I SITT gudgitte land var Israels nasjon omgitt av nasjoner som tilbad falske guder. Israelittene hadde vandret ut fra Egypt, hvor dyr ble opphøyd til guder. I øst og sørøst hadde de nå Ammon, Moab og Edom, som var fjerne slektninger av israelittene, men som dyrket avguder. De polyteistiske filisterne holdt til på kystsletten i vest. Nord for Israel, langs kysten, holdt fønikerne til. Deres gudsdyrkelse omfattet blant annet homoseksuelle handlinger, utuktig omgang med dyr og barneofring. Og syrernes religion omfattet avbildninger av nakne gudinner i positurer som framhevet deres seksualitet. For at israelittene fortsatt skulle ha Jehovas godkjennelse, måtte de holde seg atskilt fra de nasjonene som omgav dem.

For å beskytte israelittene gav Jehova dem Moseloven, som utgjorde en ’skillemur’ mellom dem og de omkringliggende nasjonene. (Ef 2: 14) De skulle ikke inngå forbund eller ekteskapsallianser med disse nasjonene eller etterligne deres religiøse skikker. (2Kr 16: 7; 2Kg 17: 13–15) Så lenge israelittene adlød disse lovene, fortsatte de å være et hellig folk.

De som tilhørte de omkringliggende nasjonene, var imidlertid ikke avskåret fra tilbedelsen av den sanne Gud. Hvis noen av dem forkastet sine avguderiske skikker, kunne de bli tilbedere av Jehova. ’Gud er ikke partisk.’ (Apg 10: 34) Samtidig som han holdt Israel atskilt fra andre nasjoner, traff han tiltak med tanke på gjennomføringen av sin hensikt, noe som med tiden vil føre til velsignelser for mennesker av alle nasjoner. – 1Mo 22: 18.