Som universets Skaper har Jehova Gud den øverste myndighet. Israels nasjon i fortiden erkjente at han var Dommer, Lovgiver og Konge, og det er han for hele universet. (Jes 33: 22) Familieoverhodet Abraham erkjente at Jehova er «hele jordens Dommer». (1Mo 18: 25) Jehova framstiller seg selv som den øverste Dommer i en rettssak mot Israel (Mi 6: 2) og likeledes i en rettssak som han fører for sitt folk mot nasjonene. (Jes 34: 8) Han lar sitt folk være vitner i en sak hvor avgudsdyrkerne drar hans stilling som den sanne Gud i tvil. – Jes 43: 9–12.

I det patriarkalske samfunn. Etter vannflommen inntok Noah stillingen som familiens overhode eller patriark, og Gud inngikk en pakt med ham og hans sønner, som representerte hele menneskeslekten. (1Mo 9: 12–16) Noah fikk også grunnleggende lover, som kom i tillegg til det Gud tidligere hadde uttalt. (1Mo 9: 3–6) Som patriark traff Noah avgjørelser som ikke bare berørte  hans egen husstand, men også hans gifte sønner og deres avkom. – 1Mo 9: 20–27.

Liksom Jehova Gud er det store Familieoverhode og den store Dommer, var det patriarkalske familieoverhode dommer for sin familie og for alle i sin husstand, deriblant slavene. (1Mo 38: 24) Stridigheter mellom familier ble bilagt av familieoverhodene når det var mulig å finne en fredelig løsning.

Jakob opptrådte som dommer for medlemmene av sin husstand da Laban hevdet at en i Jakobs leir hadde stjålet hans terafim-bilder. Jakob sa: «Uansett hvem du måtte finne dine guder hos, så skal han ikke leve.» (1Mo 31: 32) Jakob visste imidlertid ikke at Rakel hadde tatt dem, og Laban fant dem ikke, så Rakel ble ikke anklaget. Da Josef var blitt solgt til Egypt av sine brødre og de viste fram hans blodflekkete kledning for at det skulle se ut som om han var blitt drept av et villdyr, opptrådte Jakob igjen som dommer, idet han undersøkte vitnesbyrdet og konkluderte: «Josef er uten tvil blitt revet i stykker!» (1Mo 37: 33) Juda opptrådte som dommer da han ble kjent med at Tamar var gravid, og dømte henne til døden. Men da han oppdaget at Tamar hadde fått ham selv til å gjøre det som han hadde vært pliktig til å få sin sønn Sjelah til å gjøre, erklærte han henne for å være mer rettferdig enn han selv. – 1Mo 38: 24–26.

Tilbedere av den sanne Gud, Jehova, har alltid anerkjent ham som den øverste Dommer. Selv om familieoverhodet hadde myndighet til å dømme, ble han regnet for å være ansvarlig overfor Gud, som selv hadde avsagt dom over Adam og Eva (1Mo 3: 8–24), Kain (1Mo 4: 9–15), menneskene før vannflommen (1Mo 6: 1–3, 11–13, 17–21), dem som bygde Babels tårn (1Mo 11: 1–9), Sodoma og Gomorra (1Mo 18: 20–33) og Abimelek (1Mo 20: 3–7).

Under Moseloven. Da israelittene drog ut av Egypt, ble Moses, Jehovas representant, deres dommer. Først forsøkte han å behandle alle saker selv, men de var så mange at han var opptatt med dem fra morgen til kveld. Etter råd fra Jetro utnevnte han dyktige menn som førere for tusen, hundre, femti og ti. (2Mo 18: 13–26) Dette betyr neppe at det for hver sjuende eller åttende voksne mann var en spesielt utnevnt dommer. Det var snarere slik at nasjonen fikk førere som hadde myndighet til å behandle mindre saker når det var behov for det. Enhver sak som var særlig komplisert eller vanskelig, eller som var av nasjonal betydning, skulle imidlertid forelegges Moses eller prestene ved helligdommen.

Til de vanskelige sakene hørte de tilfellene hvor en mann mistenkte sin hustru for utroskap (4Mo 5: 11–31), hvor blod var blitt utgytt og det var strid om saken (5Mo 17: 8, 9), eller hvor en mann ble anklaget for opprør, men hvor vitneutsagnene var uklare eller tvilsomme (5Mo 19: 15–20). I tilfelle av et uoppklart drap skulle prestene ta seg av saken. – 5Mo 21: 1–9.

Det var ingen fast ankemulighet fra de lavere rettsinstanser til de høyere, men hvis førerne for ti ikke kunne avgjøre en sak, kunne de legge den fram for førerne for femti, og så videre, eller direkte for helligdommen eller for Moses. – 2Mo 18: 26; 5Mo 1: 17; 17: 8–11.

