Vitenskap som gjelder planlegging og kunstnerisk utforming av byggverk; arkitektur. Bibelen viser at det allerede tidlig i menneskehetens historie, i løpet av de 1656 årene som gikk forut for vannflommen på Noahs tid, fantes en god del ulike bosteder og boformer. Det fortelles at Kain etter mordet på Abel «bosatte seg» i et bestemt område, og at han der «gikk . . . i gang med å bygge en by». (1Mo 4: 16, 17) En av hans etterkommere, Jabal, ble imidlertid «stamfar til dem som bor i telt og har buskap». En annen etterkommer av Kain «smidde alle slags redskaper av kobber og jern». (1Mo 4: 20, 22) Kains etterkommere gikk til grunne, senest i vannflommen, men kunnskapen om hvordan man kunne bygge hus og bruke verktøy, døde ikke ut med dem.

Det mest betydningsfulle byggearbeidet før vannflommen ble utført av etterkommere av Set, nemlig Noah og hans sønner, som bygde arken. Målene og de grunnleggende byggebeskrivelsene ble tilveiebrakt av Gud, men Noah, som skulle være byggeleder, må jo selv ha hatt visse evner på dette området. Arken var 300 alen lang, 50 alen bred og 30 alen høy (133,5 × 22,3 × 13,4 m). Den kan ha hatt ca. 9000 m² (9 mål) gulvflate. De tre etasjene og den store takflaten krevde uten tvil at det foruten skilleveggene mellom ’rommene’ ble brukt søyler og bjelker for å bære vekten og gi konstruksjonen den nødvendige styrke og stabilitet. Og selv om det hele ble overstrøket med tjære, måtte trevirket også avbindes nøye for at arken skulle bli tilstrekkelig vanntett. – 1Mo 6: 13–16; se ARK nr. 1.

Byggekunst i den første tiden etter vannflommen. Hva tiden etter vannflommen angår, omtales Nimrod som en fremtredende byggherre; han grunnla flere byer. (1Mo 10: 8–12) Nå ble et nytt stort byggeprosjekt igangsatt, nemlig oppføringen av Babels tårn, et prosjekt som vakte Guds mishag. I denne forbindelse blir det nevnt nye byggematerialer – ovnsbrent teglstein og også asfalt, som tjente som mørtel. Det var meningen at tårnet skulle bli det høyeste byggverket som var blitt oppført inntil da. – 1Mo 11: 3, 4.

Abraham, israelittenes stamfar, så utvilsomt nokså avansert byggekunst i kaldeernes Ur. (1Mo 11: 31) Utgravninger der har avdekket vitnesbyrd om at byen hadde brede gater, toetasjes hus med trapper av teglstein og store tempel- og palasskomplekser; dette antas å datere seg fra det tredje årtusen f.v.t. I Ur har man også funnet noen av de eldste eksemplene på bruk av utkragede buer og hvelv (disse ble laget ved at man lot steinene stikke lenger og lenger fram fra hver side, så åpningen til slutt kunne lukkes til oppe med en stein eller en steinrekke), samt på bruk av egentlige buer med sluttstein.

Senere, under sitt opphold i Egypt (1Mo 12: 10), iakttok sikkert Abraham noen av dette landets arkitektoniske mesterverk. Man mener at farao Djosers trappepyramide i Sakkara daterer seg fra det tredje årtusen f.v.t.; den er et av de eldste bevarte eksemplene på større konstruksjoner hvor det er gjort bruk av tilhogde steiner. (BILDE: bd. 1, s. 530) Den store Keopspyramiden i Giza, som ble bygd noe senere, har en svært stor grunnflate – hele 53 mål – og består av ca. 2 300 000 kalksteinsblokker med en gjennomsnittsvekt på 2,3 tonn. Den var opprinnelig 147 m høy. Ikke bare størrelsen, men også den presisjon arbeidet er utført med, fyller selv dagens ingeniører med undring. I Karnak, lenger opp langs Nilen, oppførte egypterne noen hundre år senere det største tempel som man kjenner til at mennesker noen gang har bygd. Taket til storsalen  ble holdt oppe av 134 kjempemessige søyler som målte 3 m i diameter, og som var dekorert med relieffer i vakre farger.

