En enestående væske som sirkulerer i blodkarsystemet til mennesker og de fleste flercellete dyr; på hebraisk dam og på gresk haima. Blodet bringer næringsstoffer og oksygen ut til alle deler av kroppen, fører bort avfallsstoffer og spiller en viktig rolle når det gjelder å beskytte kroppen mot infeksjoner. Blodets kjemiske sammensetning er så kompleks at det fremdeles er mye som ikke er utforsket av vitenskapen.

I Bibelen sies det at sjelen er i blodet, fordi blodet er så nær forbundet med livsprosessene. Guds Ord sier: «For kjødets sjel er i blodet, og jeg har selv gitt dere det på alteret for å gjøre soning for deres sjeler, for det er blodet som gjør soning ved sjelen i det.» (3Mo 17: 11) Forbindelsen blir understreket enda mer direkte noen vers senere: «Sjelen i all slags kjød er dets blod.» (3Mo 17: 14) Det er tydelig at både livet og blodet er hellig ifølge Guds Ord.

Å ta liv. Jehova er livets kilde. (Sl 36: 9) Et menneske kan ikke gi tilbake et liv som det har tatt. «Alle sjelene – meg hører de til,» sier Jehova. (Ese 18: 4) Det å ta liv er altså ensbetydende med å ta noe som tilhører Jehova. Alt som lever, har en hensikt og en plass i Guds skaperverk. Ingen mennesker har rett til å ta liv med mindre Gud har tillatt det og det skjer i samsvar med hans anvisninger.

Etter vannflommen fikk Noah og hans sønner, stamfedrene til alle mennesker som lever i dag, befaling om å vise respekt for sine medmenneskers liv, deres blod. (1Mo 9: 1, 5, 6) Gud gav dem nå i sin godhet lov til å spise dyrekjøtt. De måtte imidlertid vise at de anerkjente at livet til alle de dyrene som ble slaktet, tilhørte Gud, ved å helle blodet ut på jorden som vann. Slik gav man på en måte blodet tilbake til Gud, i stedet for å bruke det til eget formål. – 5Mo 12: 15, 16.

Et menneske hadde rett til å glede seg over det livet Gud hadde gitt det, og enhver som tok livet av et menneske, måtte stå til ansvar overfor Gud. Dette ble vist da Gud sa til morderen Kain: «Din brors blod roper til meg fra jorden.» (1Mo 4: 10) Også en som hatet sin bror og dermed ønsket ham død, eller som baktalte ham eller avla falskt vitnesbyrd mot ham og dermed brakte livet hans i fare, førte skyld over seg selv i forbindelse med sin nestes blod. – 3Mo 19: 16; 5Mo 19: 18–21; 1Jo 3: 15.

På grunn av Guds syn på livets verdi sies det at blodet av en som var blitt myrdet, besmittet jorden, og at besmittelsen bare kunne fjernes ved at morderens blod ble utøst. På bakgrunn av dette åpner Bibelen for at rettmessig innsatte myndigheter kan eksekvere dødsstraff for mord. (4Mo 35: 33; 1Mo 9: 5, 6) I det gamle Israel var det ikke mulig for en som hadde begått et overlagt drap, å slippe unna dødsstraff ved å betale en løsesum. – 4Mo 35: 19–21, 31.

I tilfeller da morderen var ukjent selv etter at man hadde undersøkt saken, ble blodskylden lagt på den byen som lå nærmest det stedet hvor liket var blitt funnet. For at blodskylden skulle bli fjernet, måtte de ansvarlige eldste i byen følge en bestemt prosedyre som var blitt fastlagt av Gud, frasi seg ethvert ansvar for mordet, avvise ethvert kjennskap til det og be til Gud om at han måtte vise dem barmhjertighet. (5Mo 21: 1–9) Hvis en som hadde tatt livet av noen av vanvare, ikke bekymret seg noe særlig over at han hadde tatt et liv, og ikke benyttet seg av Guds ordning for beskyttelse ved å flykte til tilfluktsbyen og bli der, skulle den avdødes nærmeste slektning påta seg å være blodhevner. Blodhevneren hadde  både rett og plikt til å drepe vedkommende for å befri landet for blodskyld. – 4Mo 35: 26, 27; se BLODHEVNER.

Rettmessig bruk av blod. Gud godkjente bare én bruk av blod, nemlig at det ble brukt i forbindelse med ofringer. Han befalte at de som var under Moseloven, skulle frambære dyreofre og på den måten gjøre soning for sine synder. (3Mo 17: 10, 11) Det var også i harmoni med hans vilje at hans Sønn, Jesus Kristus, gav sitt fullkomne menneskeliv som et offer for synder. – He 10: 5, 10.

