Opphør av alle livsfunksjoner, altså det motsatte av livet. (5Mo 30: 15, 19) På Bibelens grunnspråk er de samme ordene for «død» og «å dø» brukt om både mennesker, dyr og planter. (For 3: 19; 9: 5; Joh 12: 24; Jud 12; Åp 16: 3) Men når det gjelder mennesker og dyr, understreker Bibelen den avgjørende betydning blodet har for opprettholdelsen av livet; den sier at «kjødets sjel er i blodet». (3Mo 17: 11, 14; 1Mo 4: 8–11; 9: 3, 4) Det sies om både mennesker og dyr at de ’utånder’, altså at de «puster ut» livspusten (hebr. nisjmạth chaijịm). (1Mo 7: 21, 22; jf. 1Mo 2: 7.) Og Bibelen viser at døden hos mennesker og dyr inntreffer etter at livsånden, eller livets virksomme kraft (hebr. rụach chaijịm), har forlatt kroppen. – 1Mo 6: 17, NW, fotn.; 7: 15, 22; For 3: 19; se ÅND.

Hva er døden, sett fra et bibelsk synspunkt?

Det er interessant å merke seg hvordan disse poengene som Bibelen framholder, stemmer overens med det vitenskapen i dag kjenner til om dødsprosessen. Hos et menneske vil det for eksempel være slik at når hjertet slutter å slå, slutter blodet å sirkulere og dermed også å føre næringsstoffer og oksygen (som tilveiebringes ved åndedrettet) til kroppens mange milliarder celler. The World Book Encyclopedia (1987, bd. 5, s. 52b) sier noe interessant om dette: «Når en persons hjerte og lunger slutter å fungere, kan vedkommende anses for å være klinisk død, men den somatiske død har kanskje ennå ikke inntrådt. Kroppens enkelte celler lever fremdeles i flere minutter. Vedkommende kan bli gjenopplivet hvis hjertet og lungene begynner å fungere igjen og gir cellene det oksygen de har behov for. Etter cirka tre minutter vil hjernecellene – som er de mest følsomme for oksygenmangel – begynne å dø. Snart er personen død i den forstand at han ikke kan gjenopplives. Gradvis dør også kroppens øvrige celler. De siste som dør, er bencellene, hårcellene og hudcellene, som kan fortsette å vokse i flere timer.» Så samtidig som åndedrettet og blodet åpenbart er av største betydning for å bevare den virksomme livskraften (rụach chaijịm) i kroppens celler, er det også tydelig at døden i bibelsk forstand ikke inntrer utelukkende på grunn av at åndedrettet opphører eller at hjertet slutter å slå, men ved at livskraften, eller ånden, forsvinner fra kroppens celler. – Sl 104: 29; 146: 4; For 8: 8.

Årsaken til at menneskene dør. Døden er første gang omtalt i Bibelen i 1. Mosebok 2: 16, 17, i Guds befaling til det første menneske om ikke å spise av treet til kunnskap om godt og ondt,  et bud som det ville medføre døden å bryte. (Se NW, fotn.) Men døden eksisterte åpenbart allerede som en naturlig prosess i dyreverdenen, ettersom dyrene overhodet ikke er nevnt i Bibelens beretning om dødens inntreden blant menneskene. (Jf. 2Pe 2: 12.) Guds jordiske sønn, Adam, ville således kunne forstå alvoret i Guds advarsel om at ulydighet ville medføre dødsstraff. Fordi Adam var ulydig mot sin Skaper, måtte han dø. (1Mo 3: 19; Jak 1: 14, 15) Dernest spredte Adams synd og dens konsekvens, døden, seg til alle mennesker. – Ro 5: 12; 6: 23.

