Ordet «bilde» blir i Bibelen ofte brukt i forbindelse med avgudsdyrkelse, men dette er ikke alltid tilfellet. Da Gud skulle skape menneskene, sa han: «La oss danne mennesker i vårt bilde [el.: i vårt skyggebilde; som ligner oss], i vår likhet.» (1Mo 1: 26, 27, NW, fotn.) Guds Sønn sa at hans Far er «en ånd», noe som utelukker at det er noen slags fysisk likhet mellom Gud og mennesker. (Joh 4: 24) Det er snarere slik at menneskene har egenskaper som gjenspeiler deres himmelske Skapers egenskaper, og som tydelig skiller menneskene fra dyrene. (Se ADAM nr. 1.) Selv om menneskene ble dannet i sin Skapers bilde, skulle de ikke bli tilbedt eller bli vist ærbødighet.

Adams egen sønn Set (som ble født etter at Adam var blitt ufullkommen) «var ham lik, som et bilde av ham». (1Mo 5: 3) Det at Adam opprinnelig var i Guds likhet, var på lignende måte noe som identifiserte ham som Guds jordiske sønn. (Lu 3: 38) Til tross for at menneskene falt og ble ufullkomne, ble det at de opprinnelig var blitt skapt i Guds bilde, nevnt som grunnlag for den loven Gud gav menneskene etter vannflommen på Noahs tid, som bemyndiger mennesker til å eksekvere dødsdom over mordere. (1Mo 9: 5, 6; se BLODHEVNER.) I de instrukser som ble gitt de kristne om at kvinner i visse sammenhenger skal ha noe på hodet, sies det at en kristen mann ikke bør tildekke sitt hode på samme måte, ettersom mannen «er Guds bilde og ære», mens «kvinnen er mannens ære». – 1Kt 11: 7.

Har Jesus alltid gjenspeilt sin Fars bilde i samme grad?

Guds førstefødte Sønn, som med tiden ble mennesket Jesus, er sin Fars bilde. (2Kt 4: 4) I og med at det åpenbart var denne Sønnen Gud talte til da han sa: «La oss danne mennesker i vårt bilde», må denne likheten mellom Sønnen og hans Far, Skaperen, ha vært der allerede fra da Sønnen ble skapt. (1Mo 1: 26; Joh 1: 1–3; Kol 1: 15, 16) Da han var på jorden som et fullkomment menneske, gjenspeilte han sin Fars egenskaper og hans personlighet så fullstendig som  det i det hele tatt lot seg gjøre med menneskelige begrensninger, og kunne derfor si: «Den som har sett meg, har også sett Faderen.» (Joh 14: 9; 5: 17, 19, 30, 36; 8: 28, 38, 42) Likheten ble imidlertid enda større da Jesus ble oppreist til liv som en ånd og hans Far, Jehova Gud, gav ham «all myndighet i himmelen og på jorden». (1Pe 3: 18; Mt 28: 18) Ettersom Gud derved opphøyde Jesus til «en høyere stilling», gjenspeilte Jesus, Guds Sønn, fra nå av sin Fars herlighet i enda høyere grad enn han hadde gjort før han forlot himmelen og kom til jorden. (Flp 2: 9; He 2: 9) Han er nå «det nøyaktige bilde av selve [Guds] vesen». – He 1: 2–4.

Alle de salvede i den kristne menighet er forutbestemt av Gud til å bli «formet etter [hans] Sønns bilde». (Ro 8: 29) De har Kristus Jesus som forbilde, ikke bare hva deres livsmønster angår, ved at de følger i hans fotspor og etterligner ham, men også i forbindelse med deres død og oppstandelse. (1Pe 2: 21–24; 1Kt 11: 1; Ro 6: 5) Etter først å ha båret «bildet av den som er dannet av støv [Adam]», kommer de som åndeskapninger til å bære «bildet av den himmelske [den siste Adam, Kristus Jesus]». (1Kt 15: 45, 49) Mens de lever på jorden, har de det privilegium at de «lik speil reflekterer Jehovas herlighet», som stråler på dem fra Guds Sønn, slik at de gradvis blir forvandlet til det bilde som Sønnen formidler. (2Kt 3: 18; 4: 6) Slik skaper Gud en ny personlighet i dem, en personlighet som er en gjenspeiling, eller et bilde, av hans egne opphøyde egenskaper. – Ef 4: 24; Kol 3: 10.

