Ovn til oppheting eller brenning av forskjellige materialer i ulike framstillingsprosesser. I oldtiden ble brennovner brukt til brenning av teglstein og keramikk og til framstilling av kalk. Det hebraiske ordet for «brennovn», kivsjạn, betegner aldri ovner til oppvarming eller matlaging. – Se OVN.

Ettersom man allerede før vannflommen lærte å smi redskaper av kobber og jern (1Mo 4: 22), er det sannsynlig at man utviklet brennovner og smelteovner på et meget tidlig tidspunkt i menneskehetens historie. Mye tyder på at det ble brukt slike ovner på Nimrods tid, selv om dette ikke er nevnt uttrykkelig. I forbindelse med byggingen av byen Babel og Babels tårn i landet Sinear en tid etter vannflommen sa folk: «Kom, la oss lage teglstein og brenne dem ved en brenningsprosess.» (1Mo 11: 3) Ruiner fra oldtidens Babylon viser at man brukte ovnsbrent teglstein fra de tidligste tider av. Man brukte slik holdbar teglstein i viktigere byggverk til forblending av vegger og til brolegning. I noen hus som er blitt utgravd i Ur (Abrahams hjemby), er veggene i første etasje bygd av brent teglstein, mens man til andre etasje etter alt å dømme har benyttet soltørket stein. Den soltørkede steinen var ikke så holdbar som den brente, men dette var et billig byggemateriale som det var enkelt å framstille, og som holdt en tilfredsstillende kvalitet i et tørt klima. – Se TEGLSTEIN.

Egyptiske pottemakerovner så ut som en kjegleformet skorstein. Mellom fyrkammeret, som var nederst, og et kammer ovenfor hvor man plasserte det som skulle brennes, var det en hullet plate. Hvordan man skulle få til den riktige opphetingen av ovnen, var en godt bevart yrkeshemmelighet blant egyptiske pottemakere, og det krevdes høy faglig kompetanse for å gi sluttproduktet de ønskede egenskaper. Luften som strømmet ut gjennom avtrekkskanalen, skapte trekk som førte flammene opp gjennom hullene i platen, slik at de slikket omkring keramikken før de forsvant ut gjennom pipen.

Som opptakt til den sjette plagen over Egypt og egypternes stolte farao gav Jehova Moses og Aron denne befalingen: «Ta begge hendene deres fulle av sot fra en brennovn, og Moses skal kaste det mot himmelen for faraos øyne.» Da «tok de sot fra en brennovn og trådte fram for farao, og Moses kastet det mot himmelen, og det ble til byller med blemmer, som brøt ut på mennesker og dyr». – 2Mo 9: 8–10.

De brennovnene eller smelteovnene man har funnet i Palestina, i Megiddo, måler omkring 2,5 × 3,0 m og er U-formet. I denne typen ovner befant fyrkammeret seg i krumningen. Trekken som kom inn fra undersiden av fyrkammeret, drev flammene gjennom de to kamrene på sidene  og ut gjennom de to trekkanalene på baksiden av ovnen.

Kalkovner. På grunn av de rike forekomstene av kalkstein i Palestina benyttet man kalkovner der allerede i oldtiden. I nyere tid har man i dette området bygd denne typen brennovner i skråninger, slik at selve skråningen har utgjort en del av bakveggen. Ovnene ble bygd av utilhogd stein uten bruk av mørtel; mellomrommene mellom steinene ble ganske enkelt fylt med leire. Øverst var det en stor, åpen avtrekkskanal. Når ovnen var blitt fylt opp med knust kalkstein, ble det tent opp med kvas i ildstedet nederst i ovnen, slik at det ble sterk varme. Den sterke trekken som kom inn gjennom en kanal i bunnen av ovnen, førte flammene opp mellom kalksteinsgrusen og opphetet denne til den ble omdannet til kalk. Prosessen tok normalt flere dager. – Se KALK.

Første gang Bibelen nevner en brennovn, er i 1. Mosebok 19: 28. Der blir det synet som møtte Abraham da han så ned mot Sodoma og Gomorra og hele «Distriktets land», som stod i brann, sammenlignet med den tykke, svarte røyken fra en brennovn: «Se, tykk røyk steg opp fra landet, som den tykke røyken fra en brennovn!»

Da israelittene samlet seg ved foten av Sinai-fjellet for å «møte den sanne Gud», ble de vitne til et ærefryktinngytende skue som blant annet omfattet at hele fjellet stod i røyk, «fordi Jehova steg ned på det i ild; og røyken fra det fortsatte å stige opp som røyken fra en brennovn, og hele fjellet skalv kraftig». – 2Mo 19: 17, 18.

Gjengivelsen av 2. Samuelsbok 12: 31 i en del bibeloversettelser skaper det inntrykk at David straffet noen ammonittiske fanger ved å la dem «gå gjennom teglovner». (EN; NB; KJ) Men hvis én enkelt bokstav i den hebraiske teksten rettes, blir betydningen i stedet at han lot dem «arbeide med å lage teglstein», noe som synes mer rimelig. – NV; NO; AT; RS.