De hellige skrifter er riktignok av overmenneskelig opprinnelse hva innholdet angår, men det er mennesker som har skrevet dem ned og sørget for at de er blitt bevart. Under guddommelig inspirasjon påbegynte Moses nedskrivningen av dem i 1513 f.v.t., og over 1600 år senere skrev apostelen Johannes den siste delen. Etter hvert som tiden gikk, oppstod det et behov for avskrifter av Bibelens forskjellige bøker. Dette var for eksempel tilfellet etter landflyktigheten i Babylon, for ikke alle jøder vendte tilbake til Juda land. Mange slo seg ned andre steder, og synagoger dukket opp overalt i det store området som jødene var blitt spredt til. De skriftlærde laget avskrifter av De hellige skrifter til disse synagogene, hvor jødene kom sammen for å høre Guds Ord bli opplest. (Apg 15: 21) Senere fantes det blant Kristi etterfølgere samvittighetsfulle avskrivere som gikk i gang med det møysommelige arbeid å mangfoldiggjøre de inspirerte skrifter til gagn for det voksende antall kristne menigheter, og disse avskriftene ble utvekslet og sirkulerte så mellom menighetene. – Kol 4: 16.

Trykking med løse typer ble ikke alminnelig før på 1400-tallet; både de opprinnelige inspirerte skrifter og kopier av dem var derfor håndskrevne. De kalles derfor håndskrifter eller manuskripter (lat. manu scriptus, «skrevet med hånden»). Et bibelhåndskrift er en håndskrevet kopi av hele Bibelen eller en del av den, til forskjell fra et trykt eksemplar. Bibelhåndskrifter ble hovedsakelig laget i form av ruller eller i kodeksform.

Materialer. Det finnes bibelhåndskrifter av skinn, av papyrus og av velin. Den kjente dødehavsrullen som inneholder Jesajas profeti, er for eksempel en skinnrull. Papyrus, et slags papir laget av den fiberholdige margen av sumpplanten med samme navn, ble brukt til bibelhåndskrifter på originalspråkene og til oversettelser av dem inntil omkring 300-tallet e.v.t. Da begynte man å bruke velin til bibelhåndskrifter i stedet for papyrus. Velin er en fin type pergament som vanligvis var laget av kalve-, lamme- eller geiteskinn, en videreutvikling av tidligere tiders bruk av dyrehuder til skrivemateriale. De kjente håndskriftene Codex Sinaiticus og Codex Vaticanus (ms. 1209) fra 300-tallet e.v.t. er kodekser av velin.

En palimpsest (lat. palimpsestus; gr. palịmpsestos, som betyr «skrapt av igjen») er et håndskrift hvor man har fjernet eller skrapt av det som først ble skrevet, for å gi plass for en nyere tekst. En kjent bibelpalimpsest er Codex Ephraemi Syri rescriptus fra 400-tallet e.v.t. Hvis det som først stod skrevet på palimpsesten (den teksten som er skrapt av), er det som har størst betydning, kan forskerne ofte gjøre den fjernede teksten leselig igjen ved hjelp av en teknikk hvor man tar i bruk kjemiske reagensmidler og fotografiske metoder. Noen av håndskriftene til De kristne greske skrifter er lektionarier, det vil si utvalgte lesestykker fra Bibelen til bruk ved gudstjenesten.

Skrifttyper. Greske bibelhåndskrifter (enten oversettelser av De hebraiske skrifter eller avskrifter av De kristne greske skrifter, eller begge deler) kan inndeles eller klassifiseres etter skrifttypen, som også er til hjelp når de skal dateres. Den eldste skrifttypen (som spesielt ble brukt fram til 800-tallet e.v.t.) er uncialskrift. Denne skriften består av store, atskilte  bokstaver. I denne skriften er ordene vanligvis ikke atskilt fra hverandre, og det brukes vanligvis ikke tegnsetting eller aksenttegn. Codex Sinaiticus er et eksempel på håndskrifter i uncialskrift. Forandringer i skrifttypen begynte å opptre på 500-tallet og førte til slutt (på 800-tallet) til en kursivert skrift, minuskelskriften, som bestod av mindre bokstaver som ofte ble føyd sammen til en fortløpende, flytende skrift. De fleste av de håndskrifter som finnes til De kristne greske skrifter, er i kursivskrift. Denne skrifttypen var den alminnelige inntil boktrykkerkunsten ble tatt i bruk.