Israelittisk byggekunst. I løpet av den tiden da israelittene var i trelldom i Egypt, utførte de mye byggearbeid under oppsyn av egyptiske arbeidsfogder. (2Mo 1: 11–14) Senere, i ødemarken, gav Jehova dem nøyaktige instrukser om hvordan de skulle bygge tabernaklet, med fagverksrammer, sokler med tapphull, tverrstenger og stolper, en oppgave som også krevde betydelige byggetekniske ferdigheter av dem. (2Mo 25: 9, 40; 26: 15–37; He 8: 5) De fleste av dem som utførte dette arbeidet (og som hadde utført byggearbeid i Egypt), døde nok før israelittene gikk inn i det lovte land, men de overlevende brakte utvilsomt med seg kunnskap om forskjellige byggeteknikker og om bruk av forskjellige verktøy. (Jf. 5Mo 27: 5.) Moseloven inneholder minst én byggeforskrift. (5Mo 22: 8) Da israelittene inntok landet, overtok de jo hele byer og landsbyer med ferdige bygninger, men de bygde også selv. (4Mo 32: 16; 5Mo 6: 10, 11; 8: 12) Kanaan var et land med mange sterkt befestede byer på den tiden da israelittene gikk inn i det (1473 f.v.t.). – 4Mo 13: 28.

Man har riktignok ikke funnet noen karakteristiske israelittiske byggverk som vitner om originalitet eller arkitektoniske nyvinninger, men det er ikke dermed sagt at israelittene manglet ferdigheter på dette området. Til forskjell fra de hedenske nasjonene reiste ikke israelittene veldige monumenter til ære for sine politiske herskere eller sine militære helter. Det eneste templet som ble bygd, var det i Jerusalem, selv om det oppstod kultsteder rundt omkring i forbindelse med frafall. Og det er ikke noe igjen verken av det opprinnelige templet eller av det som erstattet det. Noen av de mest imponerende ruinene man har avdekket, er levningene av byportene til Megiddo, Hasor og Geser, som er omtrent identiske, og som man antar ble bygd på Salomos tid. (1Kg 9: 15) I hvert portanlegg bestod den 20 m lange yttermuren av nøye tilhogde steiner. Inni selve passasjen var det tre par murframspring på hver side som dannet til sammen seks kamre. Her kunne man drive forretninger, og her kunne det posteres soldater som kunne oppholde fiendtlige tropper som prøvde å trenge seg inn gjennom porten. (Se PORT, PORTROM.) I Megiddo og Samaria har man funnet eksempler på mesterlig murerarbeid – steiner som er omhyggelig tilhogd og lagt med en slik presisjon at det i noen tilfeller ikke engang lar seg gjøre å presse inn et tynt knivblad mellom dem. Det arbeidet som ble utført på det templet som Salomo bygde, holdt utvilsomt samme høye kvalitet. – 1Kg 5: 17; 6: 7.

Ut fra arkeologiske undersøkelser kan det se ut som om israelittene i regelen bodde i nokså beskjedne hus; noen forskere mener til og med at husene var primitive. Slike oppfatninger bygger imidlertid på et heller spinkelt grunnlag. Som det heter i The Interpreter’s Dictionary of the Bible (bd. 1, s. 209): «Vår viten om emnet i dag er begrenset, både fordi oldtidens skribenter ikke var særlig opptatt av arkitektoniske detaljer, og fordi det er svært lite av bygningene som står igjen; det meste er blitt fullstendig ødelagt av tidens tann og av etterfølgende generasjoner.» (Redigert av G.A. Buttrick, 1962.) Finner man ruinene av en bygning i Palestina, hører det derfor til sjeldenhetene at det er mer enn to skift murstein igjen på fundamentet. Det er dessuten en viss logikk i at det var de beste bolighusene som ble mest ødelagt, både av fiender og av dem som senere var på jakt etter byggematerialer.