Urett bruk av bilder. Mens det altså er meningen at mennesker skal prøve å etterligne sin himmelske Far og gjenspeile hans egenskaper, og at de skal forme sitt liv etter hans Sønns eksempel, er det å vise bokstavelige bilder ærbødighet i forbindelse med tilbedelse noe som konsekvent blir fordømt i Bibelen. Den avsky Gud føler for dette, kom tydelig til uttrykk i den loven han gav til Israel. Det var forbudt å lage utskårne bilder, ja hva som helst, som var formet som noe i himmelen eller på jorden eller i havet, med tanke på å bruke dette i forbindelse med tilbedelse. (2Mo 20: 4, 5; 3Mo 26: 1; Jes 42: 8) Uansett hva slags materiale slike bilder var laget av, og hvilken form de hadde – enten de var av tre, metall eller stein, enten de var utskåret, støpt, hamret eller uthogd, og enten de var formet som mennesker, dyr, fugler, livløse ting eller ganske enkelt et symbol – var det uakseptabelt å vise dem ærbødighet. Å lage slike bilder var en ’fordervelig handlemåte’; det var ondt i Jehovas øyne, en vederstyggelighet og en krenkelse som brakte hans forbannelse over dem som gjorde dette. (5Mo 4: 16–19, 23–25; 27: 15; 4Mo 33: 52; Jes 40: 19, 20; 44: 12, 13; Ese 7: 20) Det at bildene ble kledd med gull og sølv, gjorde dem ikke mindre avskyelige i Guds øyne, og det forhindret heller ikke at de ble gjort urene og ble regnet for å være «bare urenhet» og derfor ble kastet. – 5Mo 7: 5, 25; Jes 30: 22.

Bibelen viser at det i Guds øyne ikke er noen unnskyldning for å bruke bilder på en slik måte, ettersom det er i strid med all sunn fornuft og avslører både en dåraktig, tomhjernet tankegang og en motvilje mot å erkjenne opplagte kjensgjerninger. (Jes 44: 14–20; Jer 10: 14; Ro 1: 20–23) Bildene kom til å vise seg å være til ingen nytte; de kunne ikke gi noen kunnskap, veiledning eller beskyttelse, de kunne ikke tale, og de var hjelpeløse og livløse og ble til slutt en årsak til skam. (Jes 44: 9–11; 45: 20; 46: 5–7; Hab 2: 18–20) Jehovas profetiske kunngjøringer, som inneholdt nøyaktige forutsigelser av framtidige begivenheter, forpurret ethvert forsøk som de troløse israelittene måtte gjøre på å gi sine avgudsbilder æren for at begivenhetene inntraff. – Jes 48: 3–7.

Til tross for de klare forbudene Gud gav mot billeddyrkelse, prøvde israelittene og andre uforstandig nok å kombinere bruken av religiøse bilder med tilbedelsen av den sanne Gud, Jehova. (2Mo 32: 1–8; 1Kg 12: 26–28; 2Kg 17: 41; 21: 7) En kvinne i dommertiden gikk så langt som til først å hellige noen sølvstykker til Jehova og deretter bruke dem til å lage et religiøst bilde. (Dom 17: 3, 4; 18: 14–20, 30, 31) I tiden før Jerusalem ble ødelagt av babylonerne, var det blitt satt opp avskyelige religiøse bilder på tempelområdet. Ett av disse omtales som et ’nidkjærhetssymbol’, noe som tydeligvis henspiller på at Guds nidkjærhet ble vakt ved at et bilde ble vist den slags ære som bare tilkommer ham. – Ese 8: 3–12; 2Mo 20: 5.

Noen bilder av planter, blomster, dyr og til og med kjeruber ble imidlertid laget på Jehovas befaling og var altså godkjent av ham. Selv om disse ble brukt som symboler i forbindelse med tilbedelsen av Gud, ble de ikke vist ærefrykt eller tilbedt. Det ble for eksempel ikke bedt eller ofret til dem. – Se AVGUD, AVGUDSDYRKELSE.