Avskrivere. Så vidt man vet, eksisterer det i dag ingen originale bibelhåndskrifter. Likevel er Bibelen blitt bevart i en nøyaktig, pålitelig form, ettersom de som laget avskrifter av Guds Ord, vanligvis anerkjente Skriftene som inspirert av Gud og tilstrebet fullkommenhet i sitt møysommelige arbeid.

De mennene som laget avskrifter av De hebraiske skrifter da Jesus Kristus utførte sin tjeneste på jorden, og i århundrene før den tiden, ble kalt skriftlærde (hebr. soferịm). Blant de tidlige skriftlærde var Esra, som i Bibelen blir omtalt som «en dyktig avskriver». (Esr 7: 6) Senere avskrivere foretok med vilje visse endringer i den hebraiske tekst. Men deres etterfølgere, massoretene, fant disse og gjorde oppmerksom på dem i masora, marginalnotene til den hebraiske teksten de laget, den massoretiske tekst.

De som laget avskrifter av De kristne greske skrifter, bestrebet seg også oppriktig på å gjengi teksten på en trofast måte.

Hvordan kan vi være sikre på at Bibelen ikke er blitt forandret?

Til tross for den omhu avskriverne viste, snek det seg inn en del mindre skrivefeil og forandringer i teksten. Disse er i det store og hele ubetydelige og har ingen innvirkning på Bibelens generelle integritet. De er blitt oppdaget og korrigert på grunn av den nøyaktige kollasjon, eller kritiske sammenligning, som bibelforskere har foretatt av de mange håndskrifter og gamle oversettelser som finnes. Mot slutten av 1700-tallet innledet man et kritisk studium av Bibelens hebraiske tekst. Benjamin Kennicott offentliggjorde (i 1776–80) i Oxford lesemåten i over 600 massoretiske hebraiske håndskrifter, og fra 1784 til 1798 utgav den italienske forskeren Giambernardo de Rossi i Parma sammenligninger av 731 håndskrifter. Standardtekster til De hebraiske skrifter ble også utarbeidet av den tyske forskeren Baer, og senere gjorde C.D. Ginsburg det samme. Hebraikeren Rudolf Kittel utgav i 1906 den første utgaven av sin Biblia Hebraica (Den hebraiske bibel), som inneholdt en tekstkritisk utredning i form av et fotnoteapparat, hvor mange hebraiske håndskrifter til den massoretiske tekst ble sammenlignet. Den teksten han la til grunn, var Ben Chajjims tekst. Men da de eldre og bedre Ben Ashers massoretiske tekster ble tilgjengelige, gikk Kittel i gang med å utarbeide en helt ny, tredje utgave, som ble fullført av hans medarbeidere etter hans død.

Den sjuende, åttende og niende utgaven av Biblia Hebraica (1951–55) dannet tekstgrunnlaget da De hebraiske skrifter ble oversatt til engelsk i New World Translation of the Holy Scriptures, som opprinnelig kom ut fra 1950 til 1960. En ny utgave av den hebraiske tekst, Biblia Hebraica Stuttgartensia, kom i 1977. Denne utgaven ble brukt under revideringen av fotnotene i den utgaven av New World Translation som ble utgitt i 1984.

Den første trykte utgaven av De kristne greske skrifter var den som stod i Den complutensiske polyglott (på gresk og latin) av 1514–17. I 1516 utgav så den nederlandske lærde Desiderius Erasmus sin første utgave av en gresk standardtekst til De kristne greske skrifter. Den inneholdt mange feil, men en forbedret tekst kom i fire etterfølgende utgaver fra 1519 til 1535. Senere utgav Robert Estienne, eller Stephanus, en boktrykker og forlegger i Paris, flere utgaver av «Det nye testamente» på gresk, hovedsakelig basert på Erasmus’ tekst, men med rettelser i samsvar med Den complutensiske polyglott og 15 yngre håndskrifter. Den tredje utgaven av Stephanus’ greske tekst (som kom ut i 1550), ble i virkeligheten den såkalte Textus Receptus («den aksepterte tekst»), som mange tidlige engelske oversettelser, deriblant King James Version av 1611, er basert på.

