Oversettelser av Bibelen fra grunnspråkene hebraisk, arameisk og gresk til andre språk har gjort Guds Ord tilgjengelig for milliarder av mennesker som ikke forstår grunnspråkene. De første oversettelsene av De hellige skrifter var håndskrevne og forelå derfor i form av håndskrifter, men etter at boktrykkerkunsten ble oppfunnet, er mange flere oversettelser blitt føyd til og utgitt i stort antall. Noen oversettelser er blitt oversatt direkte fra den hebraiske og den greske bibeltekst, mens andre er basert på tidligere oversettelser. – OVERSIKT: bd. 1, s. 321.

Hele Bibelen eller deler av den er nå blitt utgitt på over 3000 språk. Det er blitt anslått at omkring 90 prosent av jordens befolkning har mulighet til å lese  i hvert fall en del av Bibelen på sitt eget språk. Et overblikk over noen av de viktigste gamle bibeloversettelsene vil bidra til økt takknemlighet mot Jehova Gud for den vidunderlige måten han har bevart sitt Ord på, til gagn for menneskeheten.

Gamle oversettelser av De hebraiske skrifter. Det finnes i dag muligens 6000 gamle håndskrifter til alle bøkene i De hebraiske skrifter eller til deler av dem, skrevet på hebraisk (med unntagelse av noen få avsnitt som er skrevet på arameisk). Dessuten finnes det mange håndskrifter med gamle oversettelser av De hebraiske skrifter til forskjellige språk. Noen av disse er oversettelser av tidligere oversettelser fra hebraisk til et annet språk. Den gammellatinske oversettelsen av den delen som utgjør De hebraiske skrifter, er således basert på Septuaginta, en oversettelse av De hebraiske skrifter til gresk. Men noen gamle oversettelser av De hebraiske skrifter (Septuaginta, de arameiske targumene, den syriske oversettelsen Peshitta og den latinske Vulgata) er oversatt direkte fra hebraisk og ikke med en gresk eller en annen oversettelse som mellomledd.

Den samaritanske pentateuken. Etter at Assyria i 740 f.v.t. hadde deportert de fleste av innbyggerne i Samaria og tistammeriket Israel, ble hedninger fra andre deler av det assyriske verdensrike flyttet til Samaria for at de skulle bosette seg der. (2Kg 17: 22–33) Med tiden ble etterkommerne av dem som ble igjen i Samaria, og av dem som ble ført dit av Assyria, kalt samaritaner. De godtok de fem første bøkene i De hebraiske skrifter, og mellom 300-tallet og 100-tallet f.v.t. laget de Den samaritanske pentateuken, som egentlig ikke er noen oversettelse av den opprinnelige hebraiske Pentateuken, men en transkripsjon av teksten til samaritanske bokstaver, iblandet samaritanske uttrykk. Bare noen få av de eksisterende håndskriftene er fra tiden før 1200-tallet e.v.t. Av de omkring 6000 avvikene i den samaritanske teksten i forhold til den hebraiske er de aller fleste uten betydning. Én variant av interesse forekommer i 2. Mosebok 12: 40, hvor Den samaritanske pentateuken svarer til Septuaginta.

Targumene. Targumene var frie oversettelser eller parafraser av De hebraiske skrifter til arameisk. Blant Dødehavsrullene ble det funnet fragmenter av tidlige targumer til noen bøker, men de jødiske targumene i sin helhet fikk sannsynligvis sin endelige form først omkring 400-tallet e.v.t. En av de viktigste targumene, «Onkelos’ targum» til Pentateuken, er nokså bokstavelig. En annen, «Jonatans targum» til Profetene, er mindre bokstavelig. Det finnes i dag targumer til alle bøker i De hebraiske skrifter bortsett fra Esra, Nehemja og Daniel.

