehovas navn nær knyttet til opplysninger om mange andre emner. Når andre kunnskapsområder blir berørt, for eksempel astronomi, byggekunst, diktekunst, etnologi, filologi, handel, hygiene, ingeniørkunst, jordbruk, kjemi, musikk, statsforvaltning og taktisk krigføring, skjer det alltid i forbindelse med det overordnede temaet, ikke som en egen avhandling om det bestemte emnet. Ikke desto mindre inneholder Bibelen et vell av verdifulle opplysninger som for eksempel arkeologer og paleografer kan dra nytte av.

Bibelen overgår alle andre bøker, både ved sin nøyaktighet som historisk verk og ved at dens beretning går tilbake til en så fjern fortid. Det er imidlertid som et profetisk verk den har sin største betydning, idet den inneholder forutsigelser som på grunn av sin nøyaktighet bare kan skrive seg fra evighetens Konge. Verdensmaktenes oppkomst og fall i århundrenes løp, ja, til og med våre dagers institusjoner og deres tilsynekomst og endelige undergang er beskrevet i Bibelens profetier om ting som skulle skje langt inn i framtiden.

Guds sannhetsord er også en svært praktisk bok, som frigjør menneskene for uvitenhet, overtro, filosofiske spekulasjoner og meningsløse tradisjoner. (Joh 8: 32) «Guds ord er levende og utfolder kraft.» (He 4: 12) Hvis vi ikke hadde hatt Bibelen, ville vi ikke ha kjent Jehova, ikke ha hatt kjennskap til Kristi gjenløsningsoffer og hvordan vi kan få gagn av det, og ikke ha forstått hvilke krav vi må oppfylle for å oppnå evig liv i eller under Guds rettferdsrike.

Bibelen er også på andre måter en svært praktisk bok, for den gir de kristne sunn veiledning med hensyn til hvordan de skal leve sitt liv nå, hvordan de skal utføre sin tjeneste, og hvordan de kan overleve denne gudsfiendtlige, fornøyelsessyke tingenes ordning. De kristne blir oppfordret til ’ikke å la seg forme etter denne tingenes ordning’, men fornye sitt sinn og holde opp med å følge en verdslig tenkemåte. Dette kan de gjøre ved å ha den ydmyke sinnsinnstilling «som også var i Kristus Jesus», og ved å legge av den gamle personlighet og ta på den nye. (Ro 12: 2; Flp 2: 5–8; Ef 4: 23, 24; Kol 3: 5–10) Det betyr at de må frambringe Guds ånds frukter, som er «kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, tro, mildhet, selvkontroll» – egenskaper som det er skrevet så mye om gjennom hele Bibelen. – Ga 5: 22, 23; Kol 3: 12–14.

Autentisitet. Bibelens troverdighet er blitt angrepet fra mange hold, men ingen av disse forsøkene har på noen måte undergravd eller svekket dens stilling.

Historie. På ethvert punkt som kan kontrolleres, viser den seg å være sannferdig. Dens historiske opplysninger er nøyaktige og pålitelige. Man kan for eksempel ikke tilbakevise det den sier om Babylons fall for mederne og perserne (Jer 51: 11, 12, 28; Da 5: 28), heller ikke det den opplyser om personer som Babylons konge Nebukadnesar (Jer 27: 20; Da 1: 1), Egypts konge Sjisjak (1Kg 14: 25; 2Kr 12: 2), assyrernes Tiglat-Pileser III og Sankerib (2Kg 15: 29; 16: 7; 18: 13), de romerske keiserne Augustus, Tiberius og Claudius (Lu 2: 1; 3: 1; Apg 18: 2) og romerske embetsmenn som Pilatus, Feliks og Festus (Apg 4: 27; 23: 26; 24: 27), eller det den forteller om Artemis-templet i Efesos og Areopagos i Aten (Apg 19: 35; 17: 19–34). Det Bibelen sier om disse og mange andre begivenheter, personer og steder, er historisk nøyaktig til minste detalj. Arkeologen W.F. Albright sa: «Det er igjen blitt vanlig å anerkjenne den nøyaktighet som preger Israels religiøse historie, både i store trekk og i detaljer.» – Se ARKEOLOGI.

