En spesiell «dag» eller periode da visse grupper eller nasjoner eller menneskeheten i sin alminnelighet blir krevd til regnskap av Gud. Det kan være en tid da dommen fullbyrdes over noen som allerede er dømt til døden, eller det kan være en domstid som innebærer muligheten for at noen kan bli utfridd, endog til evig liv. Jesus Kristus og hans apostler pekte på at det ville komme en «Dommens dag» som ville berøre ikke bare de levende, men også dem som allerede hadde dødd. – Mt 10: 15; 11: 21–24; 12: 41, 42; 2Ti 4: 1, 2.

Tidligere domsperioder. I forskjellige perioder i fortiden krevde Jehova Gud folk og nasjoner til regnskap for deres handlinger og fullbyrdet sine dommer ved å føre ødeleggelse over dem. Slike domsfullbyrdelser var ikke vilkårlige tilkjennegivelser av rå styrke eller en overveldende makt. Det hebraiske ordet for «dom» (misjpạt) blir i noen tilfeller gjengitt med «rett» og «det som er rett». (Esr 7: 10; 1Mo 18: 25) Bibelen understreker at Jehova «elsker rettferdighet og rett», så begge deler kommer til uttrykk når han fullbyrder sine dommer. – Sl 33: 5.

Noen ganger ble Guds dommer fullbyrdet som følge av folks onde handlemåte i dagliglivet. Det var tilfellet med de dommene som rammet Sodoma og Gomorra. Jehova Gud inspiserte disse byene og konstaterte at innbyggernes synd var meget stor, og han besluttet derfor å ødelegge dem. (1Mo 18: 20, 21; 19: 14) Senere skrev Judas at disse byene led «en evig ilds rettslige straff» [gr. dịken; «dom», Da; «rett», Yg; «rettmessige gjengjeldelse», ED]. (Jud 7) Disse byene opplevde altså en dommens «dag».

Jehova førte en rettssak mot det gamle Babylon, som lenge hadde vært en fiende av Gud og hans folk. Fordi den babylonske nasjon hadde opptrådt unødvendig grusomt overfor jødene, ikke var villig til å frigi dem etter den 70 år lange perioden i landflyktighet og for øvrig gav Marduk æren for seieren over Guds folk, ble Babylon dømt til undergang. (Jer 51: 36; Jes 14: 3–6, 17; Da 5: 1–4) Dommen over Babylon ble fullbyrdet i 539 f.v.t., da riket ble omstyrtet av mederne og perserne. Ettersom den dommen som ble fullbyrdet, var Jehovas, kunne denne perioden kalles «Jehovas dag». – Jes 13: 1, 6, 9.

På lignende måte profeterte Jeremia at Jehova Gud ’selv skulle innlede et rettsoppgjør’ med blant andre Edom. (Jer 25: 17–31) Denne nasjonen, som hadde vist hat mot Jehova og hans folk, kom siden, på «Jehovas dag», til å erfare hans ødeleggende dom. – Ob 1, 15, 16.

Da Juda og Jerusalem ble troløse og pådrog seg Jehova Guds mishag, erklærte han: «I din midte vil jeg fullbyrde rettslige avgjørelser.» (Ese 5: 8) I 607 f.v.t. kom «Jehovas heftige vredes dag» da hans ødeleggende dom ble fullbyrdet. (Ese 7: 19) Det ble imidlertid forutsagt enda en «dommens dag», eller en domsperiode, for Jerusalem. Joel profeterte at den hellige ånd ville bli utøst før «Jehovas store og fryktinngytende dag». (Joe 2: 28–31) På pinsedagen i år 33 e.v.t. forklarte Peter under inspirasjon at man da erfarte en oppfyllelse av denne profetien. (Apg 2: 16–20) Den ødeleggende «Jehovas dag» kom i år 70, da de romerske hærstyrkene fullbyrdet Guds dom over jødene. Som Jesus hadde forutsagt, var dette ’dager da rettferdighet skulle utmåles’. – Lu 21: 22; se TILINTETGJØRELSE.