«Septuaginta». Den greske oversettelsen Septuaginta (ofte betegnet LXX) ble brukt av gresktalende jøder og kristne i Egypt og andre steder. Oversettelsesarbeidet skal ha blitt påbegynt i Egypt under Ptolemaios Filadelfos (285–246 f.v.t.), da Pentateuken ifølge tradisjonen ble oversatt til gresk av 72 jødiske lærde. Senere kom tallet 70 på en eller annen måte til å bli brukt, og oversettelsen av Pentateuken ble omtalt som Septuaginta, som betyr «sytti». De øvrige bøkene i De hebraiske skrifter (oversatt av forskjellige oversettere, hvis stil varierte fra det nokså bokstavelige til temmelig frie gjengivelser) ble litt etter litt føyd til, inntil oversettelsen av alle bøkene i De hebraiske skrifter var fullført på 100-tallet f.v.t., kanskje omkring år 150 f.v.t. Deretter ble hele verket kjent som Septuaginta. Denne oversettelsen er ofte sitert av dem som skrev De kristne greske skrifter. De apokryfiske skrifter ble tydeligvis føyd til Septuaginta en tid etter at oversettelsen var fullført. – Se APOKRYFER.

Et av de eldste eksisterende håndskriftene til Septuaginta er Papyrus 957, Rylands-papyrus iii. 458, som blir oppbevart i John Rylands-biblioteket i Manchester i England. Det er fra 100-tallet f.v.t. og består av fragmenter av 5. Mosebok (23: 24 til 24: 3; 25: 1–3; 26: 12, 17–19; 28: 31–33). Et annet håndskrift, fra det første århundre f.v.t., er Papyrus Fouad 266 (eies av Société Egyptienne de Papyrologie i Kairo), som inneholder deler av andre halvdel av 5. Mosebok ifølge Septuaginta. Flere steder i dette håndskriftet forekommer Guds navn i form av tetragrammet (på norsk JHWH), skrevet med hebraisk kvadratskrift midt i den greske teksten. – BILDE: bd. 1, s. 326; JEHOVA.

Septuaginta er bevart i mange håndskrifter, noen fragmentariske, andre nesten komplette. Det er denne oversettelsen som finnes i de tre kjente uncialhåndskriftene som er skrevet på velin – Codex Vaticanus (ms. 1209) og Codex Sinaiticus, begge fra 300-tallet e.v.t., og Codex Alexandrinus, fra 400-tallet. I Codex Vaticanus er teksten så godt som komplett, i Codex Sinaiticus er en del av De hebraiske skrifter som en gang var med i håndskriftet, gått tapt, og i Codex Alexandrinus mangler 1. Mosebok, 1. Samuelsbok og Salmene, mens teksten ellers er komplett.

Senere greske oversettelser. På 100-tallet e.v.t. laget Aquila, en jødisk proselytt fra Pontos, en ny og meget bokstavelig gresk oversettelse  av De hebraiske skrifter. Bortsett fra at det finnes noen fragmenter og noen sitater fra den hos enkelte tidlige skribenter, er den gått tapt. En annen gresk oversettelse fra det samme århundre ble laget av Theodotion. Hans oversettelse er øyensynlig en revisjon av Septuaginta eller av en annen gresk oversettelse av De hebraiske skrifter, men han tok også hensyn til den hebraiske tekst. Det finnes i dag ikke noe håndskrift med Theodotions oversettelse i sin helhet. En tredje gresk oversettelse av De hebraiske skrifter er den som ble laget av Symmachos, trolig omkring år 200 e.v.t. Den la større vekt på å overbringe den rette tanken enn på å være bokstavelig. Heller ikke denne oversettelsen finnes i sin helhet i dag.

Omkring år 245 e.v.t. fullførte den kjente bibelforskeren Origenes i Alexandria i Egypt et meget omfangsrikt verk med flere oversettelser av De hebraiske skrifter, det såkalte Hexapla (som betyr «seksfoldig»). Det eksisterer ingen fullstendige eksemplarer av det i dag, bare fragmenter. Origenes ordnet teksten i seks parallelle spalter som inneholdt (1) den hebraiske konsonanttekst, (2) en gresk transkripsjon av den hebraiske tekst, (3) Aquilas greske oversettelse, (4) Symmachos’ greske oversettelse, (5) Septuaginta, revidert av Origenes, slik at den svarte mer nøyaktig til den hebraiske tekst, og (6) Theodotions greske oversettelse. I Salmene brukte Origenes anonyme oversettelser som han kalte Quinta, Sexta og Septima. Quinta og Sexta ble også brukt i andre bøker.

