Person av hankjønn i forhold til den eller dem han har felles far og/eller mor med; på hebraisk ʼach og på gresk adelfọs. Blant helbrødre som er omtalt i Bibelen, kan for eksempel nevnes Kain og Abel, som var sønner av Adam og Eva (1Mo 4: 1, 2; 1Jo 3: 12), Jakob og Esau, som var tvillingsønner av Isak og Rebekka (1Mo 25: 24–26), og Jakob og Johannes, som var sønner av Sebedeus og hans kone (Mt 4: 21; 27: 56; jf. Dom 8: 19). Moses og Aron var Mirjams brødre (4Mo 26: 59), mens Lasarus var bror til Marta og Maria. (Joh 11: 1, 19) Ordet blir også brukt om halvbrødre, både om slike som har felles far, men forskjellig mor, som i tilfellet med de tolv sønnene Jakob fikk med fire forskjellige kvinner (1Mo 35: 22–26; 37: 4; 42: 3, 4, 13), og om slike som har felles mor, men forskjellig far, som i tilfellet med Jesus og hans brødre og muligens i tilfellet med David og hans søstre. – Mt 13: 55; 1Kr 2: 13–16; 2Sa 17: 25; se «Jesu brødre» nedenfor.

Ordet «bror» ble imidlertid også brukt om et fjernere kjødelig slektskap. Abraham og Laban kalte sine nevøer, henholdsvis Lot og Jakob, for brødre. (1Mo 11: 27; 13: 8; 14: 14, 16; 29: 10, 12, 15; jf. 3Mo 10: 4.) Medlemmer av samme stamme i Israel følte seg også som brødre (2Sa 19: 12, 13; 4Mo 8: 26), og i enda videre forstand var alle som tilhørte Israels nasjon, brødre, siden de alle var etterkommere av Jakob og var forent i tilbedelsen av én og samme Gud, Jehova. (2Mo 2: 11; 5Mo 15: 12; Mt 5: 47; Apg 3: 17, 22; 7: 23; Ro 9: 3) Selv edomittene, som var etterkommere av Abraham gjennom Jakobs tvillingbror, Esau, og som således var beslektet med israelittene, ble kalt brødre. (4Mo 20: 14) Det ble sagt at de gjenforente rikene Juda og Israel utgjorde et brorskap (hebr. ʼachawạh). – Sak 11: 14.

Betegnelsen «bror» blir også brukt om mennesker som står sammen om en felles sak og har samme mål og hensikter. Hiram, kongen i Tyrus, kalte kong Salomo sin bror, ikke bare fordi han var hans likemann hva rang og posisjon angikk, men sikkert også på grunn av de gjensidige interesser de hadde i forbindelse med leveringen av tømmer og andre ting til templet. (1Kg 9: 13; 5: 1–12) «Se, hvor godt og hvor velbehagelig det er at brødre bor sammen i enhet!» skrev David og fikk dermed fram at det ikke bare er  blodsbåndene som bidrar til fred og enhet blant kjødelige brødre. (Sl 133: 1) Det var en gjensidig hengivenhet og interesse, ikke blodets bånd, som tilskyndte David til å kalle Jonatan sin bror. (2Sa 1: 26) Venner som ligner hverandre hva natur og tilbøyeligheter angår, på godt og vondt, blir også kalt brødre. – Ord 18: 9.

I det patriarkalske samfunn og under Moseloven hadde kjødelige brødre visse rettigheter og plikter. Når faren døde, fikk den eldste broren, den førstefødte, en dobbelt del av familiearven og samtidig ansvaret for å fungere som familiens overhode. En kjødelig bror var den som i første rekke hadde gjenkjøpsrett og hadde ansvaret for å inngå svogerekteskap og for å tre inn som blodhevner. (3Mo 25: 48, 49; 5Mo 25: 5) Kjønnslige forbindelser mellom bror og søster var blodskam og var strengt forbudt ifølge Moseloven. – 3Mo 18: 9; 5Mo 27: 22.

Medlemmene av den kristne menighet nyter et åndelig fellesskap som på mange måter svarer til det forhold kjødelige brødre har til hverandre. Jesus kalte sine disipler brødre. (Mt 25: 40; 28: 10; Joh 20: 17) Han understreket dette forholdet sterkt da han sa: «Enhver som gjør min himmelske Fars vilje, det er min bror og søster og mor.» (Mt 12: 48–50) En kristen må derfor ha mindre kjærlighet til sine kjødelige slektninger enn til Kristus og må om nødvendig være villig til å forlate disse for Kristi skyld. (Mt 10: 37; 19: 29; Lu 14: 26) Ja, bror kan komme til å overgi bror til døden. (Mr 13: 12) Ordet «bror» brukes ikke bare om Jesu nærmeste disipler, men omfatter hele menigheten av troende (Mt 23: 8; He 2: 17), «hele samfunnet av brødre», «de som har det arbeid å vitne om Jesus». (1Pe 2: 17; 5: 9; Åp 19: 10) I et slikt samfunn av åndelige brødre kommer broderkjærligheten til uttrykk i fullt mål. – Ro 12: 10; He 13: 1.

Da Peter på pinsedagen henvendte seg til folk fra land langt borte, deriblant proselytter, tiltalte han dem alle som «brødre». (Apg 2: 8–10, 29, 37) Noen ganger ble troende kristne menn omtalt som «brødre», mens kvinnene ble kalt «søstre» (1Kt 7: 14, 15), men i alminnelighet ble tiltaleformen «brødre» brukt som hilsen til blandede grupper, ikke bare menn. (Apg 1: 15; Ro 1: 13; 1Te 1: 4) Uttrykket er brukt i denne betydningen i alle brevene i De kristne greske skrifter så nær som tre (Titus, 2. Johannes og Judas) og også i oldkirkelige forfatteres verker. Apostlene advarte mot «falske brødre» som infiltrerte menighetene. – 2Kt 11: 26; Ga 2: 4.

