Det å tygge maten om igjen etter først å ha svelget den én gang. Under Moseloven ble dyr som tygde drøv, og som dessuten hadde delt (kløftet) hov, klov, ansett for å være rene, slik at de kunne bli brukt til føde. Blant de «rene», drøvtyggende dyrene var hjort, gasell, råbukk, antilope, gemse og dessuten tam- og villkveg og tamme og ville varianter av sau og geit. Denne klassifiseringen utelukket kamelen, klippegrevlingen og haren, for selv om disse tygde drøv, hadde de ikke delt hov. (3Mo 11: 1–8, 26; 5Mo 14: 4–8) Noen kommentatorer har hevdet at dyr som ikke har klør, og som tygger drøv, vanligvis har renere spisevaner enn andre dyr, og at maten blir fordøyd grundigere når den blir tygd to ganger; så hvis dyret spiser giftige planter, blir mye av giften nøytralisert eller fjernet i den komplekse rekken av kjemiske reaksjoner under den mer langvarige fordøyelsesprosessen.

Drøvtyggingsprosessen er et av skaperverkets interessante undere. De fleste drøvtyggere har en magesekk som er inndelt i tre eller fire avdelinger, og hos alle disse gjennomgår maten stort sett samme kretsløp. Det meste av føden er bare halvt tygd idet den går ned i den første avdelingen og videre ned i den andre, hvor den blir myknet opp og formet til runde klumper. Når dyret slutter å beite og legger seg til å hvile, blir klumpene ved muskelsammentrekninger presset opp i munnen, hvor føden blir tygd om igjen og ytterligere blandet med spytt. Når den svelges for andre gang, glir den rett gjennom første og andre avdeling og ned i den tredje, og til slutt går den over i den fjerde, hvor fordøyelsesprosessen blir fullført.

Hvorfor omtaler Bibelen haren som en drøvtygger?

Det at Bibelen omtaler haren som en drøvtygger, er ofte blitt påtalt av bibelkritikere. (3Mo 11: 4, 6; 5Mo 14: 7) Man skal imidlertid ikke glemme at vår tids vitenskapelige definisjon av hva det vil si å tygge drøv, ikke utgjør noe grunnlag for å bedømme det Bibelen sier, ettersom man ikke hadde noen slik definisjon på Moses’ tid. På 1700-tallet skrev den engelske dikteren William Cowper, som over lengre tid hadde iakttatt sine tamme harer, at de «tygde drøv hele dagen, til langt på kveld». Den berømte naturforskeren Carl von Linné, som også levde på 1700-tallet, mente at kaniner tygde drøv. Senere forskere skaffet til veie mer vitenskapelige data. Franskmannen Morot oppdaget i 1882 at kaniner inntar opptil 90 prosent av den daglige føden to ganger. Hva haren angår, skriver Ivan T. Sanderson følgende i en nyere publikasjon: «En av de mest merkverdige [formene for atferd], etter våre begreper, er den måten de fordøyer maten på. Den er ikke unik for leporidene [harer og kaniner]; man vet nå at den forekommer hos mange gnagere. Når det finnes rikelig med friskt grønt, i motsetning til tørket vinterfôr, mesker dyrene seg med det, og så utskiller de det halvfordøyd på sitt leie. Etter en tid blir det spist igjen, og prosessen kan bli gjentatt flere ganger. Hos kaniner ser det ut til at det bare er fullvoksne individer som gjør dette.» – Living Mammals of the World, 1955, s. 114.

Noen britiske forskere iakttok nøye kaniners atferd under kontrollerte forhold, og resultatene ble offentliggjort i Proceedings of the Zoological Society of London, 1940, 110. årg., s. 159–163. Kort fortalt foregår haredyrenes dobbelte fordøyelse på følgende måte: Når en hare eller en kanin eter en frokost som består av frisk føde, går denne gjennom magesekken, hvor den ved magemunnen passerer 40–50 g med små kuler av næringsekskrementer som lå der allerede før den nye maten ble spist, og går direkte inn i tynntarmen. Fra tynntarmen fortsetter frokosten inn i blindtarmen og blir liggende der en stund. I løpet av dagen begynner de nevnte kulene å bevege seg, og i tarmene blir det bakterieholdige proteinet i dem fordøyd. Idet de når tykktarmen, passerer de den massen som ligger i blindtarmen, og fortsetter inn i tykktarmen, hvor overflødig fuktighet blir absorbert, slik at de velkjente, tørre ekskrementkulene som haredyrene etterlater seg, blir dannet. Når denne delen av kretsløpet er fullført, beveger det materialet som ligger samlet i blindtarmen, seg inn i tykktarmen, men nå blir ikke all fuktigheten absorbert, så materialet er nokså mykt og bløtt idet det når endetarmsåpningen. Det har da form som små kuler som hver er dekket med et seigt slimlag som forhindrer at de klistrer seg sammen. Når disse kulene når endetarmsåpningen, kvitter ikke kaninen seg med dem, men krummer seg og tar dem i munnen, svelger dem og lagrer dem i magesekken ved magemunnen, hvor de blir liggende til neste måltid er spist. Dermed er en runde i det bemerkelsesverdige, rytmiske kretsløpet fullført, og det  meste av føden har passert to ganger gjennom fordøyelseskanalen.

Dr. Waldo L. Schmitt, førstekonservator ved zoologisk avdeling ved Smithsonian Institution i Washington, D.C., skrev følgende i en kommentar til disse oppdagelsene: «Det synes ikke å være noen grunn til å betvile riktigheten av de forskjellige vitenskapsmenns rapporter om at kaninen vanligvis lagrer halvfordøyd mat i blindtarmen, og at maten deretter blir spist påny og for andre gang passerer gjennom fordøyelsesorganene.» Han sa også at dette utgjør en god forklaring på «den usedvanlig store blindtarmen kaninene har, sammenlignet med de fleste andre pattedyr». – Våkn opp! for 22. august 1951, s. 11, 14.