En bemerkelsesverdig gresk standardtekst ble senere utarbeidet av J.J. Griesbach, som gjorde bruk av materiale som var samlet av andre, men som også tok hensyn til bibelsitater hos slike tidlige skribenter som Origenes. Han studerte dessuten ordlyden i forskjellige gamle oversettelser, for eksempel den armenske, den gotiske og den filoxenianske. Han så det slik at de tilgjengelige håndskriftene tilhørte tre familier, eller grupper, den bysantinske, den vestlige og den aleksandrinske, og prioriterte lesemåten i den sistnevnte. Utgaver av hans greske standardtekst kom ut mellom 1774 og 1806; hans viktigste  utgave av hele den greske tekst ble utgitt i tidsrommet 1796–1806. Griesbachs tekst ble brukt som grunnlag for Sharpes engelske oversettelse av 1840, og det er også denne greske teksten som er gjengitt i The Emphatic Diaglott av Benjamin Wilson (1864).

En standardtekst til De kristne greske skrifter som oppnådde anerkjennelse i vide kretser, var den som i 1881 ble utgitt av forskerne B.F. Westcott og F.J.A. Hort, begge fra Cambridge universitet. Den var et produkt av 28 års arbeid. De arbeidet hver for seg, men sammenlignet regelmessig sine notater. I likhet med Griesbach inndelte de håndskriftene i familier og støttet seg i høy grad til det de kalte den «nøytrale tekst», som innbefattet de kjente håndskriftene Codex Sinaiticus og Codex Vaticanus (ms. 1209), som begge er fra 300-tallet e.v.t. Selv om Westcott og Hort betraktet en sak som ganske avgjort når disse håndskriftene stemte overens, og spesielt når de ble støttet av andre gamle uncialhåndskrifter, var de ikke bundet til et slikt standpunkt. De tok enhver tenkelig faktor i betraktning for å løse problemer som oppstod på grunn av motstridende tekster, og når to lesemåter var likeverdige, ble det også angitt i deres tekstutgave. Det var hovedsakelig Westcott og Horts tekst som ble brukt som grunnlag ved oversettelsen av De kristne greske skrifter til engelsk i New World Translation. Den komiteen som oversatte New World Translation, rådførte seg imidlertid også med andre utmerkede greske tekstutgaver, deriblant Nestles greske tekst (1948).

I en kommentar til De kristne greske skrifters teksthistorie og resultatene av moderne tekstforskning skriver professor Kurt Aland: «På grunnlag av 40 års erfaring og ut fra de resultater som har kommet for dagen ved granskingen av . . . håndskrifter på 1200 teststeder, kan det fastslås: Det nye testamentes tekst er blitt overlevert på en utmerket måte, bedre enn noe annet skrift fra oldtiden; sannsynligheten for at det fremdeles kan bli funnet håndskrifter som ville resultere i avgjørende forandringer i teksten, er lik null.» – Das Neue Testament – zuverlässig überliefert, Stuttgart 1986, s. 27, 28.

I de håndskrifter til De kristne greske skrifter som er bevart (på gresk og andre språk), forekommer det tekstvarianter. Det er å vente i betraktning av den menneskelige ufullkommenhet og den stadige avskrivingen av håndskriftene, og særlig fordi mange av avskriverne ikke var profesjonelle. Når visse håndskrifter er skrevet av fra det samme gamle håndskriftet, kanskje fra en bestemt revisjon av tidligere tekster, eller er blitt til i et bestemt område, er det sannsynlig at de i hvert fall har noen avvik felles, og det sies derfor at de tilhører samme familie eller gruppe. På grunnlag av likheten når det gjelder slike avvik, har forskerne forsøkt å inndele tekstene i grupper, eller familier, og antallet av disse familiene har økt etter hvert som tiden har gått. Nå snakker man om den aleksandrinske, den vestlige, den østlige (den syriske og den cæsareiske) og den bysantinske tekst, som er representert ved forskjellige håndskrifter eller ved forskjellige lesemåter, fordelt på de tallrike håndskriftene. Men til tross for de forskjellige håndskriftfamilienes spesielle varianter (og de varianter som finnes innen hver gruppe) er De kristne greske skrifter i alt vesentlig blitt overlevert til oss i den form som de opprinnelige inspirerte skrifter hadde. I det store og hele har variantene hva lesemåten angår, ingen innvirkning på Bibelens lære. Og ved å foreta omfattende sammenligninger har forskerne rettet feil av betydning, slik at vi i dag har en autentisk og pålitelig tekst.

