Et kunstig laget underjordisk hulrom vanligvis brukt til oppbevaring av vann. Til forskjell fra brønner, som blir gravd ned til et vannførende lag under bakken, er cisterner normalt beregnet på å skulle samle opp og oppbevare regnvann eller vann som renner fra forskjellige kilder. Cisternen er ikke åpen som en dam, men er vanligvis tildekket. Det hebraiske ordet som gjengis med «cisterne», er bor, som brukes om cisterner både med og uten vann. (1Mo 37: 20–29; 2Sa 23: 20) Det blir dessuten gjengitt med ’fangehull’ når det dreier seg om dette formålet (1Mo 40: 15), og med «gravens dyp» når det betegner «Sjeol» eller blir brukt parallelt med dette ordet (Sl 30: 3; Ord 1: 12; Ese 31: 14, 16).

Cisterner var av livsviktig betydning i det lovte land. Ofte var de det eneste middel til å opprettholde en tilstrekkelig vannforsyning, ettersom det ikke fantes særlig mange brønner og kilder i fjellandet og de som fantes, ofte var tørrlagt henimot slutten av sommeren. Disse menneskelagde cisternene gjorde det til og med mulig å anlegge landsbyer på steder hvor vannforsyningen ellers var for knapp, for eksempel i Negev. Jehova forsikret sitt folk om at de ville finne cisterner som allerede var uthogd, når de kom inn i det lovte land. (5Mo 6: 10, 11; Ne 9: 25) Det sies om kong Ussia at han hogg ut «mange cisterner» i hele Juda. (2Kr 26: 1, 10) Fra Øvre Galilea og helt til Negev fantes det bokstavelig talt tusenvis av cisterner. Mange av dem er nå funnet; på visse steder er det tett i tett med dem rundt om i landskapet. Det later til at hver husholdning så det som en fordel å ha sin egen cisterne; det var også tilfellet blant moabittene. Ifølge innskriften på Mesja-steinen fra 800-tallet f.v.t. sa moabittkongen Mesja: «Det fantes ingen cisterner inne i byen Qarhoh, så jeg sa til alt folket: ’La hver enkelt av dere lage en cisterne til seg selv i sitt hus.’» (Ancient Near Eastern Texts, redigert av J. Pritchard, 1974, s. 320.) Sankerib forsøkte å lokke Jerusalems innbyggere til å overgi seg til ham ved å love dem at de i så fall skulle få ’drikke vann, hver av sin egen cisterne’. – 2Kg 18: 31; Jes 36: 16.

Cisternene ble vanligvis hogd ut i klippegrunn. Hvis klippegrunnen var fast og uten revner, var det ingen stor risiko for at vannet skulle sive ut, men i den porøse kalksteinen som det er så mye av i Palestina, var det nødvendig å pusse de innvendige veggene med mørtel for at cisternen skulle være vanntett. Cisterner som ble gravd i jorden, ble kledd innvendig med teglstein eller vanlige steiner og deretter pusset, slik at veggene skulle bli solide og vanntette. Disse cisternene var vanligvis pæreformet, det vil si brede ved bunnen og smalere oventil; i noen tilfeller var åpningen bare 30–60 cm i diameter.  Når man tilpasset eller utvidet naturlig forekommende huler for å bruke dem som cisterner, lot man søyler uthogd i klippegrunnen støtte taket, eller man bygde buer inne i cisternen for å oppnå det samme, slik som i noen av de cisternene man har funnet i Negev. Kanaler som var hogd inn i fjellsiden, ledet regnvann ned i det underjordiske reservoaret.

Forkynneren 12: 6 nevner «hjulet til cisternen», men som regel ble vannet trukket opp ved hjelp av krukker som hang i et tau. Det hendte at disse krukkene gikk i stykker; det er derfor man har funnet potteskår på bunnen av de fleste cisterner. Den gamle skikken å kaste jord i en cisterne med stillestående eller forurenset vann for å få urenhetene på overflaten til å synke til bunns er uten tvil en del av forklaringen på hvorfor så mange cisterner delvis er fylt med jord. For å forebygge forurensning og for å forhindre at mennesker eller dyr falt ned i cisternen, ble åpningene dekket til. Hvis det likevel skulle skje at en død kropp ved et uhell falt ned i cisternen, ble vannet ikke regnet for seremonielt urent, men den som fjernet den døde kroppen, ble erklært uren. (3Mo 11: 35, 36) Det at cisternen var dekket til, bidrog dessuten til å holde vannet kaldt og til å redusere fordampningen. (Jer 6: 7) Noen av de store cisternene hadde flere åpninger hvor man kunne trekke opp vannet. I cisterner som var svært store og dype, fantes det trinn som førte ned i dem, i noen tilfeller over 30 m ned.

Andre anvendelser. I noen tilfeller ble cisterner brukt til andre formål enn oppsamling og oppbevaring av vann. Hvis de var beskyttet mot fukt, rotter og insekter, utgjorde de i tørre områder et utmerket oppbevaringssted for korn, ettersom de også var lette å kamuflere, slik at det var liten fare for tyveri. Noen cisterner som man har funnet på steder hvor det ikke er noe vann å samle opp, ble tydeligvis bygd nettopp som kornkamre. Tomme cisterner ble til tider også brukt som fangehull. (Sak 9: 11) Josefs brødre kastet Josef i en slik cisterne (1Mo 37: 20–24), og senere befant han seg i et fangehull (bokst.: ’en cisterne’) i Egypt. (1Mo 40: 15, NW, fotn.; 41: 14) Den tiende plagen over Egypt rammet til og med «den førstefødte sønn av fangen som var i fangehullet [bokst.: «cisternehuset»]». (2Mo 12: 29, NW, fotn.) Jeremia ble innesperret i «cisternehuset» og ble senere kastet i en cisterne med gjørme. (Jer 37: 16; 38: 6–13) Da israelittene en gang flyktet for filisterne, var det noen som gjemte seg i cisternene, og en annen gang ble Asas store cisterne brukt som massegrav for 70 lik. (1Sa 13: 6; Jer 41: 4–9) På grunn av sin permanente karakter ble cisterner noen steder brukt som geografiske kjennemerker. – 1Sa 19: 22; 2Sa 3: 26; 2Kg 10: 14.

Brukt billedlig. I to skriftsteder er ordet «cisterne» brukt billedlig. Jehova sier at de som har forlatt ham for å søke beskyttelse og hjelp andre steder, har forlatt «kilden med levende vann, for å hogge seg ut cisterner, sprukne cisterner, som ikke kan holde vann». (Jer 2: 13, 18) Og Salomo oppfordrer til troskap i ekteskapet med ordene: «Drikk vann av din egen cisterne.» – Ord 5: 15.