Jesu brødre. De fire evangeliene, Apostlenes gjerninger og to av Paulus’ brev inneholder benevnelser som «Herrens brødre», «Herrens bror», «hans brødre» og «hans søstre», og fire av brødrene er navngitt: Jakob, Josef, Simon og Judas. (Mt 12: 46; 13: 55, 56; Mr 3: 31; Lu 8: 19; Joh 2: 12; Apg 1: 14; 1Kt 9: 5; Ga 1: 19) De fleste bibelkommentatorer anerkjenner de tallrike vitnesbyrdene om at Jesus hadde minst fire brødre og to søstre, og at alle var barn av Josef og Maria, unnfanget og født på naturlig vis etter at Jesus var blitt født på mirakuløst vis.

At Jesu brødre skal ha vært barn som Josef hadde fra et tidligere ekteskap eller hadde fått med en svigerinne i et svogerekteskap, slik noen mener, er en oppfatning som må kunne sies å være tatt ut av luften, ettersom det ikke finnes noe som helst grunnlag i Bibelen for noe slikt. Den påstand at «bror» (adelfọs) her betyr «fetter» eller «søskenbarn» (anepsiọs), er en hypotese som tilskrives Hieronymus, og som ikke ble utformet før i 383 e.v.t. Hieronymus anfører ingen kilder til støtte for sin hypotese, og i senere skrifter vakler han dessuten i sitt syn og gir til og med uttrykk for betenkeligheter angående sin «fetterteori». Professor J.B. Lightfoot sier: «St. Hieronymus viste ikke til noen autoritet innen tradisjonen til støtte for sin teori, så vitnesbyrd til dens fordel må søkes i Skriften alene. Jeg har undersøkt vitnesbyrdene i Skriften, og . . . de samlede vanskelighetene . . . mer enn oppveier disse biargumentene som anføres til støtte for den, og må i virkeligheten føre til dens forkastelse.» – St. Paul’s Epistle to the Galatians, London 1874, s. 258.

I De greske skrifter er ikke adelfọs brukt når det dreier seg om nevøer og fettere. Slektskapet forklares i stedet med uttrykk som «Paulus’ søstersønn» og «Markus, Barnabas’ fetter [anepsiọs]». (Apg 23: 16; Kol 4: 10) I Lukas 21: 16 forekommer både syggenọn (slektninger, for eksempel søskenbarn) og adelfọn (brødre), noe som viser at disse ordene ikke brukes ukritisk eller vilkårlig i De greske skrifter.

Mens Jesus utførte sin jordiske tjeneste, ’viste brødrene hans i virkeligheten ikke tro på ham’, noe som utelukker at de var hans brødre i åndelig forstand. (Joh 7: 3–5) Jesus stilte sine kjødelige brødre opp som kontrast til disiplene, som trodde på ham, og som var hans åndelige brødre. (Mt 12: 46–50; Mr 3: 31–35; Lu 8: 19–21) Hans kjødelige brødres mangel på tro viser at disse ikke kan være identiske med de av Jesu apostler som hadde samme navn, nemlig apostlene Jakob, Simon og Judas; det skjelnes uttrykkelig mellom Jesu kjødelige brødre og hans disipler. – Joh 2: 12.

 Det forholdet Jesu kjødelige brødre stod i til hans mor, Maria, taler også for at de var barna hennes, ikke fjernere slektninger av henne. De nevnes vanligvis i forbindelse med henne. Dessuten sies det at Jesus var Marias «førstefødte» (Lu 2: 7), og at Josef «ikke [hadde] omgang med henne før hun hadde født en sønn» (Mt 1: 25), noe som også støtter det syn at Josef og Maria fikk andre barn. Naboer i Nasaret gjenkjente og identifiserte Jesus som «bror til Jakob og Josef og Judas og Simon», og de tilføyde: «Og er ikke hans søstre her blant oss?» – Mr 6: 3.

I lys av disse skriftstedene kan man spørre: Hvorfor skulle så Jesus like før sin død betro omsorgen for sin mor, Maria, til apostelen Johannes og ikke til en av sine kjødelige brødre? (Joh 19: 26, 27) Det var åpenbart fordi apostelen Johannes, som var Jesu fetter, hadde vist at han hadde sann tro, fordi han var den disippelen Jesus elsket spesielt høyt, og fordi disse åndelige båndene hadde mer å si enn de kjødelige; det er jo ingenting som tyder på at Jesu kjødelige brødre var blitt disipler av ham på det daværende tidspunkt.

Etter Jesu oppstandelse må hans kjødelige brødre ha overvunnet sin tvil, for de var til stede sammen med sin mor og apostlene da disse var samlet til bønn etter at Jesus var steget opp til himmelen. (Apg 1: 14) Dette tyder på at de også var til stede på pinsedagen, da den hellige ånd ble utøst. Jesu bror Jakob fikk en fremtredende posisjon blant de eldste i det styrende råd i Jerusalem, og det var han som skrev det brevet som bærer hans navn. (Apg 12: 17; 15: 13; 21: 18; Ga 1: 19; Jak 1: 1) Og det var Jesu bror Judas som skrev Judas’ brev. (Jud 1, 17) Paulus viser at minst to av Jesu brødre var gift. – 1Kt 9: 5.