Raser og språk. Det Bibelen sier om menneskenes raser og språk, er også sant. Uansett kroppsbygning, hudfarge, kultur eller språk tilhører alle mennesker en og samme familie, og det kan ikke på noen overbevisende måte bestrides at menneskeslekten kan deles inn i tre grupper, den jafetiske, den hamittiske og den semittiske, som alle nedstammer fra Adam gjennom Noah. (1Mo 9: 18, 19; Apg 17: 26) Språkforskeren sir Henry Rawlinson sier: «Hvis vi utelukkende lot oss lede av de språklige stiers skjæringspunkt og ikke tok i betraktning noe av det som står i Bibelens beretning, ville vi likevel komme til at Sinears sletter var det senter som de forskjellige linjene har utgått fra.» – The Historical Evidences of the Truth of the Scripture Records av G. Rawlinson, 1862, s. 287; 1Mo 11: 2–9.

Praktisk verdi. Bibelens lære og eksempler har stor praktisk verdi for moderne mennesker. De rettferdige prinsipper og høye moralnormer som denne boken inneholder, hever den høyt over alle andre bøker. Den besvarer ikke bare viktige spørsmål, men den gir også mange praktiske råd, som, hvis de ble fulgt, i høy grad ville bidra til å høyne den fysiske og mentale sunnhetstilstand blant jordens befolkning. De bibelske prinsipper  med hensyn til hva som er rett, og hva som er galt, fører til ærlighet i forretningslivet (Mt 7: 12; 3Mo 19: 35, 36; Ord 20: 10; 22: 22, 23), flid (Ef 4: 28; Kol 3: 23; 1Te 4: 11, 12; 2Te 3: 10–12), en ren moralsk oppførsel (Ga 5: 19–23; 1Te 4: 3–8; 2Mo 20: 14–17; 3Mo 20: 10–16), oppbyggende samvær (1Kt 15: 33; He 10: 24, 25; Ord 5: 3–11; 13: 20) og et harmonisk familieliv (Ef 5: 21–33; 6: 1–4; Kol 3: 18–21; 5Mo 6: 4–9; Ord 13: 24). Som den kjente pedagogen William Lyon Phelps en gang sa: «Jeg tror at bibelkunnskap uten høyskoleutdannelse er bedre enn høyskoleutdannelse uten bibelkunnskap.» (The New Dictionary of Thoughts, s. 46) Den amerikanske presidenten John Quincy Adams skrev om Bibelen: «Den er den boken av alle bøker i verden som bidrar mest til å gjøre mennesker gode, vise og lykkelige.» – Letters of John Quincy Adams to His Son, 1849, s. 9.

Vitenskapelig nøyaktighet. Bibelen står heller ikke tilbake når det gjelder vitenskapelig nøyaktighet. Den uttrykker seg korrekt når den for eksempel beskriver hvordan jorden gradvis ble beredt til bolig for menneskene (1Mo 1: 1–31), omtaler jorden som rund eller kuleformet og sier at den henger på «intet» (Job 26: 7; Jes 40: 22), klassifiserer haren som drøvtygger (3Mo 11: 6) og erklærer at «kjødets sjel er i blodet» (3Mo 17: 11–14).

