I beretningen om syrerkongen Ben-Hadads beleiring av Samaria fortelles det at hungersnøden ble så alvorlig at «et eselhode kom til å være verd åtti sølvstykker og en fjerdedels kab-mål duemøkk var verd fem sølvstykker». (2Kg 6: 24, 25) Prisen på et eselhode lå på ca. 1200 kroner (hvis ’sølvstykkene’ var sekler), og «en fjerdedels kab-mål [0,3 l] duemøkk» var verdt omkring 75 kroner. Dette viser at matmangelen hadde ført til at et eselhode, som nesten bare bestod av skinn og ben, var blitt dyr mat (dette til tross for at eselet var et urent dyr ifølge Moseloven), og at selv duemøkk var blitt svært kostbart. Det at det er snakk om duemøkk her, har foranlediget betydelig diskusjon om hvorvidt dette skal oppfattes bokstavelig, og om hva kjøperen i så fall brukte møkken til.

Noen har hevdet at uttrykket «duemøkk» kan ha blitt brukt som navn på en plante. Det er imidlertid ingenting som tyder på at de plantene som disse nevner, noen gang er blitt kalt duemøkk, og det er dessuten lite sannsynlig at slike planter ville være tilgjengelige for Samarias innbyggere, som var innesperret i byen under beleiringen.

De som oppfatter uttrykket bokstavelig, er i sin tur delt i spørsmålet om hvordan duemøkken ble brukt. Noen peker på at duemøkk lenge er blitt brukt som gjødningsmiddel i Midtøsten ved dyrking av meloner, men det virker sannsynlig at folk som levde på sultegrensen, var mer opptatt av mat som straks kunne spises, enn av en avling som først ville være klar til innhøsting flere måneder senere.

Mange heller til det syn at duemøkken faktisk ble brukt som mat, idet de viser til at det i sammenhengen handler om hungersnød og om de forferdelige ytterligheter som en gnagende sult kan drive en til. En av Sankeribs embetsmenn, rabsjaken, truet med at en assyrisk beleiring kom til å føre til at Jerusalems innbyggere ville måtte «spise sin egen avføring og drikke sin egen urin», og selv om han her bevisst kom med en ekstrem og grusom trussel for å skape frykt, hadde nok trusselen rot i virkeligheten. (2Kg 18: 27) At tanken om å bruke bokstavelig møkk til menneskeføde, er ytterst frastøtende, gir ikke i seg selv grunnlag for å forkaste dette synet. Hungeren var så alvorlig i Samaria at kvinner til og med kokte og spiste sine egne barn, noe som viser at det hadde kommet til det punkt at folk spiste hva som helst. (2Kg 6: 26–29) Noen påpeker at møkk ville ha liten næringsverdi, men heller ikke dette  utelukker at folk kan ha kjøpt det og brukt det til mat, ettersom folk som sulter, ofte handler irrasjonelt og spiser hva som helst for å døyve den gnagende sulten.

Noen rabbinere framholder en forklaring som kan virke mer sannsynlig, nemlig at duemøkken ble brukt til brensel. Det finnes en bibelsk parallell til dette: Profeten Esekiel fikk befaling om å skildre de likså forferdelige forholdene som skulle rå under beleiringen av Jerusalem, ved å gjøre opp ild med møkk som brensel og steke maten sin over den. (Ese 4: 12–17) Tørket kvegmøkk, tørkede kukaker, er den dag i dag et mye brukt brensel mange steder. Hvis det er dette synet som er det riktige, angir beretningen rett og slett prisen på maten (i dette tilfellet et eselhode) og prisen på brenselet til tilberedningen. De etterfølgende versene antyder at folk ikke hadde begynt å spise kjøttet rått ennå.