(Dekạpolis) [området med de ti byer].

Et forbund eller en sammenslutning av ti byer (fra de greske ordene dẹka, som betyr «ti», og pọlis, som betyr «by»). Navnet betegnet også det området hvor de fleste av disse byene lå. – Mt 4: 25.

Etter Aleksander den stores erobring av Syria og Palestina omkring 332 f.v.t. oppstod det greske kolonier i området, tydeligvis ved at veteraner fra hans hærer og senere gresktalende innvandrere bosatte seg der. I mange tilfeller vokste koloniene opp på steder hvor det tidligere hadde ligget jødiske byer, men det ble også grunnlagt kolonier på nye steder, især øst for Jordan. De hadde en blomstringstid under det selevkidske herredømme i Syria og det ptolemeiske herredømme i Egypt, men opprettelsen av den makkabeisk-jødiske stat (fra ca. 168 f.v.t.) brakte i høy grad deres relativt uavhengige stilling i fare. Selv om det utvilsomt bodde mange jøder i disse byene, var de sentre for gresk kultur og samfunnsorden og hadde således helt andre mål enn makkabeerne. Da Pompeius erobret og reorganiserte Palestina i 63 f.v.t., kom disse hellenistiske byene under romersk beskyttelse og fikk en begunstiget status. De fikk lov til å prege sine egne mynter og kunne utøve et utstrakt selvstyre, selv om de fortsatt var ansvarlige overfor Roma og det syriske provinsstyre og måtte betale skatt og stille folk til rådighet til militærtjeneste.

Dannelsen av forbundet. Sannsynligvis i tiden mellom Pompeius’ erobring og Herodes den stores død (ca. år 1 f.v.t.) dannet ti av disse hellenistiske byene et løst forbund som ble kalt Dekapolis. Grunnen til at dette forbundet ble dannet, synes å ha vært en felles interesse for å ha nære handelsforbindelser og for å beskytte seg mot antihellenistiske krefter i Palestina og aggressive nomadestammer i ørkenområdene i øst. Ordet «Dekapolis» forekommer første gang i De kristne greske skrifter og deretter i Josefus’ og Plinius den eldres skrifter (begge fra det første århundre e.v.t.). De ti opprinnelige byene var ifølge Plinius: Damaskus, Filadelfia, Rafana, Skytopolis, Gadara, Hippo (Hippos), Dion, Pella, Galasa (Gerasa) og Kanata, men han innrømmet at  det allerede den gang var delte meninger om dette. (Natural History, V, XVI, 74) Av disse var det bare Skytopolis (Bet-Sjean) som lå vest for Jordan. På grunn av denne byens strategiske beliggenhet ved Esdrelon-dalen (Jisre’el-dalen) utgjorde den et viktig knutepunkt på veien til middelhavskysten og dens havner. Damaskus lengst i nord, i Syria, ble tydeligvis innlemmet på grunn av byens betydning som handelssentrum. Filadelfia (det gamle Rabba, vår tids Amman) var den sørligste av de ti byene. Den lå bare 40 km nordøst for nordenden av Dødehavet. De øvrige byene lå i Gileads fruktbare område og i det tilstøtende Basjan. Man mener at de fleste av dem har ligget ved eller i nærheten av hovedveiene i dette området. Kanata er sannsynligvis den byen som er omtalt som Kenat i 4. Mosebok 32: 42.

På 100-tallet e.v.t. nevner Ptolemaios 18 byer som hørte til «Dekapolis», noe som kan tyde på at navnet var blitt en generell betegnelse, og at tallet på byene varierte. Noen bibelkommentatorer tar med Abila i stedet for Rafana blant de opprinnelige ti, idet de henviser til Ptolemaios. Det ser i hvert fall ut til at Dekapolis-området ikke hadde nøye fastlagte grenser, og at byene i Dekapolis ikke hadde myndighet over hele det området som lå mellom dem, men bare over det som hørte til hver enkelt by.

Jesu forkynnergjerning og Dekapolis. Blant dem som strømmet til for å høre Jesus forkynne i Galilea, var det folk fra Dekapolis (Mt 4: 25), men det sies ikke noe sted at han tok seg tid til å forkynne i noen av de hellenistiske byene i området. Mens han virket i Galilea, kom han inn i Dekapolis-området da han drog over Galilea-sjøen og kom inn i gerasenernes land (eller gadarenernes land, ifølge Mt 8: 28). (Mr 5: 1) Men etter at han hadde drevet ut noen demoner og gitt dem lov til å gå inn i en svinehjord, med det resultat at hele hjorden omkom, bønnfalt folk fra den nærliggende byen og landsbygda ham om å «dra bort fra deres distrikter». Han gjorde som de ønsket, men den mannen som han hadde befridd for demoner, adlød hans befaling om å vitne for sine slektninger og gjorde kjent Jesu helbredelsesgjerninger i Dekapolis. (Mr 5: 2–20) Noen bibelkommentatorer oppfatter det at det var en svinehjord der, som en ytterligere bekreftelse på ikke-jødisk innflytelse i dette området.

Etter påsken i år 32 kom Jesus – på vei tilbake fra en reise til traktene omkring Tyrus og Sidon i Fønikia – «til Galilea-sjøen, opp midt gjennom Dekapolis-traktene». (Mr 7: 31) Et eller annet sted i dette området helbredet han en døv mann som var talehemmet, og senere mettet han på mirakuløst vis en skare på 4000. – Mr 7: 32 til 8: 9.

 Senere historie. Ifølge Evsebios flyktet de kristne i Judea før Jerusalems ødeleggelse i år 70 til byen Pella i Dekapolis i Gileads fjellområde og gav således akt på Jesu profetiske advarsel. – Lu 21: 20, 21; The Ecclesiastical History, III, V, 3.

Byene i Dekapolis var på ingen måte de eneste byene i Palestina hvor den hellenistiske innflytelse gjorde seg gjeldende, men det var i dem den kom sterkest til uttrykk. Man mener at de hadde sin glansperiode på 100-tallet e.v.t., og i det etterfølgende århundre begynte forbundet å gå i oppløsning. Et vitnesbyrd om den sterke greske innflytelsen i byene i Dekapolis og om rikdommen i dem er de imponerende ruinene av teatre, amfiteatre, templer, bad, akvedukter og andre bygninger som finnes i Gerasa (vår tids Jerash), og også i andre byer.