Domsperioder i framtiden. Foruten de ovennevnte domsperiodene, som ble forutsagt i De hebraiske skrifter, og som allerede har funnet sted, nevner Bibelen uttrykkelig framtidige ’dager’ da Gud skal fullbyrde sin dom. Åpenbaringen peker fram til den tid da «Babylon den store» vil bli fullstendig brent opp med ild. Hun må lide denne rettslige straffen fordi hun har drevet utukt med nasjonene og har vært drukken av Jesu vitners blod. (Åp 17: 1–6; 18: 8, 20; 19: 1, 2) Peter forutsa en «dag da de ugudelige menneskene skal dømmes og tilintetgjøres», idet han henviste til en tidligere domsfullbyrdelse, nemlig den som fant sted på Noahs tid. (2Pe 3: 7) Ifølge Åpenbaringen vil den ødeleggende dommen bli fullbyrdet av «Guds Ord», som skal slå alle nasjonene med et langt sverd. (Åp 19: 11–16; jf. Jud 14, 15.) I det første århundre var dommen over Satan Djevelen allerede blitt avsagt, og demonene,  som han leder, visste at de i likhet med ham vil bli kastet i avgrunnen. (1Ti 3: 6; Lu 8: 31; Åp 20: 1–3) Dette viser at den dommen som venter dem, rett og slett er fullbyrdelsen av en dom som allerede er avsagt. – Jud 6; 2Pe 2: 4; 1Kt 6: 3.

En dom innebærer ikke nødvendigvis fordømmelse. De fleste av de stedene hvor ordet «dom» (gr. krịsis og krịma) forekommer i De kristne greske skrifter, inneholder det klart tanken om en fordømmelse eller ugunstig dom. I Johannes 5: 24, 29 blir «dom» framholdt som en motsetning til ’liv’ og «evig liv», noe som viser at det her dreier seg om en fordømmende dom som medfører tap av liv, det vil si døden. (2Pe 2: 9; 3: 7; Joh 3: 18, 19) Det er imidlertid ikke enhver ugunstig dom som uunngåelig fører til tilintetgjørelse. Et eksempel på dette framgår av 1. Korinter 11: 27–32, hvor Paulus kommenterer hvordan Herrens aftensmåltid skulle feires. Hvis en ikke forstod hva en gjorde, kunne en ’spise og drikke seg selv til dom’. Paulus tilføyer så: «Når vi blir dømt, blir vi tuktet av Jehova, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden.» En kunne altså få en ugunstig dom, men unngå å bli tilintetgjort for bestandig hvis en angret.

At en dom ikke nødvendigvis medfører fordømmelse, blir også vist i 2. Korinter 5: 10, hvor det sies: «Vi må alle bli tilkjennegitt framfor Kristi dommersete, for at hver enkelt skal få sin lønn . . . i samsvar med det han har praktisert, enten det er godt eller ondt.» Den dommen som blir omtalt i Åpenbaringen 20: 13, er tydeligvis for manges vedkommende en gunstig dom. De av de døde som får en ugunstig dom, blir kastet i «ildsjøen», men de øvrige overlever dommen, for de ’finnes skrevet i livets bok’. – Åp 20: 15.

En dommens dag da hver enkelt må avlegge regnskap for seg selv. De førkristne hebreere var fortrolige med den tanken at Gud ville holde dem personlig ansvarlig for deres handlinger. (For 11: 9; 12: 14) Det framgår av De kristne greske skrifter at det vil være en spesiell periode, eller «dag», i framtiden da menneskene vil bli dømt som enkeltpersoner, og dette gjelder både levende og døde. – 2Ti 4: 1, 2.

Hvem dommerne er. I De hebraiske skrifter blir Jehova Gud kalt «hele jordens Dommer». (1Mo 18: 25) I De kristne greske skrifter blir han på lignende måte omtalt som «alles Dommer». (He 12: 23) Han har imidlertid gitt sin Sønn i oppdrag å dømme på sine vegne. (Joh 5: 22) Bibelen sier at Jesus er den som «skal dømme», og at han er «utnevnt» og «bestemt» til å være dommer. (2Ti 4: 1; Apg 10: 42, 17: 31) Det at Jesus altså er bemyndiget av Gud, er forklaringen på den tilsynelatende uoverensstemmelsen mellom Romerne 14: 10, som sier at alle skal «stå for Guds dommersete», og 2. Korinter 5: 10, som sier at alle skal «bli tilkjennegitt framfor Kristi dommersete».