Kulturer og skikker. Når det gjelder ting som har med kulturer og skikker å gjøre, viser det seg også at Bibelen ikke på noen måte tar feil. I forbindelse med politiske forhold omtaler den de styrende ved deres rette tittel, den tittel de hadde da nedskrivningen fant sted. Herodes Antipas og Lysanias blir for eksempel omtalt som landsdelsherskere (tetrarker), Herodes Agrippa (II) som konge og Gallio som prokonsul. (Lu 3: 1; Apg 25: 13; 18: 12) At seierrike hærer drog i triumftog med sine fanger, var vanlig i romertiden. (2Kt 2: 14) Den gjestfrihet som ble vist fremmede, den orientalske levemåten, hvordan man gikk fram ved kjøp og salg av eiendom, den juridiske framgangsmåten ved inngåelse av kontrakter og det at hebreerne og andre folkeslag praktiserte omskjærelse, blir omtalt i Bibelen, og i alle disse detaljene er den nøyaktig. – 1Mo 18: 1–8; 23: 7–18; 17: 10–14; Jer 9: 25, 26.

Åpenhjertighet. Bibelskribentene viste en åpenhjertighet som er uten sidestykke blant oldtidens skribenter. Moses forteller helt fra begynnelsen av rett ut både om sine egne synder og om sitt folks synder, et eksempel som blir fulgt av de andre hebraiske skribentene. (2Mo 14: 11, 12; 32: 1–6; 4Mo 14: 1–9; 20: 9–12; 27: 12–14; 5Mo 4: 21) Synder som ble begått av store menn som David og Salomo, ble ikke fortiet, men ble åpent omtalt. (2Sa 11: 2–27; 1Kg 11: 1–13) Jona fortalte om sin egen ulydighet. (Jon 1: 1–3; 4: 1) De øvrige profetene viste den samme ærlighet og åpenhjertighet. De som nedskrev De kristne greske skrifter, la i likhet med dem som nedskrev De hebraiske skrifter, vekt på å framstille forholdene slik de virkelig var. Paulus forteller om sitt tidligere syndige levevis, om at Markus ikke holdt ut i misjonærtjenesten, og om apostelen Peters feil. (Apg 22: 19, 20; 15: 37–39; Ga 2: 11–14) En slik åpenhjertighet styrker tilliten til at Bibelen taler sant når den gjør krav på å være ærlig og pålitelig.

Integritet. Kjensgjerningene bekrefter Bibelens integritet. Beretningen er uatskillelig forbundet med datidens historie. Dens veiledning er likefram, enkel og i samsvar med sannheten. Skribentenes ærlighet, oppriktighet og troskap, deres brennende nidkjærhet for sannheten og deres omhyggelige nøyaktighet med hensyn til detaljer er i samsvar med det vi ville vente å finne i Guds sannhetsord. – Joh 17: 17.

Profetier. Hvis det finnes en enkelt faktor som alene beviser at Bibelen er Jehovas inspirerte Ord, er det dens profetier. Bibelen inneholder utallige profetier om ting som skulle skje langt inn i framtiden, profetier som har gått i oppfyllelse. En oversikt over en del av dem finnes i boken «Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig», s.  343–346.

Hvordan den er blitt bevart. Så vidt man vet, eksisterer ingen av originalskriftene til Bibelens bøker lenger. Jehova sørget imidlertid for at det ble laget avskrifter som kunne erstatte de opprinnelige skriftene etter hvert som disse ble gamle. Fra og med landflyktigheten i Babylon, da det oppstod mange jødiske samfunn utenfor Palestina, ble det også et økende behov for flere avskrifter av De hellige skrifter. Dette behovet ble dekket av profesjonelle avskrivere som gjorde seg usedvanlige anstrengelser for å sikre seg at deres håndskrevne avskrifter var nøyaktige. Esra var en slik mann, «en dyktig avskriver av Mose lov, som Jehova, Israels Gud, hadde gitt». – Esr 7: 6.

Denne avskrivingen av De hellige skrifter fortsatte i århundrer, og i samme periode ble Bibelen fullført ved at De kristne greske skrifter ble føyd til. Dessuten ble det laget oversettelser av De hellige skrifter til andre språk. De hebraiske skrifter utmerker seg som det første verk av betydning som ble oversatt til et annet språk. Det finnes i dag tusenvis av bibelhåndskrifter, både på originalspråkene og på andre språk. – Se BIBELHÅNDSKRIFTER; BIBELOVERSETTELSER.