Etter at Westcott og Hort utgav sin greske tekst, er det blitt laget en rekke utgaver av De kristne greske skrifter med tekstkritiske anmerkninger. Verdt å merke seg i denne forbindelse er The Greek New Testament, som er utgitt av United Bible Societies, og som nå foreligger i sin tredje utgave. Den 26. utgaven av den såkalte Nestle-Aland-teksten, som kom ut i Stuttgart i 1979, har samme ordlyd. – Se KRISTNE GRESKE SKRIFTER, DE.

Håndskrifter til De hebraiske skrifter. Det finnes muligens 6000 håndskrifter til hele samlingen av De hebraiske skrifter eller til deler av den i forskjellige biblioteker i dag. Det store flertall inneholder den massoretiske tekst og skriver seg fra 900-tallet e.v.t. eller fra tiden deretter. Massoretene (andre halvdel av det første årtusen e.v.t.) bestrebet seg på å formidle den hebraiske tekst så trofast som mulig og gjorde ingen forandringer i ordlyden i selve teksten. Men for å bevare den tradisjonelle uttalen av den vokalløse konsonantteksten oppfant de systemer med vokalpunkter og aksenttegn. I masora, marginalnotene, gjorde de dessuten oppmerksom på eiendommeligheter i teksten og angav korrigerte lesemåter som de mente var nødvendige. Det er den massoretiske tekst som finnes i trykte hebraiske bibler i dag.

Skadede håndskrifter til De hebraiske skrifter som var i bruk i de jødiske synagogene, ble erstattet med nye avskrifter, som man hadde fått bekreftet var nøyaktige, og de håndskriftene som var blitt slitt eller skadet, ble plassert i en geniza  (et lagerrom eller et slags pulterkammer i synagogen). Når det til slutt var fullt, ble håndskriftene fjernet og høytidelig begravet. Det var utvilsomt mange gamle håndskrifter som gikk tapt på den måten. Innholdet i genizaen i synagogen i det gamle Kairo ble imidlertid spart, sannsynligvis fordi genizaen ble murt igjen og glemt i flere hundre år. Etter at synagogen var blitt ombygd i 1890, ble håndskriftene i genizaen undersøkt på nytt, og herfra fant nesten fullstendige håndskrifter til De hebraiske skrifter og mange fragmenter (noen av disse sies å stamme fra 500-tallet e.v.t.) veien til forskjellige biblioteker.

Et av de eldste tilgjengelige fragmentene som inneholder deler av Bibelen, er Nash-papyrusen, som ble funnet i Egypt og i dag oppbevares i Cambridge i England. Den var tydeligvis en del av en samling med veiledende tekster. Den skriver seg fra det andre eller det første århundre f.v.t. og består av bare fire fragmenter, som til sammen inneholder 24 linjer med en før-massoretisk tekst med De ti bud og noen vers fra 5. Mosebok, kapitlene 5 og 6.

Siden 1947 er det blitt funnet mange bibelske og ikke-bibelske ruller på forskjellige steder vest for Dødehavet. Disse blir vanligvis omtalt som Dødehavsrullene. De viktigste av dem er en del håndskrifter som ble funnet i noen huler i og i nærheten av Wadi Qumran (Nahal Qumeran). Disse er også blitt omtalt som Qumran-tekstene, og de tilhørte tydeligvis en gang et jødisk religiøst samfunn som hadde sitt senter i det nærliggende Khirbet Qumran (Horvat Qumeran). Det første funnet ble gjort av en beduin i en hule 15 km sør for Jeriko, hvor han fant en rekke leirkrukker som inneholdt gamle håndskrifter. Et av disse var den nå så kjente Jesaja-rullen (1QIs^a), en godt bevart skinnrull med så godt som hele Jesajas bok. (BILDE: bd. 1, s. 322) Den inneholder en hebraisk tekst som ble skrevet før massoretenes tid. Den er blitt datert til henimot slutten av 100-tallet f.v.t. Den er således cirka tusen år eldre enn det eldste tilgjengelige håndskrift med den massoretiske tekst. Men selv om den avviker noe fra den massoretiske tekst hva stavemåte og grammatisk oppbygning angår, avviker den ikke fra den læremessig sett. Blant de dokumentene som ble funnet i Qumran-området, finnes det fragmenter av over 170 ruller med deler av alle bøkene i De hebraiske skrifter, bortsett fra Ester, og hva enkelte bøker angår, finnes det mer enn ett eksemplar. Disse håndskriftrullene og fragmentene antas å skrive seg fra et tidsrom som strekker seg fra omkring 250 f.v.t. til omkring år 50 e.v.t., og de representerer mer enn én type hebraisk tekst, deriblant en protomassoretisk tekst eller en tekst som dannet grunnlaget for den greske oversettelsen Septuaginta. Dette materialet er fortsatt gjenstand for studium.