Byggematerialer og byggemetoder. Fra de tidligste tider av var det vanlig å benytte steinfundamenter. Det hendte at man benyttet utilhogd stein, men man rettet alltid steinene inn etter hjørnesteinene, som ble nøye avrettet og tilpasset. (Jf. Sl 118: 22; Jes 28: 16.) Det var vanlig blant israelittene å stryke husene innvendig med leirpuss, slik det framgår av 3. Mosebok 14: 40–48. Hvis ikke hele huset ble bygd i stein, benyttet man ofte soltørket eller ovnsbrent teglstein over fundamentet. (Jf. Jes 9: 10.) Noen ganger ble teglstein og treverk brukt om hverandre. Hvilke materialer som ble brukt, avhang først og fremst av hva man hadde til rådighet. I det sørlige Mesopotamia var det lite tre og stein, så der ble de fleste bygningene oppført i murstein av leire, mens det i Palestina stort sett var rikelig med kalkstein og annen stein. En gammel metode for å lage billige vegger gikk ut på å drive stolper ned i bakken, flette strå eller grener horisontalt mellom disse, slik at man fikk en flettverksarmering, og dekke dette med leire. Leiren tørket og ble herdet i solskinnet. Med jevne mellomrom hadde man ekstra puss på veggene, slik at de tålte påkjenningen av vær og vind. – Se MURER, VEGGER.

Taket ble vanligvis konstruert ved at man la lange steinblokker eller trebjelker på tvers over bæreveggene. Større spenn kunne oppnås ved at man satte opp noen stolper eller søyler. Siden utkragede hvelv og også buer med sluttstein var kjent allerede i de tidligste tider, er det sannsynlig at man benyttet slike strukturer i større bygninger til å understøtte flate tak, som da kunne bære nokså stor vekt. I slike større bygninger  benyttet man gjerne en eller to rekker med stein- eller tresøyler som hvilte på steinsokler eller et steinfundament. Noen mener at søylene i Dagons hus, som filisterne førte Samson til etter at de hadde blindet ham, var av denne typen. I tillegg til at det var en stor folkeskare samlet inni bygningen, var det omkring 3000 personer på taket som så Samson rykke de to hovedsøylene ut av stilling, slik at bygningen falt sammen. – Dom 16: 25–30.

På bolighus og andre mindre bygninger ble taket ofte laget av grener eller siv som ble buntet sammen og lagt over bjelkene og dernest dekket med leire eller leirholdig jord, som så ble glattet ut. Man lot gjerne taket skråne litt, slik at regnvannet rant av. Slike tak kan ses på bolighus i Jordandalen den dag i dag.

I Palestina var bygningene i alminnelighet firkantete. Bolighusene hadde gjerne noen nokså små, firkantete værelser. I byene, som ofte var svært tett befolket, var plassen begrenset, noe som fikk betydning for husenes form og størrelse. Der hvor det var nok plass, hadde man kanskje en innebygd gårdsplass; alle rommene hadde da inngang fra gårdsplassen, mens det var bare én inngang fra gaten. Firkantstilen ble ikke bare benyttet til bolighus, men også til kongens hus (palasser), forrådshus, forsamlingslokaler (synagoger), Guds hus (templet) og de dødes hus (graver).

Under Judas og Israels konger. Det eneste byggeprosjektet som er spesielt nevnt i forbindelse med kong Davids regjeringstid, er hans «hus av sedertre», som ble bygd med materialer og av arbeidere som var sendt av Hiram, kongen i Tyrus (1Kr 14: 1; 17: 1), men det fortelles at David også bygde andre hus i Jerusalem. (1Kr 15: 1) David gjorde dessuten omfattende forberedelser til byggingen av templet, som hans sønn Salomo skulle ta hånd om. Forberedelsene omfattet tilhogging av firkantete steiner (kvaderstein), framstilling av jernnagler og anskaffelse av kobber og sedertømmer «i stor mengde» og av gull, sølv, edelstener og mosaikksteiner. (1Kr 22: 1–4; 29: 1–5) Det var også David som under inspirasjon nedtegnet «byggeplanen», det vil si tegningene til hele templet og dets utstyr. (1Kr 28: 11, 19) Det hebraiske ordet for «byggeplan» (tavnịth), er avledet av roten banạh («å bygge»; 1Kr 22: 11) og er andre steder gjengitt med «mønster» og med ’det som representerer’. – 2Mo 25: 9; 1Kr 28: 18.