 Den første trykte bibelen, Gutenbergs bibel, forlot trykkpressen i 1456. I dag er Bibelen eller deler av den utbredt i omkring fem milliarder eksemplarer på godt over 3000 språk. Men dette har ikke skjedd uten stor motstand fra mange hold. Bibelen har faktisk hatt flere fiender enn noen annen bok; paver og kirkemøter har til og med forbudt bibellesning under trussel om ekskommunikasjon. Tusener av mennesker som har hatt kjærlighet til Bibelen, har mistet livet, og tusener av bibler er blitt brent. Et av ofrene i Bibelens kamp for livet var oversetteren William Tyndale, som en gang under en debatt med en geistlig sa: «Hvis Gud sparer mitt liv, skal jeg før mange år er gått, sørge for at en ploggutt kjenner mer av Skriften enn du gjør.» – Actes and Monuments av John Foxe, London 1563, s. 514.

I betraktning av den voldsomme motstand Bibelen har vært gjenstand for, går all ære og takk for at den er blitt bevart, til Jehova, som den som har beskyttet sitt Ord. Denne kjensgjerning gir økt mening til de ordene av profeten Jesaja som Peter siterer når han sier: «Alt kjød er som gress, og all dets herlighet er som en gressets blomst; gresset visner, og blomsten faller av, men Jehovas ord varer evig.» (1Pe 1: 24, 25; Jes 40: 6–8) Vi gjør derfor vel i å «gi akt på det som på en lampe som skinner på et mørkt sted» nå i vår tid. (2Pe 1: 19; Sl 119: 105) Den som har sin ’lyst i Jehovas lov og leser i den med dempet stemme dag og natt’, og som lever etter det han leser, vil være lykkelig og ha framgang. (Sl 1: 1, 2; Jos 1: 8) For ham er Jehovas lover, påminnelser, befalinger, bud og rettslige avgjørelser, som finnes i Bibelen, «søtere enn honning», og den visdom han oppnår gjennom dem, ’mer attråverdig enn gull, ja enn lutret gull i mengde’, for den betyr liv for ham. – Sl 19: 7–10; Ord 3: 13, 6–18; se KANON.

[Oversikt på side 272]

FORTEGNELSE OVER BIBELENS BØKER I DEN REKKEFØLGE DE BLE FULLFØRT

(Den rekkefølge Bibelens bøker ble skrevet i, og deres plass på tidens strøm i forhold til andre bibelbøker er bare omtrentlig; noen årstall [og stedsangivelser] er usikre. Forkortelser: ca. for «cirka», e. for «etter» og f. for «før».)

De hebraiske skrifter (f.v.t.)

Bok

Skribent

Fullført

Omspenner

Sted skrevet

1. Mosebok

Moses

1513

Fra «begynnelsen» til 1657

Ødemarken

2. Mosebok

Moses

1512

1657–1512

Ødemarken

3. Mosebok

Moses

1512

1 måned (1512)

Ødemarken

Job

Moses

ca. 1473

Over 140 år mellom 1657 og 1473

Ødemarken

4. Mosebok

Moses

1473

1512–1473

Ødemarken/Moabs sletter

5. Mosebok

Moses

1473

2 måneder (1473)

Moabs sletter

Josva

Josva

ca. 1450

1473–ca. 1450

Kanaan

Dommerne

Samuel

ca. 1100

ca.1450–ca. 1120

Israel

Rut

Samuel

ca. 1090

11 år av dommertiden

Israel

1. Samuelsbok

Samuel, Gad, Natan

ca. 1078

ca. 1180–1078

Israel

2. Samuelsbok

Gad, Natan

ca. 1040

1077–ca. 1040

Israel

Høysangen

Salomo

ca. 1020

—

Jerusalem

Forkynneren

Salomo

f. 1000

—

Jerusalem

Jona

Jona

ca. 844

—

—

Joel

Joel

ca. 820 (?)

