Levende sjeler, med unntak av mennesker. (Jf. 4Mo 31: 28.) Det hebraiske ordet behemạh betegner større dyr med fire ben, vanligvis husdyr, men av og til ville dyr. Det gjengis med ’husdyr’, «dyr» og «buskap». (1Mo 1: 26; 7: 2; 34: 23) Rẹmes betegner «dyr som beveger seg», eller «kryp»; dette ordet er avledet av roten ramạs, «å bevege seg; å krype». (1Mo 6: 20; Ese 8: 10; 1Mo 1: 28, NW, fotn.) Ordet chaijạh (bokst.: «levende skapning») brukes om «ville dyr» og «villdyr». (1Mo 1: 28; 3: 14; 37: 20; Jes 56: 9) Det tilsvarende greske uttrykket er zoion («levende skapning»), som også blir oversatt med «dyr». – Åp 4: 7; 2Pe 2: 12.

Jehova Gud har skapt alle dyrene i den forstand at alle dyrearter kan føres tilbake til de første eksemplarene innenfor de respektive «slag» som ble skapt direkte; i beretningen sies det at Gud skapte hvert dyr «etter dets slag». (1Mo 1: 25) I denne artikkelen skal vi i første rekke drøfte landdyr.

I betraktning av at Gud satte det fullkomne menneske til å rå over de ulike skapningene på jorden, var det på sin plass at Adam fikk det privilegium å gi dyrene navn. (1Mo 1: 26; 2: 19, 20) Det at mennesket skulle rå over dyrene, innebar at det ble betrodd en forvalteroppgave som det alltid ville bli holdt ansvarlig overfor Gud for. – Lu 12: 48.

Dyrene ble skapt på en slik måte at de nærte en viss frykt for mennesket, deres herre. (1Mo 9: 2, 3) Ifølge naturforskere vil ville dyr, for eksempel leoparden og kongekobraen, normalt foretrekke å unngå mennesker, selv om de jo kan angripe  hvis de blir provosert, skadet eller trengt opp i et hjørne, eller hvis man kommer brått på dem. Noen mener at tigrer blir menneskeetere fordi omstendighetene tvinger dem til det – alderdom eller skader kan for eksempel i høy grad redusere tigerens evne til å skaffe seg føde på normalt vis, og på grunn av jakt blir ofte bestanden av tigerens byttedyr kraftig redusert.

Allerede før vannflommen drepte man dyr for å lage klær av skinnet og med tanke på ofringer. (1Mo 3: 21; 4: 4) Men det var først etter vannflommen Noah og hans familie fikk tillatelse av Jehova til å spise kjøtt, da på den betingelse at de hadde latt blodet renne ut. (1Mo 9: 3, 4) Selv om det dermed ble tillatt å slakte eller felle dyr for å skaffe nødvendig mat, ble det ikke gitt tillatelse til å drepe dyr unødig, bare for å føle spenningen ved jakten eller for å vise sin tapperhet, slik Nimrod, som gjorde opprør mot Gud, utvilsomt gjorde. – 1Mo 10: 9.

Noen har hevdet at det at det finnes dyr på isolerte øyer og kontinenter som Australia og New Zealand, viser at ikke alle landdyr utenfor arken omkom i vannflommen. Havforskere har imidlertid gjort funn som tyder på at områder som i dag er isolert, tidligere var forbundet med landrygger. Oseanografiske undersøkelser viser for eksempel at en landrygg en gang kan ha krysset Atlanterhavet. Det kan også ha funnes andre slike landrygger, og før disse sank ned under havoverflaten, kan dyrene ha utvandret langs dem. Ved andre undersøkelser har man funnet indisier for at det i det sørlige Stillehavet en gang har vært et kontinent som omfattet Australia og mange av stillehavsøyene. Hvis dette er tilfellet, var det selvsagt ikke vanskelig for dyrene å komme seg til disse områdene.

Rene og urene dyr. Vi merker oss en inndeling av dyrene i to klasser i de instrukser Gud gav til Noah om å ta med seg inn i arken sju av hvert av de rene dyrene og to av hvert av de urene. (1Mo 7: 2, 3, 8, 9) Siden det til da ikke var blitt gitt noen tillatelse til å spise kjøtt, ble skillet mellom rene og urene dyr trolig fastsatt på grunnlag av hvilke dyr som var antagelige for Jehova som ofre. Så da Noah kom ut av arken, visste han hvilke dyr som var rene og egnet seg til ofring på alteret. (1Mo 8: 20) På Noahs tid fantes det ingen restriksjoner med hensyn til hva slags dyr man kunne spise, noe som framgår av Jehovas ord: «Hvert dyr som beveger seg og lever, kan tjene til føde for dere.» – 1Mo 9: 3.