Visse skriftsteder blir av og til brukt til støtte for det syn at det opprinnelig var meningen at en fysisk død skulle være det naturlige endelikt for menneskene, akkurat som for dyrene; det sies for eksempel at menneskenes livslengde er ’sytti eller åtti år’ (Sl 90: 10), og apostelen Paulus sier at «menneskene har i vente å dø én gang for alle, men deretter en dom». (He 9: 27) Men alle slike passasjer er jo skrevet etter at døden hadde fått innpass blant menneskene, og gjelder ufullkomne, syndige mennesker. Den svært høye alder som folk som levde før vannflommen, oppnådde, må i det minste kunne ses som et vitnesbyrd om hvilket bemerkelsesverdig potensial menneskekroppen har. Det overgår alt man finner hos noe dyr, selv under de mest ideelle forhold. (1Mo 5: 1–31) Som allerede vist setter Bibelen helt tydelig dødens inntreden blant menneskene i forbindelse med Adams synd.

Menneskeheten som et hele er blitt fremmedgjort for Gud ved synden, og det sies derfor at den er i ’trelldom under forgjengeligheten’. (Ro 8: 21) Denne trelldommen skyldes at synden virker i menneskenes legeme og frambringer sin fordervende frukt. Alle mennesker som ikke er lydige mot Gud, er underlagt syndens herredømme som dens slaver, «med død til følge». (Ro 6: 12, 16, 19–21) Bibelen sier at Satan har «midlene til å volde død». (He 2: 14, 15) Han blir omtalt som «en manndraper» (Joh 8: 44), ikke nødvendigvis fordi han dreper noen direkte, men fordi han dreper ved å bedra og forlede folk og få dem til å synde, ved å tilskynde til overtredelser som fører til forderv og død (2Kt 11: 3), og også ved å fremme morderiske holdninger i menneskers sinn og hjerte. (Joh 8: 40–44, 59; 13: 2; jf. Jak 3: 14–16; 4: 1, 2.) Døden blir derfor ikke omtalt som et menneskes venn, men som dets «fiende». (1Kt 15: 26) I alminnelighet er det bare mennesker som har uutholdelige smerter, som ønsker å dø. – Job 3: 21, 22; 7: 15; Åp 9: 6.

De dødes tilstand. «De døde vet slett ingen ting», sier Bibelen, og den viser at døden er en tilstand som er ensbetydende med fullstendig uvirksomhet. (For 9: 5, 10; Sl 146: 4) Den sier om dem som dør, at de blir lagt i «dødens støv» (Sl 22: 15), at de blir «kraftløse i døden». (Ord 2: 18; Jes 26: 14) I døden er det ingen som nevner Gud eller lovpriser ham. (Sl 6: 5; Jes 38: 18, 19) Både i De hebraiske skrifter og i De greske skrifter blir døden sammenlignet med søvn. Dette er en passende sammenligning, ikke bare fordi de døde er uten bevissthet, men også på bakgrunn av håpet om å bli vekket opp fra de døde i oppstandelsen. (Sl 13: 3; Joh 11: 11–14) Den oppstandne Jesus omtales som «førstegrøden av dem som har sovnet inn i døden». – 1Kt 15: 20, 21; se HADES; SJEOL.

Mens oldtidens egyptere og andre hedenske folkeslag – særlig de greske filosofer – hadde en sterk tro på menneskesjelens udødelighet, sier både De hebraiske skrifter og De kristne greske skrifter om sjelen (hebr. nẹfesj; gr. psykhẹ) at den dør (Dom 16: 30; Ese 18: 4, 20; Åp 16: 3), at den må utfris fra døden (Jos 2: 13; Sl 33: 19; 56: 13; 116: 8; Jak 5: 20), og, som i en av profetiene om Messias, Jesus Kristus, at den blir ’utøst til døden’ (Jes 53: 12; jf. Mt 26: 38). Profeten Esekiel fordømte slike som så gjennom fingrene med at man ’brakte død over de sjeler som ikke burde dø’, og ’bevarte i live de sjeler som ikke burde leve’. – Ese 13: 19; se SJEL.

