(Dareios).

I den bibelske beretning forekommer det tre konger med dette navnet – en meder og to persere. Noen mener at «Dareios» kanskje snarere har vært brukt som en tittel eller et kongenavn enn som et egennavn, i hvert fall når det gjelder mederen Dareios.

1. Mederen Dareios, som «omkring 62 år gammel» etterfulgte kaldeerkongen Belsasar som konge etter at Babylon var blitt inntatt av perseren Kyros’ hærstyrker. (Da 5: 30, 31) Han blir også omtalt som ’Ahasverus’ sønn – han som var av medernes ætt’. – Da 9: 1.

Dareios innsatte 120 satraper i sitt rike, og dessuten tre høye embetsmenn over dem, som skulle ivareta kongens interesser. Det er nok sannsynlig at denne ordningen kom i stand først og fremst av økonomiske grunner, ettersom en av satrapenes viktigste oppgaver var å inndrive skatter og avgifter til de kongelige skattkamrene. (Jf. Esr 4: 13.) En av de tre høye embetsmennene som ble utpekt, var Daniel, som i den grad utmerket seg framfor de andre embetsmennene og satrapene at Dareios tenkte på å gjøre ham til førsteminister. Øyensynlig på grunn av misunnelse, men muligens også på grunn av irritasjon over at Daniel ved sin ulastelighet motvirket korrupsjon og bestikkelser, planla de to andre embetsmennene i ledtog med satrapene å legge en felle for ham. De gikk i samlet flokk inn til kongen og bad ham om å underskrive en forordning som angivelig ble støttet av alle de framstående embetsmennene (skjønt Daniel var ikke nevnt). Den gikk ut på at det i 30 dager var forbudt å ’rette en bønn til noen gud eller noe menneske’ utenom Dareios. Straffen for å krenke denne forordningen skulle være at man ble kastet i løvegraven. Forordningen skulle tilsynelatende befeste den stilling som konge som Dareios – en utlending – nylig hadde oppnådd, og være et uttrykk for embetsmennenes lojalitet og støtte. – Da 6: 1–3, 6–8.

Dareios skrev under og ble snart konfrontert med følgene, som må ha gjort ham klar over hva som var den skjulte hensikten med forordningen. Ettersom Daniel fortsatte å be til Jehova Gud (jf. Apg 5: 29), ble han som den første som ikke overholdt forordningen, kastet i løvegraven, til tross for at Dareios gjorde oppriktige forsøk på å finne en utvei som gjorde det mulig å omgå denne uforanderlige forskriften. Dareios gav uttrykk for tillit til at Daniels Gud hadde makt til å bevare ham, og etter en søvnløs natt, som han tilbrakte i faste, skyndte han seg til løvegraven og fant til sin store glede at Daniel var i live og uskadd. Deretter lot kongen Daniels anklagere og deres familier bli kastet i løvegraven til gjengjeld, og han lot dessuten kunngjøre i hele sitt rike at folk ’i ethvert maktområde i hans rike skulle skjelve og frykte for Daniels Gud’. – Da 6: 9–27.

Av historiske opptegnelser framgår det at de mesopotamiske kongene i oldtiden ble betraktet som guder og ble tilbedt. Mange bibelkommentatorer er derfor av den oppfatning at Dareios’ forordning utelukkende dreide seg om bønner av religiøs art og ikke om anmodninger i sin alminnelighet. Det at beretningen sier at det fantes en ’løvegrav’ i Babylon, er i samsvar med gamle innskrifter som viser at orientalske herskere ofte hadde menasjerier med ville dyr. Verket Soncino Books of the Bible (Daniel, Ezra, Nehemiah, s. 49) sier i en kommentar til dette: «Man vet at perserne overtok den praksis å holde disse dyrene i sine zoologiske hager fra assyrerkongene.» – Redigert av A. Cohen, London 1951.

Etter det 6. kapittel i Daniels bok blir Dareios bare nevnt i forbindelse med hendelser som fant sted i hans herredømmes «første år». Det var i dette året Daniel ’la merke til’ at Judas øde tilstand skulle vare i 70 år, og det var da han fikk åpenbaringen om de 70 profetiske ukene og Messias’ komme. (Da 9: 1, 2, 24–27) Den engelen som overbrakte Daniel synet om maktkampen mellom «Nordens konge» og «Sydens konge», opplyste også at han tidligere, i mederen Dareios’ «første år», hadde vært «som en sterk støtte og som en festning». (Da 11: 1, 6) De fleste bibelkommentatorer mener at det var Dareios som fikk denne hjelpen av engelen, men det virker  mer sannsynlig at det var Mikael som fikk hjelp, ettersom det var han som kjempet sammen med dette himmelske sendebudet, slik det blir nevnt i det foregående verset. (Da 10: 21) De to englene hadde således støttet hverandre i kampen mot Persias demonfyrste, som forsøkte å hindre gjennomføringen av Jehovas hensikter. – Da 10: 13, 14.

