En gammel og viktig by i Syria. Byen, som nå heter al-Sham eller Dimashq, ligger ved foten av fjellkjeden Antilibanon, med Den syriske ørken mot øst. (Høy 7: 4) Sørvest for byen når det snøkledde Hermon-fjellet en høyde av 2814 m og utgjør den sørlige delen av Antilibanon.

Skråningene vest for Damaskus er nokså golde, men fra en kløft i fjellet strømmer det kalde vannet i elven Barada (Abana i 2Kg 5: 12) ut på den sletten byen ligger på. Ved kunstig vanning er det dannet en fruktbar oase som er 16 km bred og 48 km lang. Den rikelige vannforsyningen gjorde Damaskus til et knutepunkt på de gamle militær- og handelsrutene mellom de østlige middelhavslandene, Mesopotamia og Orienten. Libanon og Antilibanon tjente også til å lede ferdselen gjennom Damaskus, ettersom disse fjellkjedene utgjorde en naturlig hindring for karavanetrafikken til og fra middelhavskysten.

Nordvest for byen er fjellkjeden Antilibanon gjennombrutt, og helt siden oldtiden har dette fjellpasset vært forbundet med den hovedveien gjennom Coele-Syria (Bekaadalen) som gikk sørover til Hasor og så langs vestsiden av Galilea-sjøen, over Megiddo-sletten, ut mot kysten og videre sørover gjennom Filistea til Egypt. Øst for Antilibanon gikk det en vei sørover fra Damaskus til Hasor og nordover til Hamat, Aleppo og Karkemisj. En annen viktig vei, vanligvis kalt «kongeveien» (jf. 4Mo 21: 22), gikk sørover fra Damaskus og fulgte kanten av høysletten øst for Jordan ned til Rødehavet og den arabiske halvøy. Det var på disse veiene Egypts, Assyrias, Babylons og Persias hærer marsjerte. Karavanene til Mesopotamia drog i en tredje retning, først østover fra Damaskus til Tadmor og derfra videre til Eufrat-området.

Damaskus ligger på en høyslette omkring 700 m over havet og har et behagelig klima med gjennomsnittstemperaturer fra 7 °C om vinteren til 29 °C om sommeren. Den svært fruktbare jorden egner seg utmerket til dyrking av oliven, fikener, aprikoser og korn. Byens velstand skyldtes imidlertid først og fremst karavanetrafikken og det at den var et naturlig handelssentrum for nomadestammer. Profeten Esekiel kaller Damaskus for Tyrus’ «kjøpmann», åpenbart fordi byen tok forarbeidede eksportartikler fra Tyrus i bytte for vin fra nabobyen Helbon og for rødgrå ull. (Ese 27: 18) Da Ben-Hadad II tilbød Akab «gater» i Damaskus, var det øyensynlig med tanke på at det skulle opprettes basarer, eller markeder, til fremme av Akabs handelsinteresser i den syriske hovedstaden. – 1Kg 20: 34.

Historie. Damaskus’ tidligste historie er ukjent. Josefus (Jewish Antiquities [Jødenes oldtidshistorie], I, 145 [vi, 4]) framholder den tradisjonelle jødiske oppfatning at byen ble grunnlagt av Us, sønn av Aram og sønnesønn av Sem, men det er ting som tyder på at Us’ etterkommere holdt til lenger sør. (1Mo 10: 21–23; se US nr. 4.) Abraham drog sannsynligvis forbi eller gjennom Damaskus på vei til det lovte land. Hans tjener Elieser var «en mann fra Damaskus». (1Mo 15: 2) Da Abrahams nevø Lot var blitt tatt til fange av noen angripende konger, forfulgte Abraham dem til et sted nord for Damaskus som het Hoba, for å befri ham. – 1Mo 14: 1–16.

En fiende av Israel. Deretter går det nesten tusen år før Damaskus igjen blir nevnt i den bibelske beretning, og da opptrer byen stort sett som en fiende av Israels nasjon. Byen var nå blitt hovedstad i et av de mange arameiske kongerikene i Syria. Da David førte krig mot kongen i Soba og slo ham, kom «Damaskus-Syria» taperne til unnsetning. David slo imidlertid også dem, stasjonerte garnisoner i det damaskenske riket og gjorde Damaskus skattskyldig overfor Israel. (2Sa 8: 3–6; 1Kr 18: 5, 6) I Salomos regjeringstid kom en flyktning ved navn Reson fra det arameiske kongeriket Soba til makten i Damaskus og gjorde seg til konge. Hans hat mot Israel drev ham flere ganger til å gå til angrep på denne nasjonen. – 1Kg 11: 23–25.

Kong Ben-Hadad I i Damaskus inngikk først en pakt med Basja, som var konge i det nordlige riket, Israel, men sviktet ham til fordel for kong Asa i Juda (977–937 f.v.t.) og trengte inn på sin tidligere forbundsfelles område. (1Kg 15: 18–20; 2Kr 16: 2–4) Hans etterfølger Ben-Hadad II, som stod i spissen for et forbund av 32 allierte konger, gjorde også innfall i nordriket Israel. Han gjorde et nytt forsøk etter å ha reorganisert troppene sine og satt dem under 32 stattholdere, men han ble slått begge gangene. (1Kg 20: 1, 16–34) I det andre forsøket ble han tatt til fange, men ble løslatt av kong Akab (ca. 940–920). Senere, i slaget ved Ramot-Gilead, sendte han stridsvognene sine mot Judas og Israels forente styrker, med den følge at de ble slått, og at Akab mistet livet. (1Kg 22: 29–37) Mens Jehoram var konge i Israel (ca. 917–905), gjorde Ben-Hadad II et siste forsøk  på å innta Samaria, men ble jaget på flukt ved Jehovas mirakuløse inngripen. – 2Kg 6: 24; 7: 6, 7.