Til de mest betydningsfulle hebraiske velinhåndskriftene til De hebraiske skrifter hører Kairo-kodeksen (oppbevares i kareersynagogen i Kairo), som inneholder profetenes bøker. Den er forsynt med masora og vokalpunkter, og av dens kolofon, eller sluttskrift, framgår det at den ble fullført omkring 895 e.v.t. av den kjente massoretiske lærde Moses ben Asher fra Tiberias. Et annet betydningsfullt håndskrift (fra 916) er Petersburg-kodeksen med de senere profeter. Aleppo-kodeksen, som tidligere var oppbevart i den sefardiske synagogen i Aleppo i Syria, men som nå befinner seg i Israel, inneholdt fram til 1947 alle bøkene i De hebraiske skrifter. Den opprinnelige konsonantteksten ble omkring 930 korrigert og forsynt med vokalpunkter og masora av Aron ben Asher, sønn av Moses ben Asher. Det eldste daterte hebraiske håndskrift til alle Bibelens hebraiske bøker er Leningrad-kodeksen (nr. B19^A), som nå blir oppbevart på det offentlige bibliotek i St. Petersburg. Det er en avskrift fra 1008 «av de korrigerte bøkene som er utarbeidet og forsynt med anmerkninger av læreren Aron ben Moses ben Asher». Et annet viktig hebraisk håndskrift er en kodeks med Pentateuken som blir oppbevart i British Library (Codex Oriental 4445). Den omfatter teksten fra 1. Mosebok 39: 20 til 5. Mosebok 1: 33 (med unntak av 4Mo 7: 46–73 og 9: 12 til 10: 18, som mangler eller er blitt føyd til av en senere hånd) og skriver seg trolig fra 900-tallet.

Mange håndskrifter til den delen av Bibelen som utgjør De hebraiske skrifter, er skrevet på gresk. Blant dem som er særlig bemerkelsesverdige, er en av Fouad-papyrene (nr. 266, som tilhører Société Egyptienne de Papyrologie i Kairo). Dette Septuaginta-håndskriftet inneholder deler av 1. Mosebok og av andre halvdel av 5. Mosebok. Det skriver seg fra det første århundre f.v.t., og midt i den greske teksten står Guds navn flere steder, skrevet med hebraisk kvadratskrift. Fragmenter av 5. Mosebok, kapitlene 23 til 28, finnes i Rylands-papyrus iii. 458 fra 100-tallet f.v.t., som blir oppbevart i Manchester i England. Et annet betydningsfullt Septuaginta-håndskrift inneholder fragmenter av Jona, Mika, Habakkuk, Sefanja og Sakarja. I denne skinnrullen, som er datert til slutten av det første århundre e.v.t., er Guds navn gjengitt med tetragrammet skrevet med gammelhebraiske bokstaver. – Se NW, tillegget, 1C.

 Håndskrifter til De kristne greske skrifter. De kristne skrifter ble skrevet på koinégresk. Man har riktignok ikke kjennskap til at noen av de originale håndskriftene eksisterer i dag, men det finnes, ifølge én beregning, omkring 5000 håndskrevne avskrifter av disse skriftene, enten av Bibelens greske tekst i sin helhet eller av deler av den.

Papyrushåndskrifter. Blant de papyruskodeksene som ble funnet i Egypt omkring 1930 (kjøpet av dem ble offentliggjort i 1931), fantes det bibelske papyrer av stor betydning. Noen av disse kodeksene, som alle er på gresk, og som er fra det andre til det fjerde århundre e.v.t., består av deler av åtte av De hebraiske skrifters bøker (1. Mosebok, 4. Mosebok, 5. Mosebok, Jesaja, Jeremia, Esekiel, Daniel og Ester), og tre inneholder deler av 15 av bøkene i De kristne greske skrifter. De fleste av disse bibelske papyrene ble kjøpt av den amerikanske håndskriftsamleren A. Chester Beatty og finnes nå i Dublin i Irland. De øvrige ble kjøpt av Michigan universitet og av andre.