The Interpreter’s Bible (bd. II, s. 1015) sier således i en kommentar til 1. Samuelsbok 25: 29 at ’den tanke at mennesket består av en kropp og en sjel som blir atskilt ved døden, ikke er hebraisk, men gresk’. (Redigert av G. Buttrick, 1953.) Og Edmond Jacob, professor i Det gamle testamente ved Strasbourg universitet, sier, på bakgrunn av at det i De hebraiske skrifter er nær sammenheng mellom sjelen (hebr. nẹfesj) og livet, at «det er naturlig at døden noen ganger er framstilt som om denne nefesj forsvinner (1. Mos. 35: 18; 1. Kong. 17: 21; Jer. 15: 9; Jona 4: 3). At nefesj ’forlater’ kroppen, må ses som en talemåte, for den fortsetter ikke å eksistere atskilt fra kroppen, men dør sammen med den (4. Mos. 31: 19; Dom. 16: 30; Esek. 13: 19). Det er ikke et eneste skriftsted i Bibelen som gir hjemmel for å hevde at ’sjelen’ blir atskilt fra legemet i dødsøyeblikket». – The Interpreter’s Dictionary of the Bible, redigert av G. Buttrick, 1962, bd. 1, s. 802.

Utfrielse av dødens fordømmelse. Salme 68: 20 sier: «Jehova, Den Suverene Herre, ham tilhører utveiene fra døden.» Ved å ofre sitt liv som menneske ble Kristus Jesus Guds «Hovedformidler» av liv og frelse (Apg 3: 15; He 2: 10), og ved ham er avskaffelse av døden sikret. (2Ti  1: 10) Da Jesus led døden, ’smakte han døden for hvert menneske’ og tilveiebrakte «en tilsvarende løsepenge for alle». (He 2: 9; 1Ti 2: 6) Ved Jesu ’ene rettferdiggjørende handling’ ble det mulig å oppheve den dødens fordømmelse som synden nå fører til, slik at alle slags mennesker kan bli «erklært rettferdige til liv». (Ro 5: 15, 16, 18, 19; He 9: 27, 28; se ERKLÆRE RETTFERDIG; LØSEPENGE, GJENLØSNING.) Det kunne derfor sies om Jesu sanne etterfølgere at de var «gått over fra døden til livet». (Joh 5: 24) De som på den annen side er ulydige mot Sønnen og ikke viser kjærlighet, «blir i døden» og forblir under Guds fordømmelse. (1Jo 3: 14; Joh 3: 36) De som vil være fri fra fordømmelsen og fra «syndens og dødens lov», må la seg lede av Guds ånd og framelske dens frukter, for «å ha sinnet rettet mot kjødet betyr død». – Ro 8: 1–6; Kol 1: 21–23.

Jesus sammenlignet sin selvoppofrende kurs, som endte med at han døde og ble oppreist, med en dåp. (Mr 10: 38, 39; Lu 12: 50; jf. Ef 4: 9, 10.) Apostelen Paulus viste at Jesu salvede etterfølgere skulle gjennomgå en lignende dåp til døden, etterfulgt av en oppstandelse til himmelsk herlighet. (Ro 6: 3–5; Flp 3: 10, 11) I forbindelse med at Paulus gav uttrykk for sitt inderlige ønske om å gå inn til det himmelske liv, viste han at de åndsavlede kristne ikke lengtet etter døden som sådan, eller etter det å ligge «nakne» i døden, men etter å ’ikle seg’ et himmelsk legeme og ’få sitt hjem hos Herren’. (2Kt 5: 1–8; jf. 2Pe 1: 13–15.) I mellomtiden «er døden virksom» i dem, mens de ved sin tjeneste bringer ut et budskap om liv til dem de tjener. – 2Kt 4: 10–14; Ord 18: 21; se DÅP (Dåp til Kristus Jesus og til hans død).

Blant dem som høster gagn av denne tjenesten, er den store skare av mennesker som har utsikt til å overleve den store trengsel og oppnå evig liv på en paradisisk jord. På grunn av sin tro på Jesu offers sonende verdi kommer også de i en ren stilling innfor Gud. – 1Jo 2: 2; Åp 7: 9, 14.

