(Claudius Lỵsias).

Militær befalingsmann for den romerske garnison i Jerusalem under apostelen Paulus’ siste besøk der, omkring år 56 e.v.t. Som militær befalingsmann (kiliark) hadde Claudius Lysias 1000 mann under seg. Hans greske navn Lysias tyder på at han var greker av fødsel. Han ervervet seg romerske borgerrettigheter for en stor sum penger, sannsynligvis under Claudius’ regjering, da det var vanlig at de som fikk borgerrett, tok den herskende keiserens navn. (Apg 22: 28; 23: 26) Ifølge den romerske historieskriveren Dion Kassios var det i begynnelsen av keiser Claudius’ regjering ikke uvanlig at man kjøpte seg romersk borgerrett for betydelige pengesummer. – Dio’s Roman History, LX, 17, 5, 6.

Claudius Lysias blir omtalt i Apostlenes gjerninger i forbindelse med apostelen Paulus. Han og soldatene og offiserene reddet Paulus fra å bli lynsjet av en opphisset pøbelflokk. Claudius Lysias grep Paulus og gav befaling om at han skulle bindes, og da han på grunn av larmen ikke kunne få vite hva anklagen gikk ut på, befalte han at apostelen skulle føres til soldatenes kvarter i Antoniaborgen. – Apg 21: 30–34.

Claudius Lysias trakk feilaktig den slutning at Paulus var en egypter som tidligere hadde fått i stand et opprør og ført 4000 ’dolkmenn’ ut i ødemarken. Men da han fikk vite at dette ikke var tilfellet, etterkom han apostelens anmodning om å få tale til folket fra trappen, sannsynligvis den som førte opp til borgen. Da det ble tumulter igjen like etter at Paulus hadde nevnt at han hadde fått i oppdrag å gå til nasjonene, gav Claudius Lysias ordre om at han skulle føres inn i soldatenes kvarter og forhøres nøye under piskeslag. – Apg 21: 35–40; 22: 21–24.

Da Claudius Lysias hadde fått rapport om at Paulus var romersk borger, og selv hadde forhørt seg om hvordan det forholdt seg, ble han redd fordi han hadde krenket en romers rettigheter ved å la ham binde. (Apg 22: 25–29) At han uten videre godtok Paulus’ påstand om at han var romersk borger, forstår en bedre når en vet at det var liten sannsynlighet for at noen med urette ville gjøre krav på å være det, ettersom det var forbundet med dødsstraff. Historieskriveren Sveton sier om keiseren: «Han forbød folk av utenlandsk avstamning å bruke romerske navn, dvs. romerske slektsnavn. Han lot henrette på Esquiliner-sletten dem som med urette opptrådte som romerske borgere.» – Romerske keisere, Divus Claudius, s. 256.

Ettersom Claudius Lysias fortsatt var oppsatt på å få vite hva anklagen mot Paulus egentlig gikk ut på, befalte han Sanhedrinet å komme sammen. Da Paulus ved den anledningen brakte emnet oppstandelsen på bane, førte det til en slik uenighet blant Sanhedrinets medlemmer at Claudius Lysias ble redd for at Paulus skulle bli slitt i stykker av dem, og han befalte derfor soldatene å rive ham bort fra dem. – Apg 22: 30; 23: 6–10.

Da Claudius Lysias senere gjennom Paulus’ søstersønn fikk kjennskap til en jødisk sammensvergelse som var blitt dannet i den hensikt å drepe Paulus, kalte han til seg to av sine offiserer og gav dem befaling om å gjøre 200 soldater, 70 hestfolk og 200 spydbærere klar til å dra til Cæsarea omkring klokken ni om kvelden for å bringe Paulus til stattholderen Feliks. (Apg 23: 16–24) I overensstemmelse med romersk lov sendte han også en redegjørelse angående saken til stattholderen. Dette brevet var imidlertid ikke helt i samsvar med kjensgjerningene. Selv om Claudius Lysias innrømmet at han var klar over at Paulus var uskyldig, gav han inntrykk av at han hadde reddet Paulus fordi han fikk vite at han var romer, mens han i virkeligheten hadde krenket Paulus’ rettigheter som romersk borger ved å la ham binde og til og med gi ordre om at han skulle forhøres under piskeslag. – Apg 23: 25–30.

Med hensyn til spørsmålet om hvordan Lukas fikk kjennskap til brevets innhold, er det mulig at brevet ble opplest under selve rettssaken. Det er også mulig at Paulus fikk en kopi av det etter at han hadde anket til keiseren.