Å bygge vil si å danne eller framstille noe ved å sette sammen materialer eller deler. Det hebraiske ordet for «å bygge» er banạh. Av dette avledes ordene binjạn («bygning» [Ese 41: 12]), mivnẹh («oppbygning» [Ese 40: 2]) og tavnịth («mønster» [2Mo 25: 40]; «bilde» [5Mo 4: 16]; «byggeplan» [1Kr 28: 11]). Oikodomẹo er det vanligste greske ordet for «å bygge»; det tilhørende substantivet, oikodomẹ, betyr «bygning». – Mt 16: 18; 1Kt 3: 9.

Som Skaperen av alle ting er Jehova den største av alle byggmestere. (He 3: 4; Job 38: 4–6) Under skapelsen av alle ting brukte han Logos (Ordet), som senere ble Jesus Kristus, som sin mesterarbeider. (Joh 1: 1–3; Kol 1: 13–16; Ord 8: 30) Mennesker kan ikke skape noe på samme måte som Gud; de kan bare bygge med allerede eksisterende materialer. Evnen til å utarbeide planer, framstille redskaper og oppføre bygninger ble nedlagt i menneskene ved skapelsen og kom til uttrykk tidlig i menneskehetens historie. – 1Mo 1: 26; 4: 20–22.

Kain, Adam og Evas første sønn, er den første som Bibelen omtaler som grunnlegger av en by. Han oppkalte den etter sin sønn Hanok. (1Mo 4: 17) Noah bygde en ark etter de anvisninger som han fikk av Jehova. (1Mo 6: 13, 14) Nimrod, som var «en veldig jeger i opposisjon til Jehova», bygde en rekke byer, nemlig Babel, Erek, Akkad og Kalne og også Ninive, Rehobot-Ir, Kalah og Resen. – 1Mo 10: 9–12.

Mens israelittene var slaver i Egypt, bygde de byene Pitom og Ra’amses, som tjente som forrådssteder for farao. (2Mo 1: 11) Da Jehova førte dem inn i det lovte land, fant de byer der som de kanaaneiske innbyggerne hadde bygd. Israelittene erobret mange av disse byene og flyttet inn i husene der. – 5Mo 6: 10, 11.

I ødemarken førte Moses tilsyn med byggingen av tabernaklet og framstillingen av alle redskapene til det, noe som ble gjort i samsvar med det mønster Jehova Gud hadde vist ham. (2Mo 25: 9) Arbeidet ble ledet av Besalel og Oholiab. Deres evner og ferdigheter ble ytterligere forbedret av Guds hellige ånd, slik at resultatet ble nøyaktig slik Gud hadde befalt Moses. – 2Mo 25: 40; 35: 30 til 36: 1.

Da David hadde tatt Jerusalem fra jebusittene, gjennomførte han et stort byggeprogram der; blant annet bygde han et hus til seg selv. (2Sa 5: 9–11) Hans sønn Salomo ble en berømt byggherre, med Jehovas tempel som sitt viktigste prosjekt. Byggeplanen til templet var blitt gitt David ved inspirasjon. (1Kr 28: 11, 12) David hadde samlet mye av de materialene som trengtes til byggingen av templet – gull, sølv, kobber, jern, tømmer, stein og edelstener. Midlene var blitt gitt som bidrag både av folket og av David selv, av hans private formue. (1Kr 22: 14–16; 29: 2–8) Hiram, kongen i Tyrus, opptrådte like velvillig overfor Salomo som han hadde gjort overfor  David, og skaffet både byggematerialer, spesielt seder- og einertømmer, og en god del arbeidere. (1Kg 5: 7–10, 18; 2Kr 2: 3) Kong Hiram sendte også en mann som het Hiram (Hiram-Abi), som var sønn av en tyrisk mann og en israelittisk kvinne, og som var svært dyktig til å arbeide i gull, sølv, kobber, jern, stein, tømmer og forskjellige stoffer. – 1Kg 7: 13, 14; 2Kr 2: 13, 14.