Den internasjonale betegnelsen for bibelske papyrer er en P etterfulgt av et lite, opphøyd tall. Chester Beatty-papyrus nr. 1 (P⁴⁵) består av deler av 30 blad av en kodeks som sannsynligvis en gang har hatt omkring 220 blad. P⁴⁵ omfatter deler av de fire evangeliene og Apostlenes gjerninger. Chester Beatty-papyrus nr. 3 (P⁴⁷) består av restene av en kodeks som inneholder ti blad av Åpenbaringen som er noe beskadiget. Disse to papyrene antas å være fra 200-tallet. En papyrus som er ganske bemerkelsesverdig, er Chester Beatty-papyrus nr. 2 (P⁴⁶), som antas å være fra omkring år 200. Den består av 86 delvis beskadigede blad av en kodeks som sannsynligvis opprinnelig har hatt 104 blad, og den inneholder fremdeles ni av Paulus’ inspirerte brev: Romerbrevet, Hebreerbrevet, 1. Korinterbrev, 2. Korinterbrev, Efeserbrevet, Galaterbrevet, Filipperbrevet, Kolosserbrevet og 1. Tessalonikerbrev. Det er verdt å merke seg at brevet til hebreerne er tatt med i denne tidlige kodeksen. Ettersom Hebreerbrevet ikke opplyser hvem som har skrevet det, er det ofte blitt dratt i tvil at det skulle være Paulus. Men det at det er tatt med i P⁴⁶, som øyensynlig utelukkende bestod av Paulus’ brev, tyder på at de kristne omkring år 200 anerkjente Hebreerbrevet som et inspirert skrift fra apostelen Paulus’ hånd. Det at Efeserbrevet finnes i denne kodeksen, er likeledes en tilbakevisning av påstandene om at Paulus ikke har skrevet dette brevet.

I John Rylands-biblioteket i Manchester i England finnes det et lite papyrusfragment av Johannesevangeliet (noen vers fra kapittel 18), kjent som Rylands-papyrus 457. Den internasjonale betegnelsen er P⁵². Dette regnes for å være det eldste eksisterende håndskriftfragment av De kristne greske skrifter, idet det er skrevet i første halvdel av det andre århundre, muligens omkring år 125, og således bare et kvart århundre eller der omkring etter Johannes’ død. Den omstendighet at en avskrift av Johannesevangeliet tydeligvis var i omløp i Egypt (hvor fragmentet ble funnet) på den tiden, viser at det gode budskap ifølge Johannes virkelig ble nedskrevet i det første århundre, av Johannes selv, ikke av en eller annen ukjent forfatter et godt stykke inn på 100-tallet, etter Johannes’ død, slik enkelte kritikere en gang hevdet.

Den viktigste tilføyelsen til samlingen av bibelske papyrer siden oppdagelsen av Chester Beatty-papyrene var Bodmer-papyrene, som ble offentliggjort mellom 1956 og 1961. Spesielt bemerkelsesverdige er Papyrus Bodmer 2 (P⁶⁶) og Papyrus Bodmer 14, 15 (P⁷⁵), som begge ble skrevet omkring år 200. Papyrus Bodmer 2 inneholder en stor del av Johannesevangeliet, mens Papyrus Bodmer 14, 15 inneholder mye av Lukas og Johannes og tekstmessig ligger meget nær opp til Codex Vaticanus (ms. 1209).

Velinhåndskrifter. Noen av de bibelhåndskriftene som er skrevet på velin, inneholder deler av både De hebraiske skrifter og De kristne greske skrifter. Andre inneholder bare deler av De kristne greske skrifter.

Codex Bezae, som betegnes med bokstaven D, er et verdifullt håndskrift fra 400-tallet. Det ble anskaffet i Frankrike i 1562, men hvor det egentlig skriver seg fra, er ukjent. Det inneholder evangeliene, Apostlenes gjerninger og noen få andre vers og er et uncialhåndskrift som har den greske teksten på venstresidene og en parallell tekst på latin på høyresidene. Denne kodeksen blir oppbevart på Cambridge universitet i England. Det var Theodore Beza som skjenket den til denne institusjonen i 1581.

