Ordet betegner både det å være drukken eller beruset som følge av at en har drukket for store mengder alkohol, og drikkfeldighet, altså det å være henfallen til misbruk av alkohol. En dranker er en person som har for vane å drikke seg beruset, en alkoholmisbruker.

I bibelsk tid kunne alkoholholdige drikker bestå av vin framstilt av druer (5Mo 32: 14), eller de kunne være framstilt av korn. (Jes 1: 22) Jehova, som blant mange gode ting har tilveiebrakt «vin som får det dødelige menneskes hjerte til å fryde seg», godtar et måteholdent forbruk av vin og andre sterke drikker. – Sl 104: 14, 15; se VIN OG STERK DRIKK; ØL.

Fordømt i Bibelen. Det å drikke seg beruset blir tydelig fordømt i Bibelen. Vismannen tegner i Ordspråkene et levende og vitenskapelig korrekt bilde av virkningene av det å innta for mye alkohol. Han advarer: «Hvem har ve? Hvem har ubehag? Hvem har stridigheter? Hvem har bekymring? Hvem har sår uten grunn? Hvem har sløve øyne? De som drøyer lenge ved vinen, de som kommer for å prøve blandet vin. Se ikke på vinen når den viser sin røde farge, når den funkler i begeret [når den funklende vinen virker altfor tiltrekkende], når den renner så lett [når den glir altfor lett ned gjennom halsen]. Til slutt biter den som en slange, og den utskiller gift som en hoggorm [den kan føre til fysisk sykdom (for eksempel skrumplever) og mental sykdom (delirium tremens), og den kan bokstavelig talt være dødbringende]. Dine øyne ser underlige ting [alkoholen hemmer hjernesentrenes funksjon; holdninger som normalt undertrykkes, får fritt utløp; man får hallusinasjoner; hull i hukommelsen fylles med fantastiske beretninger, som fortelles som om de var helt troverdige; hemninger forsvinner], og ditt hjerte taler fordervede ting [tanker og ønsker som normalt blir fortrengt, kommer til uttrykk].» – Ord 23: 29–33; Ho 4: 11; Mt 15: 18, 19.

Skribenten beskriver deretter hvordan drankeren selv føler det: «Og du kommer visselig til å bli lik en som ligger i havets hjerte [bli like forvirret som en som er i ferd med å drukne, og til slutt miste bevisstheten], ja lik en som ligger i toppen av en mast [det er her et skip gynger mest; drankeren står altså i fare for å miste livet i en ulykke, under et slagsmål, eller lignende]. ’De har slått meg, men jeg ble ikke syk; de har banket meg, men jeg visste det ikke. [Dette sier drankeren som om han snakker til seg selv; han enset ikke det som skjedde, og det han måtte gjennomgå.] Når skal jeg våkne? Jeg skal få tak i enda mer av den [nå må han sove rusen ut, men han er slave av drikkingen og ser fram til å drikke mer når han er i stand til det].’» Han blir fattig fordi han bruker mye penger på alkohol, og fordi han blir upålitelig og ute av stand til å arbeide. – Ord 23: 20, 21, 34, 35.

Forbudt i den kristne menighet. En som er beruset, er tilbøyelig til å opptre voldsomt, ubehøvlet og støyende og oppføre seg latterlig, noe som fører skam over ham selv og andre. (Ord 20: 1; Sl 107: 27; Jes 19: 14) Drukkenskap kan derfor ikke tolereres i den kristne menighet. Guds syn på drukkenskap framgår av den lov han gav Israel. En sønn som var gjenstridig og opprørsk, som var en fråtser og en dranker, skulle steines i hjel. (5Mo 21: 18–21) I tråd med dette gir Bibelen befaling om at drankere som ikke angrer, skal utstøtes av den kristne menighet. (1Kt 5: 11–13) «Kjødets gjerninger» innbefatter «fyllelag» og «vill festing», noe som ikke er ualminnelig blant mennesker i verden. Hvis en kristen som er blitt renset fra en slik uren vane som alkoholmisbruk, vender tilbake til denne uvanen og ikke viser  tegn på anger, vil han ikke kunne få del i Guds rike. (1Kt 6: 9–11) Han må slutte med å bruke tiden sin på «overdreven nytelse av vin» og på «drikkelag», som er ensbetydende med å ’gjøre nasjonenes vilje’. (1Pe 4: 3) Han må gå inn for å frambringe Guds ånds frukter. – Ga 5: 19–24.

Det å være måteholden i sine vaner og være sunn i sinnet hører med til de kravene som stilles til kristne tilsynsmenn (1Ti 3: 1–3; Tit 1: 7), menighetstjenere (1Ti 3: 8), eldre menn og kvinner (Tit 2: 2, 3), yngre menn og kvinner (Tit 2: 4–8) og barn (særlig av tilsynsmenn). – Tit 1: 6.

