Brevskrivning var allerede i oldtiden et hyppig brukt kommunikasjonsmiddel, både i offisielle sammenhenger, i forbindelse med forretninger og i mer private sammenhenger. – 2Sa 11: 14; 2Kg 5: 5–7; 10: 1, 2; 2Kr 30: 1; Esr 4: 7; Jes 37: 14; Jer 29: 1; Apg 9: 1, 2; 28: 21; 2Te 2: 2; He 13: 22.

Det hebraiske ordet sẹfer favner alle typer skriftlig materiale og kan bety både bok, brev, skrift, attest, skjøte og skriftlig dokument. Det greske ordet grạmma betegner enten en bokstav eller et skriftlig dokument. (2Kt 3: 7; Apg 28: 21) Det greske ordet epistolẹ brukes bare om et skriftlig budskap. – 1Kt 5: 9.

Konfidensielle brev ble vanligvis forseglet. (1Kg 21: 8) Sanballat sendte respektløst Nehemja et åpent brev, kanskje for at de falske anklagene som ble framsatt i brevet, skulle bli offentlig kjent. – Ne 6: 5.

I tillegg til papyrus brukte man i oldtiden blant annet ostraka (potteskår) og leirtavler til å skrive brev på. Det er funnet tusenvis av leirtavler i Babylonia og andre steder. Vasket og renset, glatt leire ble formet til en tavle, og mens leiren fremdeles var fuktig, skrev man kileformete tegn på tavlen med en griffel. Leirtavlene ble ofte lagt i et leirhylster som fungerte som «konvolutt». Hvis det dreide seg om en kontrakt, hendte det at teksten også ble skrevet på hylsteret. Hylstrene ble gjerne forseglet og deretter brent i en brennovn eller tørket i solen, slik at de ble harde og holdbare. – Se ARKEOLOGI.

Brevene ble ofte skrevet av profesjonelle skrivere. Slike skrivere var gjerne tilgjengelige ved hoffene, blant annet ved det persiske hoff, slik at de kunne tilkalles og skrive etter diktat når det skulle sendes et offisielt brev. (Est 8: 9; Esr 4: 8) Det var også skrivere på torgene, i nærheten av byportene, som tok imot skriveoppdrag fra folk som gjerne ville få skrevet et brev eller få oppstilt forretningsdokumenter.

 Brevene ble gjerne overbrakt av sendebud (2Kg 19: 14), løpere (2Kr 30: 6) eller ilbud (Est 3: 13; 8: 14). Det ser ut til at det fram til Romerrikets tid ikke fantes noen egentlig posttjeneste ut over det som gjaldt offisiell korrespondanse. Hvis vanlige folk skulle få et brev av gårde, måtte de sende det med bekjente eller kjøpmenn som var på reisefot.

I oldtiden var det også vanlig å sende anbefalingsbrev. Apostelen Paulus hadde imidlertid ikke behov for noe slikt brev til eller fra de kristne i Korint som bevis for at han var en Ordets tjener. Han hadde hjulpet dem til å bli kristne og kunne derfor si: «Dere er selv vårt brev, som er innskrevet i våre hjerter og er kjent og blir lest av alle mennesker.» – 2Kt 3: 1–3.

I det første århundre bidrog brev fra Paulus, Jakob, Peter, Johannes og Judas og fra det styrende råd i Jerusalem til at den kristne menighet vokste, og til at dens enhet og renhet ble bevart. – Apg 15: 22–31; 16: 4, 5; 2Kt 7: 8, 9; 10: 8–11.