Under Salomo nådde den israelittiske arkitektur sitt høydepunkt. (2Kr 1: 15; For 2: 4–6) Selv om kong Hirams fønikiske arbeidere hogg tømmer i Libanon med tanke på byggingen av templet, støtter ikke beretningen den ofte framholdte oppfatning at templet i Jerusalem i det alt vesentlige var fønikernes verk. Det fortelles at en israelittisk-fønikisk mann som het Hiram, deltok i selve byggearbeidet, men han tok hovedsakelig hånd om utsmykningen og metallarbeidet, som ble gjort etter at bygningen var reist, og som dessuten ble utført i tråd med de planene som var blitt tilveiebrakt ved kong David. (1Kr 28: 19) Kong Hiram erkjente at det også fantes «kyndige menn» blant israelittene. (1Kg 7: 13–40; 2Kr 2: 3, 8–16; jf. 1Kr 28: 20, 21.) Salomo førte selv tilsyn med byggingen av templet. (1Kg 6: 1–38; 2Kr 3: 1 til 4: 22) I tillegg bygde han templets forgård, Libanon-skoghuset (som var nokså spesielt med sine 45 søyler av sedertre og sine særegne vinduer), Søyleforhallen og Tronforhallen, samt et hus til seg selv og et til faraos datter – alt av kostbare steiner som var tilhogd «etter mål». – 1Kg 7: 1–12.

Andre konger som utmerket seg som byggherrer, var Asa (1Kg 15: 23), Basja (1Kg 15: 17), Omri (1Kg 16: 23, 24), Akab (1Kg 22: 39), Jehosjafat (2Kr 17: 12), Ussia (2Kr 26: 6–10, 15), Jotam (2Kr 27: 3, 4) og Hiskia (2Kg 20: 20). Siloam-tunnelen (533 m lang), som tilskrives Hiskia, og de tunnelene man har funnet i Lakisj, Gibeon, Geser og Megiddo, vitner om avansert ingeniørkunst.

Bygging i Palestina etter landflyktigheten. Etter landflyktigheten bygde jødene etter alt å dømme bare nokså beskjedne hus. Men Herodes den store (1. årh. f.v.t.) og hans etterfølgere gjennomførte mange store byggeprosjekter, blant annet ombyggingen av templet i Jerusalem (Mr 13: 1, 2; Lu 21: 5) og byggingen av havnen i Cæsarea, den store viadukten over sentrale deler av Jerusalem, offentlige bygninger, teatre, hippodromer og bad. En av Herodes’ mest bemerkelsesverdige bedrifter var oppføringen av festningen på Masada, over 400 m over Dødehavets overflate. I tillegg til selve festningsanlegget bygde han et elegant palass anlagt på tre terrasser, med badeanlegg, samt et annet palass med et romersk bad som hadde varmerør i veggene og et klosett med spyleanordning. Han utstyrte den kjempestore klippefestningen med et titall store cisterner som til sammen rommet nesten 40 000 m³ vann. – BILDE: bd. 2, s. 751.

Assyrisk, babylonsk og persisk arkitektur. Da nordriket Israel og sørriket Juda var falt (740 og 607 f.v.t.), fikk det jødiske folk stifte bekjentskap med assyrernes, babylonernes og persernes arkitektoniske mesterverk. Sargon IIs  palass i Khorsabad ble lagt merke til på grunn av sin regelmessige, symmetriske oppbygning, sine praktfulle relieffer, sine glaserte teglstein og sine emaljerte flismalerier. Sankeribs palass i Ninive var et veldig byggverk med ca. 70 rom og vel 3000 m vegger kledd med relieffplater. (2Kg 19: 36; jf. Jon 3: 2, 3.) Sankerib skal også ha bygd den 48 km lange akvedukten som førte vann fra elven Gomel til Ninives hager. I Mari ved Eufrat i det østlige Syria var det et enormt palass med 300 rom; komplekset dekket omkring 60 mål. Ruinene av det gamle Babylon bærer likeledes bud om denne byens svunne storhet med sine imponerende murer, sine berømte gater og sine tallrike palasser og templer.