Salomo gjennomførte også andre omfattende byggeprosjekter; han bygde blant annet et hus til seg selv, samt Libanon-skoghuset, Søyleforhallen og Tronforhallen. Byggingen av templet og andre offentlige bygninger pågikk i 20 år. (1Kg 6: 1; 7: 1, 2, 6, 7; 9: 10) Etter dette gav Salomo seg i kast med et landsomfattende byggeprogram som omfattet Geser og Nedre Bet-Horon, Ba’alat og Tamar i ødemarken og også forrådsbyer, vognbyer og byer for hestfolket. (1Kg 9: 17–19) Ved utgravninger i Palestina, særlig i Hasor, Megiddo og Geser, har arkeologene avdekket byporter og festningsverker som tilskrives Salomo.

En fremtredende byggherre blant Israel- og Juda-kongene var Salomos sønn Rehabeam. Blant annet gjenoppbygde eller ombygde han Betlehem, Etam, Tekoa, Bet-Sur, Soko, Adullam, Gat, Maresja, Sif, Adorajim, Lakisj, Aseka, Sora, Ajalon og Hebron. Videre forsterket han de befestede stedene og sørget for forsyninger til disse. (2Kr 11: 5–11) Andre som bør nevnes, er: Israel-kongen Basja, som «begynte å bygge Rama»; Juda-kongen Asa, som utførte byggearbeid i Geba i Benjamin og i Mispa; betelitten Hiel, som mistet to av sønnene sine da han gjenoppbygde Jeriko – den førstefødte, Abiram, da han la grunnvollen, og den yngste, Segub, da han satte opp dørene – slik Josva hadde forutsagt (1Kg 15: 17, 22; 16: 34; Jos 6: 26); Israel-kongen Akab, som bygde et elfenbenshus og også en rekke byer (1Kg 22: 39).

Juda-kongen Ussia gjennomførte en rekke byggeprosjekter. (2Kr 26: 9, 10) Han viste stor militær kløkt da han forsterket Jerusalem med «krigsmaskiner, oppfunnet av ingeniører». (2Kr 26: 15) På noen veggrelieffer som skildrer Sankeribs angrep på Lakisj, ses noen spesielle forsvarsmidler på tårnene. Noen arkeologer mener at disse var Ussias verk.

Jotam bygde også mye. (2Kr 27: 3, 4) Hiskia styrket Jerusalems forsvarsverk vesentlig, og i den forbindelse gravde han en vanntunnel fra Gihon-kilden og inn i byen. (2Kr 32: 2–5, 30) De som besøker Jerusalem, kan se denne vanntunnelen den dag i dag.

Etter landflyktigheten reiste Serubabel fra Babylon med 50 000 mann og begynte å gjenoppbygge Jehovas tempel i Jerusalem. Templet ble fullført den 6. mars 515 f.v.t. Senere, i 455, kom Nehemja fra Susan for å gjenoppbygge bymuren. – Esr 2: 1, 2, 64, 65; 6: 15; Ne 6: 1; 7: 1.

Babylonerkongen Nebukadnesar er i første rekke kjent for sine militære bedrifter, men han var også en stor byggherre. I Babylon bygde han mange templer for falske guder. Han satte også i gang mange offentlige byggeprosjekter. I de innskriftene han har etterlatt seg, er han ikke opptatt av sine militære bedrifter, men av nettopp byggeprosjektene; han bygde blant annet templer, palasser, gater, kaier og murer. Nebukadnesar gjorde Babylon til oldtidens mest fantastiske by, og i hele Babylonia fantes det ikke noe byggverk som kunne måle seg med Babylons hengende hager, som han bygde for å døyve sin mediske dronnings hjemlengsel. Dette anlegget regnes som et av oldtidens sju underverker.

Kong Herodes den store ombygde det andre templet for Jehova i Jerusalem. På grunn av mistro blant jødene måtte han først frakte byggematerialene til plassen og så rive templet stykke for stykke og bygge det nye litt etter litt. På grunn av sin skepsis og uvilje overfor Herodes regner ikke jødene dette for å være det tredje templet, selv om andre ofte omtaler det som det. I år 30 hadde ombyggingsarbeidet pågått i 46 år (Joh 2: 20), og det fortsatte i mange år til. Herodes anla også en by med en kunstig havn, Cæsarea, i tillegg til at han bygde om Samaria og gjennomførte andre store byggeprosjekter både i Palestina og andre steder.

Mens Jesus var på jorden, var han i byggebransjen; han ble omtalt som «tømmermannen». – Mr 6: 3.