De kristne greske skrifter. Oversettelser av De kristne greske skrifter til syrisk (en arameisk dialekt) ble utarbeidet fra og med 100-tallet. En syrisk oversettelse som er spesielt bemerkelsesverdig, er Tatianos’ Diatessaron, en evangelieharmoni fra 100-tallet. Det er mulig at den opprinnelig ble skrevet på gresk i Roma og senere oversatt til syrisk i Syria av Tatianos selv, men dette kan ikke sies med sikkerhet. Diatessaron foreligger i dag i en arabisk oversettelse og i et lite velinfragment fra 200-tallet på gresk. Dessuten inneholder to utgaver av Efrems kommentar fra 300-tallet, en på originalspråket, syrisk, og en arameisk oversettelse, lange sitater fra den.

Av en gammelsyrisk oversettelse av evangeliene (en annen oversettelse enn Diatessaron) finnes det bare et par ufullstendige håndskrifter, Syrus Curetonianus og Syrus Sinaiticus. Selv om disse håndskriftene trolig ble laget på 400-tallet, representerer de øyensynlig en eldre syrisk tekst. Den opprinnelige oversettelsen fra gresk er muligens laget omkring år 200. Det er nokså sannsynlig at det en gang har eksistert gammelsyriske oversettelser av andre av bøkene i De kristne greske skrifter, men ingen slike håndskrifter er bevart. Den syriske oversettelsen Peshitta fra 400-tallet inneholdt alle bøkene i De kristne greske skrifter med unntagelse av 2. Peter, 2. og 3. Johannes, Judas og Åpenbaringen. Omkring år 508 lot Filoxenos, biskop av Hierapolis, sin underbiskop Polykarp lage en revisjon av De kristne greske skrifter i Peshitta, og dette var første gang 2. Peter, 2. og 3. Johannes, Judas og Åpenbaringen ble innlemmet i en syrisk oversettelse.

De kristne greske skrifter var allerede blitt oversatt til latin på slutten av 100-tallet. De fantes også på egyptisk (koptisk) omkring midten av 200-tallet.

Gamle oversettelser av hele Bibelen. Den syriske oversettelsen Peshitta for syrisktalende som bekjente seg til kristendommen, var i alminnelig bruk fra 400-tallet e.v.t. «Peshitta» betyr «enkel». Den delen som omfatter De hebraiske skrifter, var i det store og hele en oversettelse fra hebraisk, muligens laget på 100-tallet eller 200-tallet e.v.t., men er i en senere revisjon blitt sammenholdt med Septuaginta. Det finnes et betydelig antall Peshitta-håndskrifter. Det mest verdifulle er en kodeks fra 500- eller 600-tallet som blir oppbevart i Det ambrosianske bibliotek i Milano. Ett Peshitta-håndskrift til Pentateuken (hvor 3. Mosebok imidlertid mangler) er forsynt med en tidsangivelse som svarer til år 464, og en palimpsest med Jesaja er forsynt med en tidsangivelse som svarer til 459–460, noe som gjør dem til de eldste daterte bibelhåndskriftene på noe språk.

Gamle latinske oversettelser. Dette er en samlebetegnelse (også kalt Vetus Latina) på de tekstene som reflekterer latinske oversettelser som generelt sett ble laget før Hieronymus utarbeidet Vulgata. Disse oversettelsene begynte sannsynligvis å dukke opp fra og med siste halvdel av 100-tallet e.v.t., men de tidligste vitnesbyrdene om den latinske bibelen er fra Kartago i Nord-Afrika omkring år 250 eller muligens før. De hebraiske skrifter ble oversatt til latin fra den greske oversettelsen Septuaginta (som ennå ikke var revidert av Origenes), men De kristne greske skrifter ble oversatt fra den greske grunnteksten. Man inndeler vanligvis de gamle latinske bibeltekstene i to grunnleggende typer: afrikanske og europeiske. De tidligste bevarte bibelhåndskriftene er fra 300-tallet og 400-tallet e.v.t