I Guds lov til israelittene ble det således innført et nytt skille da noen dyr ble klassifisert som rene og egnet til føde, mens andre ble klassifisert som urene og uegnet til føde. Loven spesifiserte skillet slik: «Hver skapning blant dyrene som har delt hov og har full kløft i hovene og tygger drøv, den kan dere spise.» (3Mo 11: 3) Og videre: «Du skal ikke spise noe som helst som er en vederstyggelighet. Dette er den slags dyr som dere kan spise: okse, sau og geit, hjort og gasell og råbukk og villgeit og antilope og villsau og gemse; og hvert dyr som har delt hov, og som har en full kløft som deler hovene i to, og som tygger drøv blant dyrene.» – 5Mo 14: 3–6.

De som var underlagt lovpaktens bestemmelser, måtte ikke spise dyr som manglet den ene av eller begge de ovennevnte kjennetegnene. Blant de dyrene som det var forbudt å spise, nevnes klippegrevlingen, haren, grisen og kamelen. Det var også forbudt å spise dyr «som går på poter», noe som utvilsomt omfattet løven, bjørnen og ulven. – 3Mo 11: 4–8, 26, 27; 5Mo 14: 7, 8.

Disse begrensningene med hensyn til mat gjaldt bare dem som var under Moseloven, for 3. Mosebok 11: 8 sier: «De er urene for dere», det vil si for israelittene. Da Loven ble avskaffet på grunnlag av Kristi Jesu offerdød, ble forbudene opphevet, og alle mennesker kunne igjen regne seg for å være underlagt den videre bestemmelsen som ble kunngjort for Noah etter vannflommen. – Kol 2: 13–17; 1Mo 9: 3, 4.

Ettersom restriksjonene med hensyn til det å spise visse dyr ble opphevet sammen med resten av Loven, kan man spørre hvorfor Peter omkring tre og et halvt år senere ennå ikke hadde spist noen «urene» dyr. (Apg 10: 10–15) Her må man ha i tankene at det at Loven ble opphevet, medførte store forandringer i Kristi etterfølgeres liv, og at det derfor rimeligvis tok litt tid før de helt forstod hva det innebar.

Brukt billedlig. Bibelskribentene hentyder til ulike dyrs spesielle karaktertrekk og bruker disse som symbol på en rekke forskjellige egenskaper og evner. Noen ganger er det gode egenskaper som blir skildret, guddommelige så vel som menneskelige. (Ese 1: 10, 11; Åp 4: 6, 7) I andre tilfeller blir dyr brukt som bilde på villdyrlignende styresmakter som undertrykker og knuser hele folkeslag. – Da 7: 2–7; 8: 5–8, 20, 21; Åp 13: 1–17; se DYR, SYMBOLSKE.

Rett bruk av og rett syn på dyrelivet. I forbindelse med tilbedelsen under Moseloven var storfe, sau og geit blant de dyrene som kunne brukes som ofre. De måtte være lytefrie, og det var ikke tillatt å frambære et kastrert dyr som offer. (3Mo 22: 23–25) Det var ikke tillatt å bruke dyreblod til mat eller til noe annet som ikke  hadde med ofring å gjøre. (3Mo 17: 13, 14) Det var strengt forbudt å tilbe noe som forestilte et dyr eller noe annet som er skapt. – 2Mo 20: 4, 5.

Bibelen understreker at dyrene skal behandles rettskaffent og barmhjertig. Ja, Jehova omtaler seg selv som den som kjærlig sørger for dyrene. (Ord 12: 10; Sl 145: 15, 16) Moseloven påla israelittene å ha den rette omsorg for husdyrene. Hvis noen fant et husdyr som streifet omkring, skulle han føre det til eieren, og hvis et husdyr sank sammen under en tung bør, skulle det befris for børen. (2Mo 23: 4, 5) De skulle ikke drives på en umenneskelig måte. (5Mo 22: 10; 25: 4) Så vel husdyr som mennesker skulle få nyte godt av sabbatshvilene. (2Mo 20: 10; 23: 12; 5Mo 5: 14) Farlige dyr skulle holdes under kontroll eller avlives. (1Mo 9: 5; 2Mo 21: 28, 29) Det var forbudt å krysse to slags husdyr. – 3Mo 19: 19.

Gudfryktige mennesker betrakter dyrelivet som et uttrykk for Guds store omsorg for menneskene. Dyrene har tjent menneskene som lastedyr, som kilde til mat og klær, som renovasjonsarbeidere og som hjelpere under slike viktige arbeidsoppgaver som pløying og innhøstning. Variasjonen i form og farge er en fryd for menneskenes øyne, og dyrenes atferd og instinkter er et felt hvor det er blitt drevet og stadig drives utstrakt forskning som kaster lys over Guds underfulle skaperverk. Selv om dyr dør på samme måte som mennesker, har de ikke det håpet om en oppstandelse som menneskene har. – 2Pe 2: 12; se også artikler om de enkelte landdyr, fugler, insekter og krypdyr; se også FISK; FUGLER; INSEKTER.