Jesus sier om seg selv at han har «nøklene til døden og til Hades». (Åp 1: 18) Han bruker disse til å utfri dem som holdes fanget av døden. (Joh 5: 28, 29; Åp 20: 13) Det at Jehova Gud utfridde Jesus av Hades, tjener som «en garanti til alle mennesker» for at det kommer en dag da Gud skal felle dom og kreve menneskene til regnskap, og det gir sikkerhet for at de som er i Hades, skal få en oppstandelse. (Apg 17: 31; 1Kt 15: 20, 21) Om dem som arver Guds rike og oppnår udødelighet, sies det at de seirer over døden ved sin oppstandelse, slik at dødens «brodd» blir gjort virkningsløs. – 1Kt 15: 50, 54–56; jf. Ho 13: 14; Åp 20: 6.

Døden blir gjort til intet. I Jesaja 25: 8 gis det et profetisk løfte: «[Gud] skal i sannhet oppsluke døden for evig, og Den Suverene Herre Jehova skal visselig tørke tårene av alle ansikter.» Den brodd som forårsaker død, er synden (1Kt 15: 56), så for alle som er underlagt synd og ufullkommenhet, er det slik at døden virker i legemet deres. (Ro 7: 13, 23, 24) Avskaffelse av døden forutsetter derfor avskaffelse av det som forårsaker død, nemlig synden. Når det siste spor av synden er blitt fjernet fra den lydige menneskehet, vil dødens herredømme være avskaffet og døden være gjort til intet. Dette skal skje under Kristi styre. (1Kt 15: 24–26) Da kommer døden, den død som Adams synd brakte over menneskeheten, ’ikke til å være mer’. (Ro 5: 12; Åp 21: 3, 4) Det at døden blir tilintetgjort, blir symbolsk framstilt ved at den blir kastet i en ’ildsjø’. – Åp 20: 14; se ILDSJØEN.

Den annen død. «Ildsjøen», som døden, Hades, «villdyret», «den falske profet», Satan, Satans demoner og de som fortsetter å øve ondskap på jorden, blir kastet i, «betyr den annen død». (Åp 20: 10, 14, 15; 21: 8; Mt 25: 41) Det var som følge av Adams synd døden kom inn i verden og ble overført til hele menneskeheten, så «den annen død» må være noe annet enn den død som har gått i arv fra Adam. Det framgår tydelig av de skriftstedene som det er henvist til ovenfor, at det ikke er mulig å bli utfridd av «den annen død». Den situasjon som de som blir rammet av «den annen død», befinner seg i, svarer til det utfall som det advares om i skriftsteder som Hebreerne 6: 4–8; 10: 26, 27 og Matteus 12: 32. De som på den annen side vinner «livets krone» og får del i «den første oppstandelse», kan ikke bli skadet av den annen død. (Åp 2: 10, 11) Disse, som skal regjere sammen med Kristus, får udødelighet og uforgjengelighet; derfor har den annen død «ingen myndighet» over dem. – 1Kt 15: 50–54; Åp 20: 6; jf. Joh 8: 51.

Brukt billedlig. Døden personifiseres som en «konge» som har hersket over menneskeheten siden Adams tid (Ro 5: 14), sammen med synden. (Ro 6: 12) Det kan således sies at disse «kongene» håndhever sin «lov» over dem som er underlagt deres herredømme. (Ro 8: 2) Kristi komme og gjenløsningsordningen innebar at den ufortjente godhet begynte å herske som en overordnet konge over alle som tar imot Guds gave, «med evig liv for øye». – Ro 5: 15–17, 21.

De som ignorerer Guds hensikter, forsøker kanskje å slutte sin egen pakt «med Døden», men dette kommer til å slå feil. (Jes 28: 15, 18) Døden blir symbolsk framstilt som en rytter som  kommer ridende etter krigføringen og hungersnøden, noe som illustrerer at døden rammer jordens innbyggere i stort antall. – Åp 6: 8; jf. Jer 9: 21, 22.

