«Dolkmennene» var medlemmer av en fanatisk jødisk politisk gruppe i det første århundre e.v.t. som stod bak organiserte politiske drap. Da en jødisk pøbelflokk stimlet sammen rundt apostelen Paulus i Jerusalem under hans siste besøk der, mistenkte den militære befalingsmannen Claudius Lysias ham for å være den egypteren som tidligere hadde fått i stand et opprør og ført de 4000 «dolkmennene» ut i ødemarken. – Apg 21: 30–38; 23: 26, 27.

Det greske uttrykket som er gjengitt med ’dolkmenn’, betyr ordrett «Sicarii-menn», eller ’sikariere’. Det greske ordet for «Sicarii» (sikạrioi) kommer fra det latinske sicarii, som igjen er avledet av sica (dolk).

Ifølge den jødiske historieskriveren Josefus var «dolkmennene», eller sikarierne, særlig aktive under høytidene. Med dolker skjult under klærne  blandet de seg med folkemengden i Jerusalem og stakk sine fiender ned midt på lyse dagen. For å unngå mistanke sluttet de seg deretter til dem som uttrykte sin harme over drapene. Josefus antyder også at sikarierne stod i spissen for opprøret mot Roma. En gruppe sikariere anført av Eleasar, Jairus’ sønn, inntok i år 66 e.v.t. den romerske garnisonen på Masada og massakrerte romerne der. Denne gruppen av fanatiske patrioter fortsatte motstanden mot Roma inntil år 73, da Masadas forsvarsverker ble gjennombrutt. Romerne trengte imidlertid ikke å storme selve festningen. For å unngå å bli tatt til fange hadde sikarierne foretatt en systematisk selvmordsmassakre, med det resultat at 960 menn, kvinner og barn hadde mistet livet. Bare to kvinner og fem barn, som hadde gjemt seg i en hule, overlevde.