Anvendelsen av Kristi blod til å redde liv er forbilledlig framstilt på en rekke forskjellige måter i De hebraiske skrifter. Under den første påsken, som ble holdt i Egypt, beskyttet blodet på dørbjelken og dørstolpene til hvert av israelittenes hus de førstefødte som befant seg inni husene, mot å bli drept av Guds engel. (2Mo 12: 7, 22, 23; 1Kt 5: 7) Lovpakten, som omfattet en forbilledlig ordning for soning av synder, ble gjort gyldig ved blodet av dyr. (2Mo 24: 5–8) Hensikten med de tallrike ofrene hvor det ble utgytt blod, spesielt de som ble frambåret på soningsdagen, var at de i forbilledlig forstand skulle bevirke soning for synder, idet de pekte fram til den virkelige soningen for synder ved Kristi offer. – 3Mo 16: 11, 15–18.

At blodet i Guds øyne har juridisk kraft som middel til soning for synder, ble illustrert ved at det ble helt ut blod ved alterets fot, eller fundament, og smurt blod på alterhornene. Blod dannet grunnlaget, eller fundamentet, for soningsordningen, og offerordningens kraft (framstilt ved hornene) var også knyttet til blodet. – 3Mo 9: 9; He 9: 22; 1Kt 1: 18.

Under den kristne ordning ble blodets hellighet framhevet enda mer. Nå skulle man ikke lenger ofre dyreblod, for dyreofrene hadde bare vært en skygge av virkeligheten, Jesus Kristus. (Kol 2: 17; He 10: 1–4, 8–10) Israels øversteprest hadde pleid å bære en symbolsk del av blodet inn i Det aller helligste i den jordiske helligdommen. (3Mo 16: 14) Jesus Kristus, den virkelige Øverstepresten, gikk inn i selve himmelen, ikke med sitt blod, som rant ut på marken (Joh 19: 34), men med verdien av sitt fullkomne menneskeliv, som blodet var et symbol på. Han forspilte aldri retten til livet ved å synde, men bevarte den, slik at den kunne brukes til soning for synder. (He 7: 26; 8: 3; 9: 11, 12) På grunn av dette roper Kristi blod på noe bedre enn den rettferdige Abels blod gjorde. Bare blodet av Guds Sønns fullkomne offer kan rope på barmhjertighet, mens Abels blod og blodet av de kristne martyrer roper på hevn. – He 12: 24; Åp 6: 9–11.

Hvem gjelder forbudet mot å spise blod?

Etter vannflommen gav Jehova Gud Noah og hans sønner lov til å spise kjøtt av dyr, men han gav dem samtidig et uttrykkelig forbud mot å spise blod. (1Mo 9: 1, 3, 4) Gud innførte her en forskrift som ikke bare gjaldt Noah og hans nærmeste familie, men alle mennesker som har levd siden da, ettersom alle som har levd siden vannflommen, er etterkommere av Noah og hans familie.

Bibelkommentatoren Joseph Benson sier følgende om dette forbudets permanente karakter: «Man bør merke seg at dette forbudet mot å spise blod, som ble gitt til Noah og hele hans etterslekt, og som på en svært høytidelig måte ble gjentatt for israelittene under den mosaiske ordning, aldri er blitt opphevet, men tvert imot er blitt bekreftet i Det nye testamente, Apostlenes gjerninger xv; dermed er det blitt gjort evig bindende.» – Notes, 1839, bd. I, s. 43.

Under Moseloven. I den lovpakten som Jehova inngikk med Israels nasjon, tok han med den loven som var blitt gitt til Noah. Han gjorde det klart at enhver som ignorerte den framgangsmåte som var foreskrevet i Guds lov, når han slaktet et dyr, pådrog seg blodskyld. (3Mo 17: 3, 4) Blodet av et dyr som skulle brukes til mat, skulle helles ut på bakken og dekkes til med støv. (3Mo 17: 13, 14) En som spiste blodet av et hvilket som helst slags kjød, skulle bli ’avskåret fra sitt folk’. Overlagte brudd på loven om blodets hellighet innebar at man skulle «avskjæres», at man måtte lide døden. – 3Mo 17: 10; 7: 26, 27; 4Mo 15: 30, 31.

I en kommentar til 3. Mosebok 17: 11, 12 sier M’Clintock og Strongs Cyclopædia (1882, bd. I, s. 834): «Dette strenge påbudet gjaldt ikke bare for israelittene, men også for de fremmede som bodde blant dem. Den fastsatte straff for brudd på dette påbudet var at man skulle bli ’avskåret fra folket’, og med dette menes øyensynlig dødsstraff (jf. Hebr. x, 28), skjønt det er vanskelig å si sikkert om den ble fullbyrdet ved sverd eller ved steining.»

Ifølge 5. Mosebok 14: 21 var det tillatt å selge et selvdødt dyr eller et som var blitt revet i stykker av et villdyr, til en fastboende utlending eller en fremmed. Det ble altså skjelnet mellom blodet av slike dyr og blodet av dyr som ble slaktet til  føde. (Jf. 3Mo 17: 14–16.) Både israelittene og de fastboende utlendinger som antok den sanne tilbedelse og kom inn under lovpakten, var forpliktet til å leve i samsvar med de høye normene som var fastsatt i denne loven. Bestemmelsen i 1. Mosebok 9: 3, 4 gjaldt mennesker av alle nasjoner, men Jehova Gud stilte høyere krav til dem som var under Loven, når det gjaldt å overholde bestemmelsen, enn han stilte til de fremmede og til de fastboende utlendingene som ikke var blitt tilbedere av ham.