Forsøk på å identifisere mederen Dareios. Man har ennå ikke funnet noen omtale av «mederen Dareios» i ikke-bibelske innskrifter, og han blir heller ikke omtalt av noen av oldtidens verdslige historieskrivere før Josefus (en jødisk historieskriver i det første århundre e.v.t.). Mange kritikere har derfor hevdet at mederen Dareios er en oppdiktet person.

Noen forskere sier at Kyros kort tid etter erobringen av Babylon innsatte sin sønn Kambyses (II) som «Babylons konge». Kambyses representerte riktignok etter alt å dømme sin far ved den årlige nyttårsfesten i Babylon, men det later til at han resten av tiden holdt til i Sippar. Undersøkelser som bygger på et studium av kileskrifttekster, tyder på at Kambyses i virkeligheten først antok tittelen «Babylons konge» den 1. nisan i år 530 f.v.t., da han ble gjort til Kyros’ medregent; det var for øvrig på det tidspunktet Kyros drog ut på det felttoget som resulterte i hans død. Forsøkene på å forbinde Dareios med Kyros’ sønn Kambyses II strander på at Dareios var «omkring sekstito år gammel» da Babylon falt. – Da 5: 31.

En annen oppfatning går ut på at Dareios kan være et annet navn på Kyros, men det er i strid med den omstendighet at Dareios var ’meder’ og «av medernes ætt», noe som refererer til at hans far, Ahasverus, var meder. Kyros blir uttrykkelig kalt ’perser’, og selv om hans mor kan ha vært medisk, slik noen historieskrivere hevder, framgår det av Kyros’ sylinder at hans far var perseren Kambyses I. – Da 9: 1; 6: 28.

Andre identifiserer Dareios med en som etter sigende var Kyros’ «onkel», og som den greske historieskriveren Xenofon omtaler som «Kyaxares, sønn av Astyages». Xenofon forteller at Kyaxares etterfulgte mederkongen Astyages på tronen, men at Kyaxares senere gav både sin datter og hele Media til sin nevø Kyros. (Cyropaedia, I, v, 2; VIII, v, 19) Xenofons opplysninger blir imidlertid motsagt av både Herodot og Ktesias (greske historieskrivere som levde omtrent samtidig med Xenofon); Herodot hevder at Astyages døde uten å ha fått noen sønn. Nabonids krønike viser at Kyros ble konge over mederne ved å ta Astyages til fange. For å kunne identifisere Dareios med Kyaxares II måtte man dessuten forutsette at Astyages også var kjent som Ahasverus, ettersom mederen Dareios var ’Ahasverus’ sønn’. (Da 9: 1) Denne oppfatningen kan derfor heller ikke bekreftes.

Hvem var egentlig mederen Dareios?

Flere nyere oppslagsverk har identifisert Dareios med Gubaru (vanligvis regnet for å være identisk med Gobryas i Xenofons Cyropaedia), som ble stattholder i Babylon etter at Medo-Persia hadde erobret byen. De beviser de legger fram, er i store trekk følgende:

Den gamle kileskriftteksten som kalles Nabonids krønike, forteller i forbindelse med Babylons fall at Ugbaru, «Gutiums stattholder, og Kyros’ hær [rykket] inn i Babylon uten kamp». Etter å ha fortalt om Kyros’ inntog i byen 17 dager senere forteller innskriften at Gubaru, «hans stattholder, innsatte (under)stattholdere i Babylon». (Ancient Near Eastern Texts, redigert av J. Pritchard, 1974, s. 306; jf. Darius the Mede av J.C. Whitcomb, 1959, s. 17.) Vær oppmerksom på at «Ugbaru» og «Gubaru» ikke er navn på samme person. Selv om navnene ser ganske like ut, er det verdt å merke seg at den første stavelsen i de to navnene skrives med to vidt forskjellige tegn i kileskrift. Krøniken forteller at Ugbaru, Gutiums stattholder, døde bare noen uker etter erobringen. Andre kileskrifttekster viser at Gubaru levde videre og tjente som stattholder i 14 år, ikke bare over byen Babylon, men over hele Babylonia, så vel som «området på den andre siden av Elven», et område som omfattet Syria, Fønikia og Palestina ned til grensen mot Egypt. Gubaru hersket således over et område som omfattet hele Den fruktbare halvmåne og stort sett svarte til det babylonske verdensrikes område. Mederen Dareios ble som kjent omtalt som «konge over kaldeernes rike» (Da 5: 31; 9: 1), men ikke som ’Persias konge’, som kong Kyros vanligvis blir omtalt som. (Da 10: 1; Esr 1: 1, 2; 3: 7; 4: 3) En kan således si at det i det minste ser ut til at det området Gubaru hersket over, var det samme som det Dareios hersket over.