Codex Claromontanus (D₂) er likeledes skrevet på gresk og latin på motstående sider, gresk til venstre og latin til høyre. Kodeksen inneholder Paulus’ kanoniske brev, deriblant Hebreerbrevet, og anses for å være fra 500-tallet. Den skal ha blitt funnet i klostret i Clermont i Frankrike og ble kjøpt av Theodore Beza og blir nå oppbevart på Bibliothèque Nationale i Paris.

Blant de nyere funnene av velinhåndskrifter til De kristne greske skrifter er Codex Washingtonianus  I, som inneholder evangeliene på gresk (i den såkalt vestlige rekkefølgen: Matteus, Johannes, Lukas og Markus). Kodeksen ble kjøpt i Egypt i 1906 og blir oppbevart på Freer Gallery of Art i Washington, D.C. Det internasjonale symbolet for denne kodeksen er W, og man mener at den ble skrevet på 400-tallet, med unntagelse av en del av Johannesevangeliet, som tydeligvis på grunn av beskadigelse ble erstattet på 600-tallet. Codex Washingtonianus II, som har symbolet I, tilhører også Freer-samlingen og inneholder deler av Paulus’ kanoniske brev, Hebreerbrevet innbefattet. Det antas at denne kodeksen ble skrevet på 400-tallet.

De hebraiske skrifter og De kristne greske skrifter. De mest betydningsfulle og mest komplette eksisterende bibelhåndskriftene på gresk er skrevet på velin og med uncialbokstaver.

«Codex Vaticanus». Codex Vaticanus (ms. 1209), som internasjonalt betegnes med symbolet B, er en uncialkodeks fra 300-tallet e.v.t. Den er muligens blitt skrevet i Alexandria og inneholdt opprinnelig hele Bibelen på gresk. En skriver har senere trukket opp bokstavene på nytt, kanskje fordi den opprinnelige skriften hadde bleknet, men han har hoppet over bokstaver og ord som han mente ikke var riktige. Opprinnelig hadde denne kodeksen trolig omkring 820 blad. Av disse er det 759 igjen. Det meste av 1. Mosebok er borte. Dessuten mangler en del av Salmene, Hebreerne 9: 14 til 13: 25 og hele 1. og 2. Timoteus, Titus, Filemon og Åpenbaringen. Codex Vaticanus blir oppbevart i Vatikanbiblioteket i Roma, og man vet at den har vært der helt siden 1400-tallet. Ledelsen ved biblioteket har imidlertid gjort det meget vanskelig for forskerne å få adgang til håndskriftet, og det var først i 1889/90 at en fotografisk faksimile av hele kodeksen ble offentliggjort.

«Codex Sinaiticus». Codex Sinaiticus er også fra 300-tallet, men Codex Vaticanus er muligens litt eldre. Codex Sinaiticus betegnes med symbolet א (ʼạlef, den første bokstaven i det hebraiske alfabet). Den har tydeligvis en gang inneholdt hele Bibelen på gresk, men en del av De hebraiske skrifter er gått tapt. Den inneholder imidlertid alle bøkene til De kristne greske skrifter. Kodeksen har sannsynligvis opprinnelig bestått av minst 730 blad, men bare 393 blad er bevart (i sin helhet eller delvis), etter det man med sikkerhet vet. Den ble funnet (én del i 1844 og en annen i 1859) av bibelforskeren Konstantin von Tischendorf i Katarinaklostret ved Sinai-fjellet. Førtitre blad av denne kodeksen blir oppbevart i Leipzig, deler av tre blad befinner seg i St. Petersburg, og 347 blad finnes i British Library i London. I 1975 skal det i det samme klostret ha blitt oppdaget mellom 8 og 14 blad til.

«Codex Alexandrinus». Codex Alexandrinus, som betegnes med bokstaven A, er et gresk uncialhåndskrift som inneholder det meste av Bibelen, også Åpenbaringsboken. Av muligens 820 opprinnelige blad er 773 bevart. Denne kodeksen  anses vanligvis for å være fra første halvdel av 400-tallet, og også den finnes i British Library i London. – BILDE: bd. 2, s. 336.