De som ble utvalgt som dommere, skulle være dyktige, pålitelige menn som fryktet Jehova og hatet urett vinning. (2Mo 18: 21) Dommerne var som regel familie- eller stammeoverhoder og, senere, byens eldste. Levittene, som av Jehova fikk den spesielle oppgaven å undervise i Loven, tjente i mange tilfeller også som dommere. – 5Mo 1: 15.

Det advares gang på gang mot å fordreie retten, ta imot bestikkelse eller vise partiskhet. (2Mo 23: 6–8; 5Mo 1: 16, 17; 16: 19; Ord 17: 23; 24: 23; 28: 21; 29: 4) En fattig mann måtte ikke begunstiges fordi han var fattig, og en rik mann måtte ikke begunstiges framfor den fattige. (3Mo 19: 15) De fastboende utlendingene skulle behandles rettferdig, og deres rettigheter skulle respekteres. Dommerne skulle ikke undertrykke verken disse, enkene eller de farløse, som tilsynelatende ikke hadde noen beskytter; i virkeligheten var Jehova deres faderlige Dommer og Beskytter. (3Mo 19: 33, 34; 2Mo 22: 21; 23: 9; 5Mo 10: 18; 24: 17, 18; 27: 19; Sl 68: 5) I samsvar med dette måtte de fastboende utlendingene respektere landets lov. (3Mo 18: 26) Etter hvert satte imidlertid Israels fyrster og dommere disse forskriftene og budene fra Jehova Gud til side, og dette var en av grunnene til at han felte en ugunstig dom over nasjonen. – Jes 1: 23; Ese 22: 12; 1Sa 8: 3; Sl 26: 10; Am 5: 12.

Ettersom dommerne måtte være rettskafne og dømme etter Jehovas lov, representerte de Jehova. Å stå framfor dommerne ble derfor betraktet som å stå framfor Jehova. (5Mo 1: 17; 19: 17; Jos 7: 19; 2Kr 19: 6) Uttrykkene «forsamlingen» og «menigheten» sikter i de fleste tilfellene til folket i alminnelighet, men når Bibelen taler om å bringe en sak fram for forsamlingen eller menigheten, siktes det til folkets representanter, dommerne, slik det er tilfellet i 4. Mosebok 35: 12, 24, 25 og Matteus 18: 17.

 Den lokale domstolen hadde sete i byporten. (5Mo 16: 18; 21: 19; 22: 15, 24; 25: 7; Rut 4: 1) Med «port» menes den åpne plassen innenfor porten. Det var her Loven ble opplest for folket og forordninger ble kunngjort. (Ne 8: 1–3) Ved porten var det lett å skaffe vitner til sivile saker, for eksempel eiendomstransaksjoner, ettersom mange gikk inn og ut av porten i løpet av dagen. Enhver sak som ble behandlet i porten, ble dessuten fulgt med oppmerksomhet, noe som medvirket til at dommerne opptrådte forsiktig og rettferdig under saksgangen og når de avsa sin dom. I nærheten av porten var det øyensynlig ordnet med et sted hvor dommerne kunne sitte. (Job 29: 7) Samuel reiste rundt til Betel, Gilgal og Mispa og «dømte Israel på alle disse stedene», foruten i Rama, hvor huset hans lå. – 1Sa 7: 16, 17.

Dommerne skulle behandles respektfullt, ettersom de representerte Jehova. (2Mo 22: 28; Apg 23: 3–5) Når en dom var avsagt av prestene, levittene ved helligdommen eller den som virket som dommer på det aktuelle tidspunktet (for eksempel Moses eller Samuel), var den bindende, og den som nektet å handle i samsvar med avgjørelsen, måtte dø. – 5Mo 17: 8–13.

Når en mann ble dømt til å bli slått, skulle han ligge utstrakt foran dommeren og få det fastsatte antall stokkeslag i dommerens påsyn. (5Mo 25: 2) Dommen ble fullbyrdet umiddelbart. De eneste tilfellene hvor en person ble holdt i forvaring en tid, var når en sak var vanskelig og Jehova måtte avsi dommen. Da ble den anklagede holdt i forvaring inntil man fikk en kjennelse fra Jehova. (3Mo 24: 12; 4Mo 15: 34) Loven inneholdt ingen bestemmelse om frihetsstraff. Først senere, da nasjonen forfalt, og da den kom under hedensk herredømme, begynte man å anvende fengsling og annen frihetsstraff. – 2Kr 18: 25, 26; Jer 20: 2; 29: 26; Esr 7: 26; Apg 5: 19; 12: 3, 4.