Ettersom Gubaru ikke noe sted blir kalt «Dareios», mener noen at «Dareios» var hans tittel eller hans kongenavn. W.F. Albright sier: «Det virker svært sannsynlig at Gobryas [Gubaru] antok kongeverdigheten samtidig med at han tok navnet ’Dareios’, kanskje en gammel iransk kongetittel, mens Kyros var ute på et felttog i øst.» (Journal of Biblical Literature, 1921, årg. XL, s. 112,  fotn. 19) Når det gjelder den innvending at ingen kileskrifttavler omtaler Gubaru som «konge», peker de som mener at han var den samme som kong Dareios, på den kjensgjerning at kileskrifttavlene heller ikke bruker tittelen «konge» om Belsasar, selv om det kileskriftdokumentet som er kjent som «Et polemisk dikt om Nabonid», uttrykkelig sier at Nabonid ’betrodde kongemakten’ til sin sønn.

I tråd med dette peker professor Whitcomb på at Gubaru i sin stilling som Kyros’ stattholder ifølge Nabonids krønike «innsatte . . . (stattholdere) i Babylon», liksom det i Daniel 6: 1, 2 sies at Dareios «satte over riket hundre og tjue satraper». Whitcomb mener derfor at Gubaru som den øverste stattholder antagelig ble tiltalt som konge av dem som stod under ham. (Darius the Mede, s. 31–33) Og professor A.T. Olmstead sier under henvisning til det store område som Gubaru (Gobryas) hersket over: «Gobryas [Gubaru] hersket nesten som en uavhengig monark over hele dette vidstrakte, fruktbare landet.» – History of the Persian Empire, 1948, s. 56.

I overensstemmelse med det ovenstående er det enkelte forskere som holder det for sannsynlig at mederen Dareios i virkeligheten var visekonge over kaldeernes rike, men underordnet Kyros, Perserrikets øverste monark. A.T. Olmstead bemerker: «I forholdet til sine babylonske undersåtter var Kyros ’Babylons konge, landenes konge’. Ved på den måten å hevde at den gamle kongerekken var ubrutt, appellerte han til deres forfengelighet og vant deres lojalitet . . . Men det var satrapen Gobryas som representerte den kongelige myndighet under kongens fravær.» (History of the Persian Empire, s. 71) De som heller til den oppfatning at den bibelske Dareios var en slik visekonge, peker på at det sies at Dareios «mottok riket», og at han ble «gjort til konge over kaldeernes rike». De mener det tyder på at han var underordnet en høyere monark. – Da 5: 31; 9: 1; jf. 7: 27, hvor det sies at ’Den Aller Høyeste’, Jehova Gud, gir riket til ’de hellige’.

Selv om de tilgjengelige opplysningene om Gubaru i mange henseender ser ut til å passe på Dareios, og selv om Dareios kanskje har vært visekonge under Kyros, kan det ikke med sikkerhet fastslås at det dreier seg om samme person. De historiske beretningene sier ikke noe om Gubarus nasjonalitet eller opphav. Man kan derfor ikke vite om han var ’meder’ og ’Ahasverus’ sønn’. De forteller heller ikke om han hadde myndighet til å komme med en kunngjøring eller utstede en forordning av det slag som den som blir beskrevet i Daniel 6: 6–9. Dessuten ser det av den bibelske beretningen ut til at Dareios’ herredømme over Babylon ikke var av lang varighet, og at Kyros deretter overtok kongedømmet over Babylon, selv om det er mulig at de hersket samtidig, og at Daniel bare spesielt nevner det året da Dareios fikk en fremtredende stilling i Babylon. (Da 6: 28; 9: 1; 2Kr 36: 20–23) Gubaru fortsatte i sin stilling i 14 år.