Under den kristne ordning. Det styrende råd i den kristne menighet i det første århundre traff under den hellige ånds ledelse en avgjørelse i spørsmålet om blod. I den forordningen som ble utstedt, heter det: «For den hellige ånd og vi selv har besluttet ikke å legge noen ytterligere byrde på dere, bortsett fra disse nødvendige ting: at dere fortsetter å avholde dere fra ting som er ofret til avguder, og fra blod og fra det som er kvalt, og fra utukt. Hvis dere omhyggelig holder dere borte fra disse ting, vil det gå dere godt. Måtte dere være ved god helse!» (Apg 15: 22, 28, 29) Forbudet omfattet kjøtt som blodet ikke var blitt tappet av («det som er kvalt»).

Denne forordningen bygger til sjuende og sist på det forbudet som Gud gav Noah og hans sønner – og dermed hele menneskeheten – mot å spise blod. I denne forbindelse står det følgende i boken The Chronology of Antient Kingdoms Amended av sir Isaac Newton (Dublin 1728, s. 184): «Denne loven [om å avholde seg fra blod] går lenger tilbake enn til Moses’ tid; den ble gitt til Noah og hans sønner, lenge før Abrahams tid. Da apostlene og de eldste ved konsilet i Jerusalem sa at hedningene ikke var forpliktet til å la seg omskjære og holde Mose lov, gjorde de derfor et unntak for denne loven om å avholde seg fra blod og det som var kvalt, fordi dette var en eldre lov fra Gud som ikke bare var gitt til Abrahams sønner, men til alle nasjoner, mens de bodde sammen i Sinear under Noahs herredømme, og loven om å avholde seg fra kjøtt som er ofret til avguder eller falske guder, og fra utukt er av samme art.» – Uthevet av forfatteren.

Overholdt siden apostlenes tid. Rådet i Jerusalem sendte avgjørelsen ut til de forskjellige kristne menighetene og påla dem å overholde den. (Apg 16: 4) Cirka sju år etter at rådet i Jerusalem hadde utstedt forordningen, rettet de kristne seg fremdeles etter ’den avgjørelse at de skulle holde seg borte både fra det som var ofret til avguder, og fra blod og det som var kvalt, og fra utukt’. (Apg 21: 25) Og da religiøse fiender over hundre år senere, i 177, i Lyons (i dagens Frankrike) kom med falske anklager mot de kristne om at de spiste barn, sa en kvinne som het Biblis: «Hvordan skulle disse menneskene kunne spise barn, når de ikke engang har lov til å spise blod av ufornuftige dyr?» – The Ecclesiastical History av Evsebios, V, I, 26.

De første kristne spiste ikke noe slags blod. I den forbindelse sier Tertullian (ca. 155–e. 220) følgende i sitt verk Forsvarsskrift for de kristne (IX, 13, 14): «Dere burde med deres feiltagelse skamme dere overfor oss kristne, som ikke engang regner dyreblod med blant tillatte matvarer, og som av den grunn avholder oss fra kvalte og døde dyr for ikke på noen måte å bli besmittet av blod, heller ikke selv om blodet er skjult i innvollene. For å sette de kristne på prøve setter dere derfor fram pølser, som attpåtil er fylt med dyreblod, fordi dere vet at dette ikke er tillatt hos dem; således vil dere få dem til å falle fra.» Den romerske sakføreren Minucius Felix, som døde ca. 250 e.v.t., framholdt det samme poenget: «For oss er det ikke tillatt verken å se på eller å høre om nedslakting av mennesker; vi holder oss langt borte fra menneskeblod, og vi bruker ikke engang blodet av spiselige dyr i maten vår.» – Octavius, XXX, 6.

Ulasteligheten inne i bildet. Etter at den nye pakt ble innstiftet ved Jesu Kristi blod, har de kristne anerkjent dette blodets livgivende verdi i Jehovas ordning, med Jesus som Øversteprest. Vår øversteprest «gikk . . . , nei ikke med blodet av geiter og av unge okser, men med sitt eget blod, én gang for alle inn på det hellige sted og oppnådde en evig utfrielse for oss». Ved tro på Kristi blod har kristne fått renset sin samvittighet fra døde gjerninger, slik at de kan yte den levende Gud hellig tjeneste. De synes det er viktig å bevare en god fysisk helse, men er i første rekke opptatt av sin åndelige helse og sin stilling innfor Skaperen. De ønsker å bevare sin ulastelighet overfor den levende Gud og fornekter derfor ikke Jesu offer ved å holde det for å være verdiløst eller tråkke på det. De søker nemlig ikke det nåværende, kortvarige liv, men det evige liv. – He 9: 12, 14, 15; 10: 28, 29.