Jesus fortalte dessuten sine apostler at når han i «gjenskapelsen» skulle sette seg på sin trone, skulle de «sitte på tolv troner» og dømme. (Mt 19: 28; Lu 22: 28–30) Paulus gjorde oppmerksom på at kristne som er «kalt til å være hellige», skal dømme verden. (1Kt 1: 2; 6: 2) Og apostelen Johannes så i et syn den tiden da noen skulle få «makt til å dømme». (Åp 20: 4) I betraktning av de ovennevnte skriftstedene omfatter disse tydeligvis apostlene og de øvrige hellige. Dette framgår også av den siste delen av Åpenbaringen 20: 4, som forteller om dem som skal herske sammen med Jesus Kristus i tusenårsriket. Disse skal altså være konger og dommere sammen med ham.

At det vil bli dømt rettferdig på dommens dag, er sikkert, for Jehovas «dommer er sanne og rettferdige». (Åp 19: 1, 2) De domshandlingene han bemyndiger, er også rettferdige og sanne. (Joh 5: 30; 8: 16; Åp 1: 1; 2: 23) Retten vil aldri bli fordreid, og ingen kjensgjerninger vil kunne holdes skjult.

Innbefatter en oppstandelse. Da Jesus brukte uttrykket «Dommens dag», viste han samtidig at de døde ville få en oppstandelse. Etter å ha nevnt at en by kanskje ville avvise apostlene og deres budskap, sa han: «Det skal bli mer utholdelig for Sodomas og Gomorras land på Dommens dag enn for den byen.» (Mt 10: 15) Selv om Jesus øyensynlig benyttet en hyperbol (ettersom Sodoma og Gomorra var blitt tilintetgjort for bestandig), viste hans uttalelse at iallfall noen fra en slik jødisk by i det første århundre ville bli dømt en gang i framtiden. (Jf. Mt 11: 22–24; Lu 10: 13–15; Jud 7.) Enda klarere er hans uttalelse om at «Sydens dronning skal bli oppreist i dommen». (Mt 12: 41, 42; Lu 11: 31, 32) Bibelens uttalelser om at Jesus skal dømme «de levende og de døde», må ses i lys av den omstendighet at det vil finne sted en oppstandelse på dommens dag. – Apg 10: 42; 2Ti 4: 1.

Endelig viser det som sies i Åpenbaringen 20: 12, 13, at mange av dem som blir dømt på dommens dag, vil være slike som har fått en oppstandelse. Johannes ser enkeltpersoner «stå foran tronen». De døde blir nevnt, og det fortelles at døden og Hades har gitt tilbake de døde som var i dem, og at disse personene blir dømt.

 Tidspunktet for dommens dag. Ifølge Jesu ord i Johannes 12: 48 skulle dommen finne sted på «den siste dag». Åpenbaringen 11: 17, 18 tidfester dommen over de døde til etter at Gud har tatt sin store makt og har begynt å herske som konge i en spesiell forstand. Rekkefølgen av de begivenhetene som omtales i Åpenbaringen, kapitlene 19 og 20, kaster ytterligere lys over saken. Her leser man om en krig hvor «kongers Konge» dreper «jordens konger og deres hærer». (Tidligere i Åpenbaringen [16: 14] blir denne krigen kalt «krigen på Guds, Den Allmektiges, store dag».) Deretter blir Satan holdt bundet i tusen år, og i denne perioden skal noen tjene som konger og dommere sammen med Kristus. I samme forbindelse nevnes også oppstandelsen og dommen over de døde. Dette gir en pekepinn om tidspunktet for dommens dag. Fra et bibelsk synspunkt er det ikke umulig å betrakte en tusenårsperiode som en «dag», for Bibelen bruker selv en slik sammenligning. – 2Pe 3: 8; Sl 90: 4.

Grunnlaget for dommen. I beskrivelsen av det som vil finne sted på jorden i domsperioden, sier Åpenbaringen 20: 12 at de døde som er blitt oppreist, da vil bli ’dømt etter de ting som står skrevet i bokrullene, etter sine gjerninger’. De oppstandne vil ikke bli dømt på grunnlag av de gjerninger de gjorde i sitt tidligere liv, for regelen i Romerne 6: 7 lyder: «Den som har dødd, er blitt frikjent fra sin synd.»

Jesus sa imidlertid at det for noen kunne bli vanskelig å utholde dommens dag, nemlig for dem som ikke ville gi akt på hans kraftige gjerninger og angre, eller som ikke reagerte positivt på Guds budskap. – Mt 10: 14, 15; 11: 21–24.