«Codex Ephraemi Syri rescriptus». Codex Ephraemi Syri rescriptus (Codex Ephraemi), som internasjonalt betegnes med bokstaven C, blir i alminnelighet også ansett for å være fra 400-tallet. Den er skrevet på velin med greske uncialer og er en palimpsest, en overskrevet kodeks. Den opprinnelige greske teksten ble fjernet, og en rekke blad ble overskrevet med noen avhandlinger av Afrem Syrer (Ephraem Syrus), i gresk oversettelse. Dette ble sannsynligvis gjort på 1100-tallet, da det var mangel på velin. Den underliggende teksten er imidlertid blitt tydet. Av denne kodeksen, som en gang etter alt å dømme inneholdt alle Bibelens bøker på gresk, er det bare 209 blad igjen, hvorav 145 hører til De kristne greske skrifter. Kodeksen inneholder derfor nå bare deler av De hebraiske skrifters bøker og deler av alle bøkene i De kristne greske skrifter med unntagelse av 2. Tessaloniker og 2. Johannes. Den oppbevares på Bibliothèque Nationale i Paris.

Bibeltekstens pålitelighet. Tilliten til bibeltekstens pålitelighet blir i høy grad styrket når en tenker over at det sammenlignet med alle de bibelhåndskrifter som finnes, bare finnes svært få håndskrifter til de verdslige klassiske forfatternes verker, og ingen av dem er originale. Selv om disse håndskriftene bare er avskrifter som er laget flere hundre år etter forfatternes død, blir disse sene avskriftene av dagens forskere anerkjent som tilstrekkelige beviser for tekstens autentisitet.

De eksisterende hebraiske håndskriftene til Bibelen ble laget med stor omhu. Bibelkommentatoren W.H. Green sier om De hebraiske skrifters tekst: «Det kan trygt sies at ikke noe annet verk fra oldtiden er blitt så nøyaktig overlevert.» (Archaeology and Bible History av J.P. Free, 1964, s. 5) Den nå avdøde bibelforskeren sir Frederic Kenyon kommer med følgende forsikring i innledningen til sitt verk på sju bind med tittelen «The Chester Beatty Biblical Papyri»: «Den første og viktigste konklusjon en kommer til når en har gransket dem [papyrene], er den tilfredsstillende konklusjon at de i alt vesentlig bekrefter påliteligheten av de tekster som allerede eksisterer. Det er ikke blitt påvist noen påfallende eller vesentlige avvik, verken i Det gamle eller i Det nye testamente. Det finnes ingen viktige utelatelser eller tilføyelser av passasjer, og det er ingen avvik som har noen innvirkning på viktige kjensgjerninger eller læresetninger. Avvikene i teksten berører bare mindre ting, for eksempel ordstillingen eller de bestemte ord som er blitt brukt. . . . Men deres største betydning ligger i at de, fordi de er av en tidligere dato enn dem som hittil har vært tilgjengelige, bekrefter de eksisterende teksters integritet. I denne henseende er de en ervervelse av epokegjørende verdi.» – London 1933, Fasciculus I, s. 15.

Angående De kristne greske skrifter sier sir Frederic Kenyon: «Intervallet mellom den tid da de opprinnelige skrifter ble til, og den tid da de eldste kjente avskrifter ble til, er derfor så lite at en faktisk kan se bort fra det, og det siste grunnlag for tvil om at Skriften er blitt overlevert fram til vår tid praktisk talt slik den ble skrevet, er nå fjernet. De nytestamentlige bøkers autentisitet og generelle integritet må anses for å være endelig fastslått.» – The Bible and Archæology, 1940, s. 288, 289.

For mange hundre år siden bekreftet og understreket Jesus Kristus, «det trofaste og sanne vitne» (Åp 3: 14), ved flere anledninger De hebraiske skrifters ekthet, og det samme gjorde hans apostler. (Lu 24: 27, 44; Ro 15: 4) De gamle oversettelser av De hebraiske skrifter som finnes, vitner også om de overleverte skriftenes nøyaktighet. Og avskrifter og gamle oversettelser av De kristne greske skrifter utgjør et ubestridelig vitnesbyrd om at denne delen av Guds Ord på en forunderlig måte er blitt bevart og overlevert nøyaktig. Det kan derfor sies at vi er i besittelse av en autentisk og fullt ut pålitelig bibeltekst. Ved en grundig undersøkelse av de eksisterende håndskrifter til De hellige skrifter finner man et talende vitnesbyrd om at de er bevart på en samvittighetsfull måte og nøyaktig overlevert, noe som gir økt betydning til den inspirerte uttalelsen: «Det grønne gress har tørket bort, blomsten har visnet; men vår Guds ord vil bestå til uavgrenset tid.» – Jes 40: 8; 1Pe 1: 24.