Det blir sagt om slike som er åndelig syke eller er i trengsel, at de ’er kommet like til dødens porter’ (Sl 107: 17–20; jf. Job 38: 17; Sl 9: 13), og de som går inn gjennom disse portene, kommer billedlig talt inn i «huset hvor alle levende møtes» (Job 30: 23; jf. 2Sa 12: 21–23), som har sine «indre rom» (Ord 7: 27), og som har plass til et ubegrenset antall ofre (Hab 2: 5). De som kommer til Sjeol, er som sauer som døden er hyrde for. – Sl 49: 14.

«Dødens veer.» I Apostlenes gjerninger 2: 24 sier apostelen Peter om Jesus at han ble ’løst fra dødens veer, for det var ikke mulig at han fortsatt kunne holdes fast av den’. Det greske ordet som her er oversatt med «veer», odịn, er noen ganger brukt om smertene i forbindelse med det å føde barn (1Te 5: 3), men kan også bety slit, smerter, ulykke eller trengsler i sin alminnelighet (Mt 24: 8). Dessuten brukte de som utarbeidet den greske oversettelsen Septuaginta, dette ordet som gjengivelse av det hebraiske ordet chẹvel i skriftsteder hvor betydningen åpenbart er «reip». (2Sa 22: 6; Sl 18: 4, 5) Et beslektet hebraisk ord betyr «fødselsveer», noe som har fått noen kommentatorer og ordbokforfattere til å trekke den slutning at også det greske ordet odịn, som Lukas brukte i Apostlenes gjerninger 2: 24, hadde en slik dobbeltbetydning, iallfall i det hellenistiske gresk som ble talt på apostlenes tid. I noen oversettelser er derfor det aktuelle uttrykket i dette verset gjengitt med «dødens bånd». (NC [spansk]; Segond, Ostervald [franske]) I mange skriftsteder sies det symbolsk at døden er ute etter å fange mennesker som er i faresonen, i en snare (Ord 13: 14; 14: 27), med reip som omspenner dem og bringer dem ned i «Sjeols trengsler». (Sl 116: 3) Som vi har sett, inneholder Bibelen skriftsteder som viser at det ikke finnes noen bevissthet i døden, og det er jo åpenbart at Jesus ikke led noen bokstavelig pine mens han var død. Ikke desto mindre blir døden omtalt som noe bittert (1Sa 15: 32; Sl 55: 4; For 7: 26), ikke bare fordi man ofte har smerter og kvaler like før man dør (Sl 73: 4, 5), men også fordi dødens lammende grep berøver en for all virksomhet og frihet. Det kan altså ha vært i denne forstand at Jesus ved sin oppstandelse ble ’løst fra dødens veer’; han ble utfridd av dens harde, klamme grep.

Endret åndelig tilstand. Dødstilstanden brukes som bilde på den åndelig døde tilstand som verden i sin alminnelighet befinner seg i. Jesus kunne derfor tale om å «la de døde begrave sine døde», mens apostelen Paulus kunne si at en kvinne som hengir seg til sanselig tilfredsstillelse, «er død, selv om hun lever». (Lu 9: 60; 1Ti 5: 6; Ef 2: 1) Og ettersom det at man dør fysisk, løser en fra alle gjeldsforpliktelser og andre forpliktelser man har hatt fram til da (Ro 6: 7), blir også det at en kristen blir frigjort fra synden (Ro 6: 2, 11) og fra Moselovens forbannelse (Ro 7: 2–6), sammenlignet med døden; han har ’dødd’ fra sin tidligere situasjon og sine tidligere forpliktelser. En som billedlig talt har dødd på en slik måte, er naturligvis fremdeles levende og er nå fri til å følge Kristus som slave for rettferdigheten. – Ro 6: 18–20; Ga 5: 1.

Det at døden blir brukt som bilde på en endring i menneskers tilstand, kaster lys over visse profetiske syner, for eksempel et i Esekiels bok hvor Guds folk i landflyktighet i Babylon blir sammenlignet med uttørrede ben og med mennesker som var døde og begravet. (Ese 37: 1–12) Disse skulle «bli levende» igjen og få bosette seg på sin jord igjen. (Ese 37: 13, 14) Vi finner lignende illustrasjoner i Åpenbaringen 11: 3, 7–12 og i Lukas 16: 19–31.