Profeten Elisja fullførte det oppdraget hans forgjenger Elia hadde fått, idet han drog til Damaskus og fortalte Hasael at denne skulle etterfølge Ben-Hadad II som Syrias konge. (1Kg 19: 15; 2Kg 8: 7–13) Før Ben-Hadads død var Damaskus blitt sentrum for den syriske motstandskamp mot utvidelsen av det assyriske imperium, som var oppsatt på å oppnå herredømmet over landene ved Middelhavet. Damaskus var et viktig knutepunkt på hovedruten fra Mesopotamia til Middelhavet og var derfor et hovedangrepsmål. I spissen for en koalisjon av naboriker klarte Damaskus å motstå en rekke angrep fra assyrerkongen Salmanassar III. En av Salmanassars innskrifter forteller at Hasael tilranet seg den syriske trone. Etter et større slag sperret Salmanassar Hasael inne i Damaskus og beleiret byen, men han var ikke i stand til å innta den.

Som konge i Damaskus fortsatte Hasael å føre en aggressiv politikk overfor Israel. (2Kg 10: 32) Under ham kom områder så langt borte som filisterbyen Gat under damaskenernes herredømme, og han trengte også inn i Juda og truet kong Jehoasj (898–859 f.v.t.) i den grad at denne betalte en svært stor avgift for at Jerusalem kunne bli skånt for et syrisk angrep. (2Kg 12: 17, 18; 13: 3, 22; 2Kr 24: 23, 24) Under Hasaels etterfølger, Ben-Hadad III, lettet det presset som Damaskus hadde øvd mot Israel, idet Israels konge Jehoasj (ca. 859–845) tilføyde Syria tre nederlag. (2Kg 13: 24, 25) Den neste kongen i Israel, Jeroboam II (ca. 844–804), trengte inn i Syria så langt som til «inngangen til Hamat» og «vant Damaskus og Hamat tilbake til Juda i Israel». (2Kg 14: 23–28) Dette blir i alminnelighet forstått slik at han gjorde disse rikene skattskyldige, slik de hadde vært under Salomo. – 1Kg 4: 21.

Jehovas dommer over Damaskus. Et århundre senere blir Damaskus imidlertid igjen omtalt som «Syrias hode». (Jes 7: 8) I Juda-kongen Akas’ regjeringtid (761–746 f.v.t.) trengte Resin, Damaskus’ konge, sammen med Pekah, Israels konge, inn i Juda og helt fram til Elat ved Akababukta. Dette gjorde kong Akas så skremt at han sendte en gave som bestikkelse til Tiglat-Pileser III, kongen i Assyria, og bad ham lette det syriske presset mot Juda. Assyreren gikk snart til angrep på Damaskus, inntok byen, drepte Resin og førte mange av innbyggerne i landflyktighet. (2Kg 16: 5–9; 2Kr 28: 5, 16) På den måten ble Jehovas profetier ved Jesaja og Amos oppfylt. (Jes 8: 4; 10: 5, 8, 9; Am 1: 3–5) Men da Akas drog til Damaskus for å møte Tiglat-Pileser (og sannsynligvis for å hylle ham), fikk han tåpelig nok laget en kopi av det avgudsalteret han så der, og senere frambar han ofre på det til «gudene i Damaskus». – 2Kg 16: 10–13; 2Kr 28: 23.

Damaskus kom aldri senere til å utgjøre noen trussel mot Israel. Selv om byen var svak i militær henseende, må den ifølge Esekiels profeti ha gjenvunnet sin styrke som handelsby. (Ese 27: 18) Jeremia forutsa imidlertid at Damaskus, som hadde vært «lovprisningens stad», skulle lide trengsel og nød som følge av den illevarslende meldingen som ville komme fra Hamat og Arpad i det nordlige Syria, en melding som sannsynligvis dreide seg om de arameiske kongedømmenes fall for Babylons konge Nebukadnesars framrykkende hærer. (Jer 49: 23–27) Damaskus, ørkenens juvel, skulle ikke unnslippe følgene av babylonernes seier. Enda senere blir Damaskus nevnt i et domsbudskap ved Jehovas profet Sakarja, som nedskrev sin profeti i 518 f.v.t. Profetien gikk sannsynligvis i oppfyllelse da Aleksander den store inntok Syria og Fønikia etter sin seier i slaget ved Issos i 333 f.v.t. – Sak 9: 1–4.

I selevkidtiden ble Damaskus avløst av Antiokia som provinshovedstad i Syria. Nabateerkongen Aretas III inntok byen i år 85 f.v.t. Roma erobret hele Syria i år 64/63 f.v.t., og i år 33 e.v.t. var Damaskus fortsatt under romersk herredømme. Plinius (romersk historieskriver i det 1. årh. e.v.t.) nevner Damaskus som en av de opprinnelige ti byene i Dekapolis.

I det første århundre e.v.t. Da Saulus fra Tarsus drog til Damaskus for å forfølge de kristne, hadde byen flere jødiske synagoger. (Apg 9: 1, 2) Byen var da tydeligvis en del av det området som nabateerkongen Aretas IV hadde herredømme over, og ble styrt av en stattholder. (2Kt 11: 32, 33) Etter sin omvendelse ble den blinde Saulus ført til et hus i den gaten som ble kalt Den rette. (Se RETTE, DEN.) Paulus (Saulus) forkynte en tid i byens synagoger, men fordi noen sammensverget seg mot ham og ville drepe ham, måtte han flykte om natten gjennom en åpning i bymuren. – Apg 9: 11, 17–25; 26: 20; Ga 1: 16, 17.