Da apostelen Paulus drøftet Herrens aftensmåltid med de kristne i Korint, irettesatte han dem for visse utilbørlige forhold. Noen av dem hadde med seg mat og drikke til menighetens møtested. De spiste og drakk for mye, nektet å dele med andre av sin overflod og var således til skam for sine trengende brødre. Når så Herrens aftensmåltid skulle feires, var det noen som ikke var i stand til å delta, fordi de hadde spist og drukket for mye, mens andre var sultne. Det var derfor Paulus sa: «Én er sulten, men en annen er beruset.» – 1Kt 11: 20–22.

Det er også interessant å legge merke til at det ifølge Moseloven ikke var passende for prestene å drikke alkohol når de utførte tjeneste for Gud. De fikk befaling om ikke å drikke vin eller annen rusdrikk under utførelsen av sine offisielle plikter, for at de ikke skulle dø. – 3Mo 10: 8–11.

Hvorfor forteller Bibelen at slike menn som Noah og Lot ble beruset?

Når Bibelen omtaler tilfeller av drukkenskap, noe den gjør en rekke ganger, er det for å kaste lys over noe som har betydning. Bibelen forteller for eksempel at Noah etter vannflommen plantet en vingård, «gav seg til å drikke av vinen og ble beruset». Dette er nedskrevet i Bibelen for å vise under hvilke omstendigheter Noah uttalte sin forbannelse over Kanaan. (1Mo 9: 20–27) Et annet tilfelle er beretningen om hvordan Lots to døtre to forskjellige netter gav sin far så mye vin å drikke at han ble beruset og de kunne ha seksuell omgang med ham. (1Mo 19: 30–38) Denne beretningen kaster lys over hvordan nasjonene Moab og Ammon fikk sin opprinnelse, og hvordan de var beslektet med Israel. Lot var tydeligvis så beruset at han hadde mistet sin dømmekraft, men han var ikke for beruset til å ha seksuell omgang. Ettersom Guds Ord sterkt fordømmer drukkenskap og disse mennene omtales som «rettferdige», kan vi være sikker på at de ikke hadde for vane å drikke for mye; de var ikke drankere. Her ser man imidlertid eksempler på Bibelens åpenhet; sannheten om bibelske personer forties ikke når vi kan lære noe av slike beretninger. Andre tilfeller av drukkenskap blir nevnt i 1. Samuelsbok 25: 36–38, 2. Samuelsbok 11: 13 og 1. Kongebok 20: 15–21.

En feilaktig antagelse. Da den hellige ånd ble utøst over Kristi disipler på pinsedagen i år 33, begynte de å tale på forskjellige språk, og noen sa: «De er fulle av søt vin.» Men Peter forklarte: «Disse menneskene er virkelig ikke drukne, slik dere går ut fra; det er jo den tredje time på dagen», det vil si at klokken var ca. 9 om morgenen, idet timene ble regnet fra soloppgang (ca. kl. 6). (Apg 2: 1–4, 13–15) De som feiret pinse, hadde tilgang til Jesajas profeti, hvor det står: «Ve dem som står tidlig opp om morgenen for å få tak i rusdrikk». (Jes 5: 11) Det var ikke vanlig å holde fest eller selskap om morgenen, og det var urealistisk å tro at alle 120 skulle være beruset så tidlig på dagen. Paulus forteller hva som var vanlig, når han sier: «De som blir drukne, er vanligvis drukne om natten.» – 1Te 5: 7.

Symbolsk drukkenskap. Lederne for tistammeriket, med Efraim som den dominerende stammen, var i åndelig forstand drukne av «vin». De satte for eksempel sin lit til politisk uavhengighet og allianser med fiendene av Juda rike, hvis konger satt på «Jehovas trone». (1Kr 29: 23) De drakk seg uten tvil også beruset i bokstavelig forstand. Disse mennene stod i et paktsforhold til Jehova Gud, men ved sitt hovmod og sin drukkenskap krenket de pakten og førte skam over ham. – Jes 28: 1–4.

Prestene og lederne i Juda gjorde seg på lignende måte skyldige i åndelig drukkenskap. Som religiøse veiledere føyde de menneskelagde tradisjoner til Guds ord; de så falske syner og kom med falske uttalelser om Guds hellige nasjon. I stedet for å se hen til Gud så de hen til Assyria for å få hjelp. (Jes 29: 1, 9–14; 2Kg 16: 5–9) Som forutsagt ble Israels drukne nasjon i 740 f.v.t. bortført til Assyria. Senere ble det frafalne Juda tvunget til å drikke Jehovas voldsomme harmes beger, som fikk dem til å rave, og de ble sendt i landflyktighet til Babylon i 607 f.v.t. (Jes 51: 17–23) På grunn av sin harde behandling av Guds folk måtte Babylon («kongen av Sjesjak») 68 år senere drikke det samme begeret. – Jer 25: 15–29.

Det symbolske «Babylon den store» blir i Bibelen framstilt som en beruset prostituert som i hånden har et gullbeger «fullt av avskyelige ting  og hennes utukts urenheter». De som bor på jorden, er blitt drukne av «hennes utukts vin». Selv er hun «drukken av de helliges blod og av Jesu vitners blod». Hennes utsvevelser vil resultere i at hun blir tilintetgjort for bestandig. – Åp 17: 1–6, 16; 14: 8; 18: 8; se BABYLON DEN STORE.