DET romerske verdensrike ble i en bibelsk profeti framstilt som et dyr som var «fryktelig og forferdelig og usedvanlig sterkt» og hadde tenner av jern. (Da 7: 7) Jehova tillot at dette verdensriket la Jerusalem i ruiner i år 70 e.v.t.

Roma tolererte nesten alle slags religiøse skikker, så lenge de som fulgte disse skikkene, også deltok i tilbedelsen av keiseren. Keiserdyrkelsen ble betraktet som en viktig forenende faktor i Romerriket. Alle som nektet å delta, ble derfor regnet for å være statsfiendtlige. De kristne deltok ikke i den slags tilbedelse, og de ble av den grunn ofte utsatt for grusom forfølgelse, til tross for at de var ærlige, gode borgere. Noen av dem som satte i gang forfølgelse, var keiserne Nero, Domitian, Marcus Aurelius (Mark Aurel) og Diokletian. Under press fra jødiske religiøse ledere gav Pontius Pilatus, som var romersk stattholder i Judea, til og med ordre om at Jesus Kristus skulle henrettes, noe han gjorde ut fra en rent politisk vurdering.