Billedstøttene i Daniels bok. I sitt andre regjeringsår (tydeligvis regnet fra erobringen av Jerusalem i 607 f.v.t.) hadde babylonerkongen Nebukadnesar en drøm som gjorde ham svært urolig og forårsaket at han ble liggende søvnløs. Han husket tydeligvis ikke hele drømmen, ettersom han forlangte at vismennene og prestene skulle åpenbare både selve drømmen og  dens tydning. Selv om Babylons vismenn skrytende hevdet at de kunne åpenbare hemmeligheter, greide de ikke å etterkomme kongens ønske. De ble derfor dømt til døden, og også Daniel og vennene hans var i faresonen. Med Guds hjelp var imidlertid Daniel i stand til å åpenbare både selve drømmen og dens betydning. Ved sin takk og lovprisning i forbindelse med at han fikk denne åpenbaringen, henledet Daniel oppmerksomheten på Jehova Gud som kilden til visdom og makt og som den som «forandrer tider og tidsperioder, avsetter konger og innsetter konger». (Da 2: 1–23) Det var helt tydelig at det var Gud som stod bak drømmen, som profetisk anskueliggjorde den overlegne makt Gud har over jordiske anliggender.

I sin drøm hadde Nebukadnesar sett en kolossal billedstøtte som hadde form som et menneske. Kroppsdelene var av forskjellige metaller, og fra hodet og nedover var metallene mindre og mindre verdifulle, men hardere og hardere – gull øverst og jern nederst. Føttene og tærne var imidlertid av leire blandet med jern. Hele billedstøtten ble knust til støv av en stein som var blitt brutt løs fra et fjell, og steinen fylte så hele jorden. – Da 2: 31–35.

Hva betyr de forskjellige delene av den billedstøtten som Nebukadnesar så i sin drøm?

Det er tydelig at billedstøtten har å gjøre med herredømmet over jorden og med Jehova Guds hensikt angående dette herredømmet. Dette framgår av Daniels inspirerte tydning av drømmen. Hodet av gull stod for Nebukadnesar, som med Guds tillatelse var blitt verdenshersker og, noe som var av enda større betydning, hadde omstyrtet Juda rike, det forbilledlige Guds rike. Men når Daniel sier: «Du selv er hodet av gull», mener han etter alt å dømme ikke at hodet utelukkende står for Nebukadnesar. Ettersom de andre kroppsdelene står for kongeriker, er hodet trolig et symbol på dynastiet av babylonerkonger fra Nebukadnesar av og fram til Babylons fall på kong Nabonids og hans sønn Belsasars tid. – Da 2: 37, 38.

Brystet og armene av sølv må således være et bilde på det medopersiske verdensrike, som omstyrtet Babylon i 539 f.v.t. Det var «ringere» enn det babylonske dynasti, men ikke i den forstand at det hadde et mindre maktområde eller var svakere i militær eller økonomisk henseende. Det at Babylon rangeres høyere enn Medo-Persia, kan derfor henspille på at det var Babylon som omstyrtet det forbilledlige Guds rike i Jerusalem, noe Medo-Persia aldri gjorde. Det medopersiske dynasti av verdensherskere endte med Dareios III (Kodomannos), hvis hær ble slått av makedonieren Aleksander den store i 331 f.v.t. Billedstøttens mage og lår av kobber var altså et bilde på Hellas. – Da 2: 39.

Den greske, eller hellenske, dominans fortsatte selv etter at riket var blitt delt, men til slutt ble området innlemmet i det voksende Romerriket. På billedstøtten er altså det romerske verdensrike representert ved et mindre verdifullt, men hardere og sterkere metall enn kobber, nemlig jern, som bena på den store billedstøtten bestod av. At romerne hadde makt til å nedkjempe og knuse alle riker som gjorde motstand, slik det var forutsagt i profetien, er et velkjent historisk faktum. (Da 2: 40) Men billedstøttens ben og føtter kan ikke være et bilde på bare Romerriket, for den siste delen av den profetiske drømmen, det at den symbolske steinen ble brutt løs fra fjellet og kom og knuste billedstøtten og fylte hele jorden, ble ikke oppfylt i forbindelse med Romerriket.