Under persernes herredømme kan de jødene som befant seg i Susan, ha sett den prakt som preget Dareios Is palass, som innvendig var prydet med vakre malte og glaserte teglstein. (BILDER: bd. 2, s. 330) I Persepolis fantes det byggverk som kanskje var enda mer imponerende (BILDER: bd. 2, s. 329), fra Xerxesporten, med dens gigantiske okser, til palasset og Dareios’ og Xerxes’ enorme audienssaler, blant annet en sal med 100 søyler. Persernes søyler var slankere og mer elegante enn grekernes kjente joniske søyler. På søylene i Xerxes-hallen var forholdet mellom høyde og diameter 12 til 1, mens det på korintiske søyler var høyst 10 til 1 og på egyptiske søyler bare var 6 til 1. Dessuten var spennvidden mellom søylene faktisk dobbelt så stor i persiske bygninger som i greske, noe som forsterket inntrykket av rommelighet.

Greske og romerske byggestiler og byggemetoder. Gresk arkitektur gikk inn i sin gullalder på 600-tallet f.v.t. Perioden strakte seg fram til 300-tallet f.v.t. I Aten ble det oppført majestetiske templer og andre bygninger til ære for greske guder og gudinner, deriblant Parthenon, Nike-templet og Erekhtheion, mens det i Korint var Apollon-templet og det store torget (agorạ) som var mest fremtredende. Byggestilene benevnes gjerne etter de tre hovedtypene av greske søyler: doriske, joniske og korintiske.

Romerne lærte mye av grekerne hva byggestil angår. De romerske bygningene var som regel mer funksjonelle enn de greske, men manglet noe av elegansen. Romerne lærte også av etruskerne, som er kjent for sine buer bygd med kileformede steiner. På 500-tallet f.v.t. ble slike buer anvendt på en imponerende måte ved konstruksjonen av det store kloakkanlegget i Roma. Romerske arkitekter skal også ha æren for å ha utviklet kryssbuekonstruksjonen og kuppelkonstruksjonen; de brukte begge teknikkene til å skape kjempemessige rundbygninger og rommelige haller uten søyler. Greske murere hadde oppført majestetiske byggverk i marmor uten å bruke mørtel eller sement, fordi de tilpasset og sammenføyde marmorblokkene med enestående dyktighet og presisjon. Romerske murere blandet en vulkansk jordart, pozzolanjord, med kalk og vann og fikk da et sterkt bindemiddel. Med pozzolanmørtel kunne romerne lage buer med større spennvidde enn tidligere og oppføre monumentale byggverk i flere etasjer, for eksempel det kjempestore, fireetasjes amfiteatret Colosseum (bygd i det første århundre), som skal ha rommet mellom 40 000 og 87 000 tilskuere (anslagene varierer). Noe av det mest nyttige romerne bygde, var de store militærveiene og de imponerende akveduktene, som i hovedsak ble bygd fra og med 200-tallet f.v.t. Apostelen Paulus reiste mye langs disse romerske veiene, og på reisen til Roma langs Via Appia så han utvilsomt keiser Claudius’ akvedukt.

Blant de kristne. Liksom Israels nasjon, som ikke var kjent for sin arkitektoniske pomp og prakt, oppførte også de første kristne, det åndelige Israel, nokså beskjedne bygninger. Unger’s Bible Dictionary (1965, s. 84, 85) sier angående dette: «Allerede på 200-tallet fantes det bygninger som var blitt oppført av dem, men disse var verken solide eller påkostet.» Det var først på keiser Konstantins tid – da de som ville, ble oppfordret til å knytte forbindelser til staten – at de navnkristne begynte å utvikle en egen byggestil. Disse oppførte senere noen av de mest prangende og pompøse bygninger man kjenner til.