«Vulgata». Den latinske oversettelsen Vulgata (Vulgata Latina) er en oversettelse av hele Bibelen som ble laget av den fremste bibelforskeren på den tiden, Evsebios Hieronymus. Han foretok først en revisjon av den gammellatinske  oversettelsen av De kristne greske skrifter ved å sammenholde den med den greske grunnteksten. Han begynte med evangeliene, som kom ut i 383 eller 384. Nøyaktig når han fullførte sin revisjon av den gammellatinske teksten til De kristne skrifter, er uvisst. Fra omkring 384 til 390 foretok han to revisjoner av de gammellatinske Salmene basert på den greske oversettelsen Septuaginta. Den første er nå gått tapt, men den som blir kalt «det romerske psalterium», representerer muligens den gammellatinske teksten som han korrigerte. Den andre blir kalt «det galliske psalterium» fordi den ble tatt i bruk i Gallia. Hieronymus oversatte også Salmene direkte fra hebraisk. Dette verket blir kalt «det hebraiske psalterium». Han begynte å revidere andre bøker i De hebraiske skrifter basert på greske oversettelser, men fullførte åpenbart aldri denne revisjonen, ettersom han foretrakk å oversette direkte fra hebraisk (selv om han også rådførte seg med greske oversettelser). Hieronymus arbeidet på sin latinske oversettelse fra hebraisk i årene fra omkring 390 til 405.

Hieronymus’ oversettelse ble til å begynne med mottatt med utbredt fiendtlighet og vant bare gradvis anerkjennelse. Da den senere ble alminnelig anerkjent i Vest-Europa, ble den kalt Vulgata, det vil si den alminnelig anerkjente oversettelsen (det latinske ordet vulgatus betyr «alminnelig, velkjent»). Hieronymus’ opprinnelige oversettelse gjennomgikk flere revisjoner. Utgaven av 1592 er den romersk-katolske kirkes offisielle standardutgave. Det finnes i dag tusener av håndskrifter til Vulgata.

Andre gamle oversettelser. Etter hvert som kristendommen ble utbredt, ble det bruk for andre oversettelser. Senest i begynnelsen av 200-tallet var den første oversettelsen av De kristne greske skrifter blitt utarbeidet med tanke på den koptiske befolkningen i Egypt. Det fantes forskjellige koptiske dialekter i Egypt, og med tiden ble det laget forskjellige oversettelser på disse dialektene. De to viktigste er den tebanske, eller sahidiske, oversettelsen (Øvre Egypt, i sør) og den bohairiske oversettelsen (Nedre Egypt, i nord). Disse oversettelsene, som inneholder både De hebraiske og De kristne greske skrifter, ble sannsynligvis til på 200-tallet og 300-tallet.

Den gotiske oversettelsen ble utarbeidet på 300-tallet med tanke på goterne, som da bodde i Moesia (Serbia og Bulgaria). Samuelsbøkene og Kongebøkene mangler i den, og grunnen til det skal være at de med vilje ble utelatt av biskop Wulfila, som laget oversettelsen. Han mente angivelig at det kunne være farlig å ta med disse bøkene, som handler om krig og taler imot avgudsdyrkelse, i et verk som skulle brukes av goterne.

Den armenske oversettelsen av Bibelen er fra 400-tallet, og det er sannsynligvis både greske og syriske tekster som har dannet grunnlaget for den. Den georgiske oversettelsen, som ble utarbeidet til gagn for georgierne i Kaukasus, ble fullført henimot slutten av 500-tallet, og selv om den bærer preg av gresk innflytelse, er det den armenske og den syriske oversettelsen som har dannet grunnlaget for den. Den etiopiske oversettelsen, som ble brukt av abessinierne, ble kanskje utarbeidet på 300-tallet eller 400-tallet. Det finnes også flere gamle oversettelser av Bibelen til arabisk. Oversettelser av deler av Bibelen til arabisk går muligens helt tilbake til 600-tallet, men det tidligste eksemplar man har sikker kjennskap til, ble laget i Spania i 724. Den slaviske oversettelsen ble laget på 800-tallet og blir tilskrevet to brødre, Kyrillos og Methodios.