Det er derfor en del bibelkommentatorer som er av samme oppfatning som M.F. Unger, som sier: «Nebukadnesars drøm, som Daniel tydet, handler om hvordan ’hedningenes tider’ forløper og ender (Luk. 21: 24; Åp. 16: 19) – det vil si tidene for den hedenske verdensmakt som skal bli tilintetgjort ved Kristi annet komme.» (Unger’s Bible Dictionary, 1965, s. 516) Daniel sa da også til Nebukadnesar at drømmen dreide seg om «hva som skal skje i dagenes siste del» (Da 2: 28), og siden det sies i klartekst at den symbolske steinen er et bilde på Guds rike, er det rimelig å anta at det herredømme som billedstøttens ben og føtter av jern er et bilde på, skulle strekke seg fram til den tiden da Riket skulle bli opprettet, og til den tiden da Riket skulle gå til handling for å «knuse og gjøre ende på alle disse rikene». – Da 2: 44.

Historien viser at det romerske rike, som riktignok fikk en forlengelse i form av det «hellige» tysk-romerske rike, med tiden måtte vike plassen for Britannia, som tidligere hadde vært underlagt Romerriket, men som etter hvert hadde fått stadig større makt. På grunn av de nære båndene mellom Storbritannia og De forente stater i nyere  tid blir disse nasjonene ofte omtalt som den angloamerikanske verdensmakt, den dominerende maktfaktor på verdensskueplassen i dag.

Blandingen av jern og leire i den kolossale billedstøttens er et treffende bilde på den tilstand som til slutt skulle gjøre seg gjeldende på den verdenspolitiske arena. Leire er andre steder i Bibelen brukt som et bilde på mennesket, som er dannet av jordens støv. (Job 10: 9; Jes 29: 16; Ro 9: 20, 21) I Daniels tydning av drømmen ser det også ut til at det settes likhetstegn mellom leiren og «menneskenes avkom», og det sies at innblandingen av dette skaper skrøpelighet i det som billedstøttens føtter og tær er et bilde på. Dette henspiller på at jernets styrke og sammenholdende kraft skulle være svekket med hensyn til den måten de jordiske riker til slutt skulle utøve sitt verdensherredømme på. (Da 2: 41–43) Folk flest skulle få større innflytelse på hva myndighetene gjorde.

Det er ingen direkte sammenheng mellom den billedstøtten av gull som Nebukadnesar senere reiste på Dura-sletten, og den kolossale billedstøtten i den drømmen han hadde. I betraktning av målene – den var 60 alen (27 m) høy og bare 6 alen (2,7 m) bred (forholdet ti til én) – er det usannsynlig at det var en statue som forestilte et menneske, hvis den da ikke hadde en svært høy sokkel, en som var høyere enn selve statuen. Menneskekroppens proporsjoner når det gjelder høyde i forhold til bredde, er bare fire til én. Billedstøtten kan derfor ha hatt en mer symbolsk karakter. Den lignet kanskje på obeliskene i oldtidens Egypt. – Da 3: 1.

Villdyrets bilde. Etter at apostelen Johannes hadde hatt et syn av et villdyr med sju hoder, som steg opp av havet, fikk han et syn av et villdyr med to horn, som steg opp av jorden. Det talte som en drage og sa til dem som bor på jorden, at de skulle «lage et bilde til det [sjuhodete] villdyret». (Åp 13: 1, 2, 11–14) I Bibelen er villdyr gjennomført brukt som symboler på politiske makter. Det sjuhodete villdyrets bilde må derfor stå for et eller annet organ som avspeiler det verdensomspennende politiske systems (det sjuhodete villdyrets) karaktertrekk og dets vilje. Det er også logisk at bildet har sju hoder og ti horn, i likhet med det villdyret som steg opp av havet, som det representerer. På bakgrunn av dette er det interessant å se at det er omtalt et annet villdyr med sju hoder i Åpenbaringen, kapittel 17, et som er litt annerledes enn det som steg opp av havet. Hva de to sjuhodete villdyrene og dyret med to horn betyr, drøftes i artikkelen DYR, SYMBOLSKE.

Etter at villdyrets bilde er nevnt første gang i kapittel 13 i Åpenbaringen, blir det med jevne mellomrom nevnt sammen med villdyret, særlig i forbindelse med tilbedelse av villdyret og det å få dets merke. Villdyrets bilde har en andel i dette. – Åp 14: 9–11; 15: 2; 16: 2; 19: 20; 20: 4; se MERKE.