Hvorfor den historiske identifikasjonen er usikker. Vår tro på Bibelens sannferdighet er naturligvis ikke avhengig av at den blir bekreftet av verdslige kilder. De tallrike eksemplene på at bibelske personer og hendelser som kritikere har stemplet som «uhistoriske», har fått sin plass i historien uomtvistelig bekreftet, burde få den som studerer Guds Ord, til ikke å tillegge negativ kritikk for stor vekt. (Se BELSASAR; SARGON.) De hundretusener av kileskrifttavler som er blitt gravd fram i Midtøsten, gir fortsatt et svært ufullstendig bilde av historien og har en rekke huller og tomrom. Og hva andre kilder angår, er det bare få verdslige historieskrivere fra oldtiden hvis skrifter fortsatt finnes (og da ofte i form av fragmenter). De fleste av disse historieskriverne var grekere og levde ett, to eller flere hundre år etter at de begivenhetene som blir beskrevet i Daniels bok, fant sted.

Daniels bok inneholder imidlertid en langt mer sannsynlig grunn til at Dareios ikke blir omtalt i de babylonske beretningene. Den forteller at Dareios gav Daniel en høy stilling i statsforvaltningen, noe de andre høye embetsmennene var ytterst misfornøyde med. Deres sammensvergelse mot Daniel slo feil, og Dareios sørget for at Daniels anklagere og deres familier ble henrettet. Dette førte uten tvil til at han ble gjenstand for de øvrige embetsmennenes fiendskap. Og Dareios’ befaling om at alle i riket skulle «frykte for Daniels Gud», kan heller ikke ha unngått å vekke sterk misnøye og ergrelse blant de mektige babylonske prestene. Ettersom skriverne utvilsomt var underlagt disse innflytelsesrike personene, ville det ikke være det minste merkelig om beretningene senere ble forandret og opplysninger om Dareios fjernet. Vi vet at slike ting ble gjort i forbindelse med historieskrivning på den tiden.

Bibelens omtale av det medopersiske rike som et dobbeltstyre bør derfor tillegges den rette vekt. (Da 5: 28; 8: 3, 4, 20) Skjønt den verdslige historie tilskriver Kyros og perserne den mest fremtredende rollen, viser Bibelen at mederne fortsatte i et slags partnerskap med perserne, og lovene ble omtalt som «medernes og persernes» lover. (Da 6: 8; Est 1: 19) Mederne spilte en viktig rolle da Babylon ble inntatt. (Jes 13: 17–19) Det er også  verdt å merke seg at Jeremia (51: 11) forutsa at ’medernes konger [flt.]’ skulle være blant Babylons angripere. Dareios kan godt ha vært en av disse kongene.

2. Dareios Hystaspes, også kalt Dareios den store eller Dareios I (perseren). Denne kongen regnes for å være en av Perserrikets betydeligste herskere. Dareios omtaler seg selv som «Hystaspes’ sønn, akemenide, perser, sønn av en perser, arier, av arisk ætt». (History of the Persian Empire, s. 122, 123) Han gjorde således krav på å være av samme kongeslekt som Kyros den store, selv om han tilhørte en annen gren enn Kyros.

Etter at Kambyses II døde i 522 f.v.t. på vei hjem fra Egypt, satt hans bror Bardiya (eller muligens en mager ved navn Gaumata) en kort tid på den persiske trone. Med seks andre persiske adelsmenns hjelp drepte Dareios ham som satt på tronen, og overtok selv makten. Dareios’ framstilling av dette finnes på tre språk i den kolossale innskriften som han fikk hogd inn i en klippevegg ved Behistun. Innskriften vender ut mot en slette som i sin tid ble krysset av den viktigste karavaneveien mellom Bagdad og Teheran. Ifølge innskriften var Gaumata en tronraner som utgav seg for å være Kambyses’ bror, som var blitt drept. Noen forskere i vår tid anser denne beretningen (hvor Dareios gjentatte ganger forsikrer at «det er sant og ikke løgn») for å være stort sett troverdig, mens andre mener at han var «en stor løgner», og at vitnesbyrdene tyder på at det i virkeligheten var han som var tronraneren. Hvordan det enn forholder seg, var riket i opprør da Dareios overtok makten, og man mener at han brukte de etterfølgende to årene til å undertvinge de opprørske elementene rundt om i riket. Egypt, som hadde kastet av seg det persiske åk, ble gjenerobret av Dareios omkring 519–518 f.v.t. Deretter utvidet han sitt rike slik at det kom til å omfatte en del av India i øst og Trakia og en del av Makedonia i vest. Han er dessuten kjent for sin effektive reorganisering av statsforvaltningen i hele riket, for å ha utarbeidet en rikslov som ble kalt De gode bestemmelsers forordning, og for å ha gjenåpnet den kanalen som forbandt Nilen med Rødehavet.