—

Juda

Amos

Amos

ca. 804

—

Juda

Hosea

Hosea

e. 745

f.804–e.745

Samaria (området)

Jesaja

Jesaja

e. 732

ca.778–e. 732

Jerusalem

Mika

Mika

f. 717

ca.777–717

Juda

Ordspråkene

Salomo, Agur, Lemuel

ca. 717

—

Jerusalem

Sefanja

Sefanja

f. 648

—

Juda

Nahum

Nahum

f. 632

—

Juda

Habakkuk

Habakkuk

ca. 628 (?)

—

Juda

Klagesangene

Jeremia

607

—

I nærheten av Jerusalem

Obadja

Obadja

ca. 607

—

—

Esekiel

Esekiel

ca. 591

613–ca. 591

Babylon

1. og 2. Kongebok

Jeremia

580

ca. 1040–580

Juda/Egypt

Jeremia

Jeremia

580

647–580

Juda/Egypt

Daniel

Daniel

ca. 536

618–ca. 536

Babylon

Haggai

Haggai

520

112 dager (520)

Jerusalem

Sakarja

Sakarja

518

520–518

Jerusalem

Ester

Mordekai

ca. 475

493–ca. 475

Susan i Elam

1. og 2. Krønikebok

Esra

ca. 460

Etter 1. Krønikebok 9: 44: 1077–537

Jerusalem (?)

Esra

Esra

ca. 460

537–ca. 467

Jerusalem

Salmene

David og andre

ca. 460

—

—

Nehemja

Nehemja

e. 443

456–e. 443

Jerusalem

Malaki

Malaki

e. 443—

Jerusalem

[Oversikt på side 273]

De kristne greske skrifter (e.v.t.)

Bok

Skribent

Fullført

Omspenner

Sted skrevet

Matteus

Matteus

ca. 41

2 f.v.t.– 33 e.v.t.

Palestina

1. Tessaloniker

Paulus

ca. 50

Korint

2. Tessaloniker

Paulus

ca. 51

Korint

Galaterne

Paulus

ca. 50–52

—

Korint eller Antiokia i Syria

1. Korinter

Paulus

ca. 55

—

Efesos

2. Korinter

Paulus

ca. 55

—

Makedonia

Romerne

Paulus

ca. 56

—

Korint

Lukas

Lukas

ca. 56–58

3 f.v.t.– 33 e.v.t.

Cæsarea

Efeserne

Paulus

ca. 60–61

—

Roma

Kolosserne

Paulus

ca. 60–61

—

Roma

Filemon

Paulus

ca. 60–61

—

Roma

Filipperne

Paulus

ca. 60–61

—

Roma

Hebreerne

Paulus

ca. 61

—

Roma

Apostlenes gjerninger

Lukas

ca. 61

33–ca. 61 e.v.t.

Roma

Jakob

Jakob

f. 62

—

Jerusalem

Markus

Markus

ca. 60–65

29–33 e.v.t.

Roma

1. Timoteus

Paulus

ca. 61–64

—

Makedonia

Titus

Paulus

ca. 61–64

—

Makedonia (?)

1. Peter

Peter

ca. 62–64

—

Babylon

2. Peter

Peter

ca. 64

—

Babylon (?)

2. Timoteus

Paulus

ca. 65

—

Roma

Judas

Judas

ca. 65

—

Palestina (?)

Åpenbaringen

Johannes

ca. 96

—

Patmos

Johannes

Johannes

ca. 98

Etter innledningen: 29–33 e.v.t.

Efesos, eller i nærheten

1. Johannes

Johannes

ca. 98

—

Efesos, eller i nærheten

2. Johannes

Johannes

ca. 98

—

Efesos, eller i nærheten

3. Johannes

Johannes

ca. 98

—

Efesos, eller i nærheten