Rytmiske kroppsbevegelser, som regel ledsaget av musikk, i et hvilket som helst tempo, fra langsomt til vilt ekstatisk. Dans er en ytre tilkjennegivelse av følelser og holdninger, ofte glede og oppstemthet, sjeldnere hat og hevntørst (som ved krigsdanser). De følelser som dansen gir uttrykk for, blir undertiden framhevet ved bruk av fargerike drakter eller av rekvisitter som har symbolsk betydning.

Dans er av meget gammel opprinnelse og har fra de tidligste tider vært brukt i nesten alle folkeslag som uttrykksmiddel for følelser og stemninger, særlig i forbindelse med gudsdyrkelsen. I De hebraiske skrifter forekommer flere  uttrykk som blir oversatt med «dans», «ringdanser», «danse omkring» og «springe omkring». Det hebraiske verbet chul, som bokstavelig betyr «virvle, vende», blir også gjengitt med «danse». (Dom 21: 21; jf. Jer 30: 23; Kla 4: 6.) To substantiver som er avledet av dette verbet, nemlig machọl (Jer 31: 4; Sl 150: 4) og mecholạh (Høy 6: 13; Dom 21: 21), betyr «dans; ringdans».

Dans i forbindelse med seirer og høytider. Etter at israelittene hadde sett det trosstyrkende beviset på Jehovas makt da egypterne ble tilintetgjort, takket og lovpriste de Jehova med dans. Mens mennene sammen med Moses istemte en seierssang, ledet Mirjam kvinnene i dans og tamburinspill. (2Mo 15: 1, 20, 21) En annen seiersdans som utsprang av dype religiøse følelser, var den dansen som ble utført av Jeftas datter da hun kom ut for å møte sin far og lovpriste Jehova fordi Han hadde gitt ammonittene i hans hånd. (Dom 11: 34) Kvinnene i Israel danset til musikk fra lutt og tamburin da de tok imot Saul og David etter at Jehova hadde gitt dem seier over filisterne. (1Sa 18: 6, 7; 21: 11; 29: 5) Det ble også danset ved visse årlige høytider i forbindelse med tilbedelsen av Jehova. (Dom 21: 19–21, 23) Ifølge Salmene er det passende å ære og lovprise Jehova med dans. «Lovpris Jah! . . . La dem lovprise hans navn med dans. La dem spille for ham på tamburin og harpe.» «Lovpris ham med tamburin og ringdans.» – Sl 149: 1, 3; 150: 4.

Da paktens ark endelig kom til Jerusalem, var dette en stor begivenhet, særlig for kong David, som viste sine følelser i en svært energisk dans. Det sies i beretningen at «David danset omkring framfor Jehova av all sin kraft», at han ’hoppet og danset omkring framfor Jehova’, og at han ’sprang omkring’. – 2Sa 6: 14–17; 1Kr 15: 29.

Dans hadde også religiøs betydning blant de hedenske folkeslagene. Prosesjonene i det gamle Babylon og i andre land var som regel av religiøs art, og dansere var ofte med i opptoget. I Hellas skildret dansene vanligvis et sagn med tilknytning til gudene, som selv ble framstilt som dansende. Dessuten ble det danset fruktbarhetsdanser, og hensikten med disse dansene var å stimulere både deltakernes og tilskuernes lidenskapelige følelser. Kanaaneerne danset ringdanser rundt sine avgudsbilder og hellige pæler til ære for de kreftene i naturen som hadde med fruktbarhet å gjøre. Ba’al-dyrkelsen var forbundet med ville, tøylesløse danser, noe som kom til uttrykk på Elias tid da Ba’al-prestene under sin demoniske dans rispet seg opp med kniver mens de fortsatte å «halte rundt» alteret. (1Kg 18: 26–29) Andre oversettelser sier at de «utførte en haltende dans» (AT), «danset haltende» (JP) eller «utførte sin hinkende dans» (JB). Etter at israelittene hadde laget gullkalven, danset de på hedensk vis foran sitt avgudsbilde og gjorde seg dermed fortjent til Jehovas fordømmelse. – 2Mo 32: 6, 17–19.

Annen omtale av dans i Bibelen. I Israel danset man hovedsakelig i grupper, og det var særlig kvinner som danset. Når menn deltok i dansen, danset de i grupper for seg selv; det ser ikke ut til at menn og kvinner danset sammen. Det ble danset både prosesjonsdanser og ringdanser (Dom 21: 21; 2Sa 6: 14–16), som imidlertid atskilte seg fra de hedenske prosesjonsdansene og ringdansene. Ved vurdering og sammenligning av danseformer er det viktig å ta i betraktning hensikten med selve dansene, deltakernes motiv og bevegelser og hvilke tanker bevegelsene overbringer til dem som ser på.

I De kristne greske skrifter er ’å danse’ en gjengivelse av det greske ordet orkhẹomai, som ifølge W.E. Vine «trolig opprinnelig betydde å løfte opp, for eksempel føttene; derfor å hoppe med regelmessige bevegelser». (An Expository Dictionary of New Testament Words, 1962, bd. 1, s. 266) Herodes syntes så godt om Salomes dans i hans fødselsdagsselskap at han lovte å etterkomme hennes anmodning og lot døperen Johannes halshogge. (Mt 14: 6–11; Mr 6: 21–28; se SALOME nr. 2.) Jesus Kristus sammenlignet sin generasjon med de små barna som han så leke og danse på torget. (Mt 11: 16–19; Lu 7: 31–35) I Jesu illustrasjon om den bortkomne sønnen blir det brukt et annet gresk ord, khorọs, som det norske ordet «kor» kommer fra. Khorọs betegner en gruppe dansere, øyensynlig en dansetrupp som ble leid til å underholde ved slike festlige anledninger som den som er beskrevet i illustrasjonen. – Lu 15: 25.