I kongetiden. Etter at Israel var blitt et kongedømme, ble de vanskeligste sakene forelagt enten kongen eller helligdommen. Ifølge 5. Mosebok 17: 18, 19 krevde Loven at kongen, når han overtok tronen, skulle lage seg en avskrift av Loven og lese i den daglig, slik at han kunne være tilstrekkelig kvalifisert til å dømme i vanskelige saker. Profeten Natan fikk David til å dømme i den saken som gjaldt David selv, Batseba og hetitten Uria. (2Sa 12: 1–6) Joab brukte list da han sendte en kvinne fra Tekoa som skulle legge en sak fram for David på vegne av Absalom. (2Sa 14: 1–21) Før sin død utnevnte David 6000 kvalifiserte levitter til å tjene som oppsynsmenn og dommere i Israel. (1Kr 23: 4) Kong Salomo ble kjent for sin visdom som dommer. En avgjørelse som skaffet ham stort ry, var den han traff i saken mellom to prostituerte som begge hevdet å være mor til det samme barnet. (1Kg 3: 16–28) Jehosjafat innførte religiøse reformer i Juda og styrket også rettsvesenet. – 2Kr 19: 5–11.

Hvem var medlemmer av Sanhedrinet?

Sanhedrinet, som med sine 71 medlemmer også ble kalt Det store sanhedrin, var den høyeste jødiske domstol og hadde sete i Jerusalem. På Jesu tid omfattet medlemmene øverstepresten og flere forhenværende øversteprester (under det romerske herredømmet ble øversteprestens embete besatt ved utnevnelse), medlemmer av øversteprestenes familier, foruten eldste, familie- og stammeoverhoder, skriftlærde og lovkyndige. (Apg 4: 5, 6) Disse mennene var medlemmer av fariseernes og saddukeernes sekter. – Apg 23: 6.

Det var øverstepresten som var rettsformann, og som kalte Sanhedrinet sammen. (Apg 5: 17, 21, 27; 7: 1; 22: 5; 23: 2) I saken mot Jesus var øverstepresten Kaifas rettsformann; først var Jesus imidlertid blitt forhørt av Annas. (Mt 26: 3, 57; Mr 14: 53, 55, 60, 63; 15: 1; Lu 22: 54; Joh 18: 12, 13, 19–24) På den tiden da Paulus’ sak ble behandlet av Sanhedrinet, var det øverstepresten Ananias som var rettsformann. – Apg 23: 2.

Ifølge Tosefta (Sanhedrin 7: 1) og Misjna (Sanhedrin 4: 1) var Sanhedrinet samlet fra tiden for det daglige morgenofferet inntil kveldsofferet. Det var ikke samlet på sabbaten eller på høytidsdager. Saker som kunne ende med dødsstraff, skulle behandles om dagen, og dommen skulle også avsies om dagen. Hvis den anklagede ble kjent skyldig, skulle dommen kunngjøres neste dag. Det kunne derfor ikke holdes rettsmøter dagen før en sabbat eller dagen før en høytidsdag. Denne ordningen ble imidlertid satt til side i saken mot Jesus.

Misjna (Sanhedrin 4: 3) forteller: «Sanhedrinet var formet som halvdelen av en rund treskeplass, slik at alle kunne se hverandre. Foran dem stod de to rettsskriverne, den ene til høyre og den andre til venstre, og nedskrev uttalelsene til dem som gikk inn for frifinnelse, og uttalelsene til dem som gikk inn for domfellelse.» – Etter H. Danbys oversettelse til engelsk.

Ifølge den jødiske tradisjon ble Sanhedrinet opprettet av Moses (4Mo 11: 16–25) og reorganisert av Esra umiddelbart etter hjemkomsten fra landflyktigheten. Det finnes imidlertid ingen  historiske vitnesbyrd om at 70 eldste trådte sammen som en enkelt domstol så tidlig. Det ser snarere ut til at Sanhedrinet ble opprettet mens Palestina var underlagt gresk herredømme. På Jesu tid innrømmet det romerske styre Sanhedrinet ganske stor uavhengighet og lot det utøve sivil og administrativ myndighet. Det hadde betjenter til rådighet og hadde makt til å arrestere og fengsle folk. (Mt 26: 47; Apg 4: 1–3; 9: 1, 2) Sanhedrinets religiøse myndighet ble anerkjent selv blant de jødene som var spredt omkring i andre land. (Se Apg 9: 1, 2.) Men under det romerske herredømme mistet Sanhedrinet øyensynlig retten til å fullbyrde dødsstraff uten først å ha innhentet tillatelse fra den romerske stattholder (prokurator). (Joh 18: 31) Da Jerusalem ble ødelagt i år 70 e.v.t., ble Sanhedrinet oppløst.

