I bystyrene i Romerrikets fristeder i Lilleasia var det byskriveren (gr. grammateus) som innehadde det øverste offentlige embete. Byskriveren ble øyensynlig valgt til embetet av folket og fungerte som bystyrets leder. Han kan kanskje i visse henseender sammenlignes med det man i dag kaller en borgermester; ordet er i noen engelske oversettelser gjengitt med mayor (borgermester). Han hadde altså stor innflytelse i saker som angikk byen, og nøt stor anseelse. I Apostlenes gjerninger 19: 35 forekommer grammateus i en spesiell sammenheng; ellers blir det vanligvis brukt om de jødiske skriftlærde. At byskriveren hadde stor innflytelse, ses av at byskriveren i Efesos var i stand til å roe ned den pøbelflokken som hadde samlet seg mot Paulus og hans reisefeller. – Apg 19: 35–41.

Byskriveren hadde fri adgang til provinsens prokonsul og tjente som bindeledd mellom bystyret og Romerrikets provinsadministrasjon. En av provinsadministrasjonene hadde sitt hovedsete i Efesos. På den måten kunne byskriveren fungere som en slags buffer mellom byens befolkning og de romerske myndigheter. I byene i distriktet Asia hadde byskriveren ansvaret overfor de romerske myndigheter for å opprettholde lov og orden i sitt myndighetsområde. Dette forklarer, iallfall delvis, den bekymring byskriveren i Efesos gav uttrykk for i forbindelse med at folket var blitt hisset opp av sølvsmedene på grunn av apostelen Paulus’ forkynnelse i byen. Det dreide seg om et ustyrlig pøbeloppløp, en ulovlig sammenstimling i teatret. Som byskriveren påpekte, var det fare for at de kunne bli anklaget for opprør. Han fryktet for at romerne kom til å holde ham personlig ansvarlig.