Byggekunst i profetier og i billedspråk. Det finnes tallrike ord og uttrykk relatert til bygging i Bibelens profetier og billedspråk. Profetiene om gjenopprettelse handler i stor utstrekning om at Guds folk og dets byer skal bygges opp eller gjenoppbygges. (Jes 58: 12; 60: 10; 61: 4; Ese 28: 26; 36: 36) Det forutsies at Sion skal bli bygd på steiner lagt med hard mørtel, med en grunnvoll av safirer, murkranser av rubiner og porter av ildrøde, strålende steiner. (Jes 54: 11, 12) Det sies om visdommen at den bygger sitt hus (Ord 9: 1), og at den og skjelneevnen og kunnskapen utgjør det som en husstand bygges opp ved. (Ord 14: 1; 24: 3, 4) Jehojakim ble fordømt for at han bygde sitt palass med urettferdighet ved ikke å gi arbeiderne betaling, og kaldeerne ble fordømt for at de bygde en by ved hjelp av de beseirede folkenes blod og slit. (Jer 22: 13–15; Hab 2: 12, 13) Falske forestillinger om at man har fred med Gud, blir sammenlignet med en pusset skillevegg som Jehova i sin vrede  river ned med stormvind og hagl, slik at grunnmuren blir blottlagt. (Ese 13: 10–16) Salmisten forsikrer at hvis ikke Jehova bygger huset, arbeider bygningsarbeiderne forgjeves. (Sl 127: 1) Forut for «Jehovas store dag» kommer de som ikke enser Gud, til å bygge hus, men ikke bo i dem. (Sef 1: 12–14; jf. Am 5: 11.) Guds tjenere, derimot, skal «bygge hus og bo i dem», og sine henders verk skal de «bruke fullt ut». – Jes 65: 17–23; jf. For 3: 3.

I De kristne greske skrifter viste Jesus til hvor viktig det er å gjøre et kostnadsoverslag før man går i gang med et byggearbeid, i forbindelse med at han oppfordret sine tilhørere til å tenke over hva det innebærer å bli en etterfølger av ham. (Lu 14: 28–30) I en rekke illustrasjoner nevnes det hvor viktig det er at grunnvollen er solid. (Mt 7: 24–27; Lu 6: 48, 49; 1Ti 6: 17–19; 2Ti 2: 19; He 11: 10) Kristus Jesus taler om at hans menighet skal bygges på en klippe (pẹtra) (Mt 16: 18), og det blir vist at det er Jesus selv som er denne grunnvollen: «Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt – det er Jesus Kristus.» (1Kt 3: 11) Samtidig er han «den steinen som bygningsmennene forkastet». (Mt 21: 42; Apg 4: 11; Sl 118: 22) Ettersom Jesus er grunnhjørnesteinen, blir alle de andre «levende steiner» i dette templet bygd på og rettet inn etter ham, med rett som «målesnor» og rettferdighet som «nivellérinstrument». (Ef 2: 20, 21; 1Pe 2: 4–8; Jes 28: 16, 17) Jesus sa at hans legemes tempel skulle bli reist opp «på tre dager», mens byggingen av det bokstavelige templet i Jerusalem og de bygningene som omgav det, da hadde pågått i 46 år og ennå ikke var fullført. (Joh 2: 18–22) Som «en vis arbeidsleder» formante Paulus de kristne i Korint til å bygge på grunnvollen, Kristus, med brannsikre kvalitetsmaterialer. (1Kt 3: 10–17) Kjærligheten omtales som et av de viktigste byggematerialene. (1Kt 8: 1; jf. Sl 89: 2.) I et av Johannes’ syner blir Det nye Jerusalem beskrevet som en strålende by av edelstener og andre kostbare materialer hvor murene hviler på grunnsteiner som navnene på «Lammets tolv apostler» er skrevet på. (Åp 21: 9–27) Gud selv framstilles som den store Konstruktør som har bygd alt, og som derfor ikke bor i bygninger som er oppført av mennesker. – He 3: 4; Apg 7: 48–50; 17: 24, 25; Jes 66: 1.