I Jerusalem fantes det også lavere domstoler som hver hadde 23 medlemmer. Ifølge Misjna (Sanhedrin 1: 6) fantes det også slike lavere domstoler i andre større byer rundt omkring i Palestina. Ikke alle dommerne var med på å behandle en sak; antallet kunne variere etter hvor alvorlig saken var, og hvor vanskelig det var å treffe en avgjørelse. I landsbyene fantes det en landsbydomstol med tre dommere og et dommerkollegium som bestod av sju av landsbyens eldste.

Synagogene, som i første rekke ble brukt til undervisning, ble i en viss utstrekning også brukt som sete for lokale domstoler. Disse ble noen ganger omtalt som ’lokale sanhedriner’ og hadde myndighet til å fullbyrde slike straffer som pisking og utstøtelse. – Mt 10: 17, se NW, fotn.; 23: 34; Mr 13: 9; Lu 21: 12; Joh 9: 22; 12: 42; 16: 2; se ILLUSTRASJONER (Noen av Jesu mest kjente illustrasjoner [21]).

I den kristne ordning. Selv om den kristne menighet ikke har noen verdslig domsmyndighet, kan den treffe tiltak overfor medlemmer som trenger åndelig tukt, og den kan til og med utelukke slike fra menigheten. Apostelen Paulus sier derfor til menigheten at den – det vil si dens representanter, de som fører tilsyn med den – skal dømme dem som er innenfor menigheten. (1Kt 5: 12, 13) I brev til menigheter og tilsynsmenn understreker både Paulus og Peter at de eldste må holde øye med menighetens åndelige tilstand og hjelpe og formane enhver som handler uklokt eller begår et feiltrinn. (2Ti 4: 2; 1Pe 5: 1, 2; jf. Ga 6: 1.) De som volder splittelse eller danner sekter, skal advares en første og en andre gang før menigheten treffer ytterligere tiltak mot dem. (Tit 3: 10, 11) De som fortsetter å praktisere synd, må imidlertid fjernes, utstøtes av menigheten. Dette tjener som en tukt som viser overtrederne at deres syndige kurs ikke kan tolereres i menigheten. (1Ti 1: 20) Paulus sier at de menn som har det ansvar å virke som dommere i menigheten, skal tre sammen for å behandle slike saker. (1Kt 5: 1–5; 6: 1–5) De skal godta en anklage som sann bare hvis det finnes to eller tre vitner, og de skal vurdere bevisene ’uten å være forutinntatt, idet de ikke gjør noe i samsvar med en partisk tilbøyelighet’. – 1Ti 5: 19, 21.

Jesus gav sine disipler befaling om at hvis en av dem syndet mot en annen, skulle de to det gjaldt, først prøve å bilegge saken seg imellom. Hvis det ikke lyktes og saken var alvorlig, skulle den forelegges menigheten (det vil si dem som var bemyndiget til å lede menigheten) til behandling. Paulus formante senere de kristne til å bilegge uoverensstemmelser på denne måten og ikke gå til rettssak mot hverandre ved verdslige domstoler. – Mt 18: 15–17; 1Kt 6: 1–8; se RETTSSAK.

Ordet «domstol» forekommer også i 1. Korinter 4: 3, hvor Paulus sier: «Nå er det for meg en svært liten sak at jeg skulle bli gransket av dere eller av en menneskelig domstol [gr. anthropịnes hemẹras].» Det greske uttrykket betyr bokstavelig «menneskelig dag» og betegner en dag mennesker har fastsatt for en rettssak eller for en domsavsigelse.

Paulus erkjente at menn som Apollos, Kefas og han selv i en viss forstand tilhørte menigheten i Korint eller var tjenere for den. (1Kt 3: 21, 22) Men noen i denne menigheten kritiserte og dømte Paulus fordi de var sekteriske, fordi de var kjødelige og ikke åndelige, og fordi de så hen til mennesker i stedet for til Kristus. (1Kt 9: 1–4) Paulus forsvarte på en dyktig måte sin tjeneste (1Kt 9: 5–27), idet han framsatte den allmenne regel at en kristen ikke i første rekke burde bekymre seg om menneskers dom, enten den ble avsagt av korinterne eller av en menneskelig domstol på en fastsatt dag. Paulus bekymret seg imidlertid om den framtidige dommens dag da han ville bli bedømt av Gud (gjennom Jesus), som hadde gitt ham den forvaltergjerning som han måtte være trofast i. – 1Kt 1: 8; 4: 2–5; He 4: 13.