I den bibelske beretning opptrer Dareios Hystaspes især i forbindelse med gjenoppbyggingen av templet i Jerusalem. Grunnvollen til templet ble lagt i 536 f.v.t., men omkring år 522 ble byggearbeidet stanset på grunn av et forbud, og «det forble stanset inntil det andre året av perserkongen Dareios’ regjering» (år 520). (Esr 4: 4, 5, 24) I dette året ansporet profetene Haggai og Sakarja jødene til å gjenoppta arbeidet, og det kom i gang igjen. (Esr 5: 1, 2; Hag 1: 1, 14, 15; Sak 1: 1) Dette fikk Tattenai, den stattholderen som ivaretok rikets interesser i området vest for Eufrat, og andre embetsmenn til å forhøre seg om saken og sende et brev til perserkongen Dareios. I dette brevet underrettet de ham om byggearbeidet, la fram jødenes påstand om at prosjektet var lovlig, og anmodet om at man gransket de kongelige arkiver for å se om det fantes noe dokument som bekreftet deres påstand. (Esr 5: 3–17) I jødenes erklæring ble kaldeeren Nebukadnesar, den som ødela templet, stilt opp som en motsetning til perseren Kyros, den som gav tillatelse til at det skulle gjenoppbygges. Dette hadde uten tvil en gunstig virkning på Dareios, ettersom han i sine første regjeringsår måtte nedkjempe to oppstander som ble anført av opprørere som begge kalte seg Nebukadnesar (av historieskrivere kalt Nebukadnesar III og Nebukadnesar IV), idet de gav seg ut for å være sønner av Nabonid og forsøkte å løsrive Babylon fra det persiske rike.

Da man så etter i arkivene i Ekbatana, Medias gamle hovedstad, fant man Kyros’ dokument. Dareios sendte deretter beskjed til stattholderen Tattenai om at han og de øvrige embetsmennene ikke bare skulle la være å gripe forstyrrende inn i tempelarbeidet, men også stille midler til rådighet for byggearbeidet fra ’det kongelige skattkammer, av skatten som ble inndrevet på den andre siden av Elven’, foruten dyr og annet som trengtes i forbindelse med frambæringen av ofre. Enhver som ikke overholdt kongens befaling, skulle pælfestes, og hans hus skulle «gjøres til et offentlig avtrede». – Esr 6: 1–12.

Med denne offisielle støtten og den fortsatte oppmuntringen fra profetenes side (Sak 7: 1; 8: 1–9, 20–23) skred tempelarbeidet framover og ble fullført på «den tredje dagen i månemåneden adar, det vil si i det sjette året av kong Dareios’ regjering» (6. mars 515 f.v.t.). (Esr 6: 13–15) Dareios’ inngripen tjente Jehova Guds hensikt og var uten tvil ledet av Ham, men ettersom Dareios ifølge sine innskrifter var en ivrig tilbeder av Ahura Mazda, er det tydelig at han i første rekke grep inn av respekt for de ugjenkallelige medopersiske lovene og i overensstemmelse med den toleransepolitikk som han førte, en politikk som det finnes vitnesbyrd om i noen av hans innskrifter.

Senere felttog i Hellas. Rundt århundreskiftet gjorde noen greske byer i Jonia opprør mot det persiske overherredømmet, og selv om oppstanden ble slått ned, besluttet Dareios å straffe Aten og Eretria fordi de hadde hjulpet de  opprørske byene. Perserne trengte derfor inn i Hellas, men resultatet ble at Dareios’ styrker led nederlag i slaget ved Maraton i 490 f.v.t. Dareios gjorde omhyggelige forberedelser med tanke på enda et felttog mot Hellas, men nådde ikke å gjennomføre det før sin død i 486. Han ble etterfulgt av sin sønn Xerxes.

3. Nehemja 12: 22 forteller om innskriving av overhoder for de levittiske fedrehusene «i Eljasjibs, Jojadas og Johanans og Jadduas dager . . . helt til perseren Dareios’ kongedømme». Ettersom Eljasjib var øversteprest på den tiden da Nehemja vendte tilbake til Jerusalem (Ne 3: 1), og ettersom Jojada ved tiden for Nehemjas andre besøk i byen (etter Artaxerxes’ 32. år [443 f.v.t.]) hadde en sønn som var gift (Ne 13: 28), er det sannsynlig at den Dareios som er nevnt, er Dareios Ochos (også kalt Nothus), som regjerte fra 423 til 405 f.v.t.

I et brev som er funnet blant Elefantinepapyrene, som man mener daterer seg fra slutten av 400-tallet f.v.t., blir «Johanan» omtalt som øversteprest i Jerusalem på den tiden.