Av byggematerialer som ble brukt i bibelsk tid, kan man nevne leirjord, forskjellige tresorter, stein, metaller, forskjellige stoffer, puss, mørtel og asfalt. Man brukte også kalk til å hvitte med, i tillegg til at man malte treverk i forskjellige farger og farget stoffer. Det hendte også at teglstein ble malt eller emaljert. – Se TEGLSTEIN.

Bibelen nevner en god del forskjellige redskaper og verktøy som ble brukt i forbindelse med byggearbeid: øks (5Mo 19: 5), hammer (Dom 4: 21), smihammer, ambolt, nagler (Jes 41: 7), sag (Jes 10: 15), steinsag (1Kg 7: 9), målesnor (Sak 1: 16; 2: 1), målerør (Ese 40: 3; Åp 21: 15), lodd (Am 7: 7, 8; Sak 4: 9, 10), nivellérinstrument (2Kg 21: 13; Jes 28: 17), treskrape, passer (Jes 44: 13), skjæreverktøy (Jes 44: 12; Jer 10: 3), meisel (2Mo 20: 25) og vekt (Jes 40: 12).

 Brukt billedlig. Den kristne menighet blir betraktet som et hus eller tempel som er bygd på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus som grunnhjørnestein. Den blir omtalt som «Guds bygning» og som «et sted hvor Gud kan bo ved ånd». (1Kt 3: 9; Ef 2: 20–22) Jesus sa at Salme 118: 22 ble oppfylt på ham, at han var «den steinen» som de jødiske religiøse lederne og deres tilhengere, «bygningsmennene», forkastet. (Mt 21: 42; Lu 20: 17; Apg 4: 11; 1Pe 2: 7) Menighetens enkelte medlemmer blir omtalt som «levende steiner». (1Pe 2: 5) Den herliggjorte menigheten, også kalt Jesu Kristi brud, blir symbolsk framstilt som en by, Det nye Jerusalem. – Åp 21: 2, 9–21.

Jesus sammenlignet sine tilhørere med to forskjellige husbyggere. Den ene bygde huset sitt på klippen ved å bygge sin personlighet og sin livsførsel omkring lydighet mot Kristus og ble derfor stående når uværet kom i form av motstand og trengsler, mens den andre, som bygde på sand, ikke ble stående da han ble utsatt for press. (Mt 7: 24–27) Apostelen Paulus drøftet også det å bygge opp en kristen personlighet hos andre og omtalte i den forbindelse seg selv som «en vis arbeidsleder». (1Kt 3: 10–15) Ved en anledning sa Jesus til jødene: «Bryt dette tempel ned, og på tre dager vil jeg reise det opp.» (Joh 2: 19) Jødene trodde han siktet til Herodes’ tempel, og trakk dette fram under rettssaken mot ham, da noen vitnet mot ham og sa: «Vi har hørt ham si: ’Jeg vil rive ned dette templet, som er gjort med hender, og på tre dager vil jeg bygge et annet, som ikke er gjort med hender.’» (Mr 14: 58) Jesus brukte imidlertid billedtale; han siktet til «sitt legemes tempel». Han ble drept og ble oppreist på den tredje dag. (Joh 2: 21; Mt 16: 21; Lu 24: 7, 21, 46) Han ble oppreist av sin Far, Jehova Gud, med et annet legeme, ikke et som var blitt gjort med hender, lik templet i Jerusalem, men et åndelig legeme som var blitt frambrakt (bygd) av hans Far. (Apg 2: 24; 1Pe 3: 18) Dette er ikke det eneste stedet Bibelen omtaler legemet som et byggverk. I forbindelse med at Eva ble skapt, sies det: «Og Jehova Gud gikk i gang med å bygge en kvinne av ribbenet som han hadde tatt fra mennesket.» – 1Mo 2: 22.

Jesus Kristus forutsa at menneskene i «de siste dager» kom til å være så opptatt med bygging og andre av livets gjøremål at de, i likhet med folk på Lots tid, skulle unnlate å ta hensyn til hvilken tid de levde i, slik at ødeleggelsen kom uventet på dem, mens de var travelt opptatt med slike gjøremål. – Lu 17: 28–30; se BYGGEKUNST; FESTNINGSVERKER.