(Ẹden) [glede].

1. Et område hvor Skaperen plantet en hagelignende park som hjem for det første menneskepar. Utsagnet om at hagen lå «i Eden, mot øst», kan tyde på at den bare omfattet en del av det området som ble kalt Eden. (1Mo 2: 8) Selve hagen blir imidlertid deretter kalt «Edens hage» (1Mo 2: 15) og blir senere omtalt som «Eden, Guds hage» (Ese 28: 13), og som «Jehovas hage». – Jes 51: 3.

I Septuaginta er det hebraiske ordet for «hage» (gan) oversatt med det greske ordet parạdeisos. Dette er bakgrunnen for at vi assosierer det norske ordet «paradis» med Edens hage.

Første Mosebok 2: 15 sier: «Og Jehova Gud tok så mennesket og satte ham i Edens hage.» Det kan riktignok se ut som om dette betyr at mennesket ble skapt utenfor hagen, men det kan også være at Gud «tok» Adam i den forstand at han formet og skapte ham av jordens grunnstoffer, og at han så lot ham bo i den hagen hvor han hadde fått livet. Han fikk et arbeid som gikk ut på å dyrke hagen og ta hånd om den. I Eden fantes  det alle slags trær og andre planter, både av slike som bidrog til å forskjønne omgivelsene, og av slike som gav føde av ulike slag. (1Mo 2: 9, 15) Dette alene skulle tilsi at hagen dekket et ganske stort område.

Det var et variert dyreliv i hagen. Gud førte «alle husdyrene og . . . himlenes flygende skapninger og . . . hvert vilt dyr i marken» til Adam, og en av Adams første oppgaver ble å gi disse navn. (1Mo 2: 19, 20) Jordsmonnet i Eden ble vannet av en elv som «gikk ut fra Eden». (1Mo 2: 10) Ettersom menneskene var nakne, kan man gå ut fra at klimaet var meget mildt og behagelig. – 1Mo 2: 25.

Hva var den forbudte frukt i Eden?

Menneskene kunne fritt ’spise seg mette’ av frukttrærne i Eden. (1Mo 2: 16) Men ett tre, «treet til kunnskap om godt og ondt», fikk de ikke lov til å spise av. Da Eva gjengav det forbudet Jehova hadde gitt hennes mann, sa hun at det innebar at de ikke engang måtte «røre ved» treet, og at de ville bli dømt til døden hvis de viste ringeakt for denne gudgitte loven og brøt den. (1Mo 2: 17; 3: 3) Tradisjonelt har man prøvd å forklare den forbudte frukt på flere forskjellige måter: som et billedlig «eple» som symboliserer seksuell omgang; som erkjennelsen av rett og urett; som den kunnskap som man oppnår gjennom modning og erfaring, og som kan brukes enten til det gode eller til det onde. Men i betraktning av at Skaperen befalte menneskene å ’være fruktbare og bli mange og fylle jorden’ (1Mo 1: 28), må det utelukkes at treets frukt var et bilde på seksuell omgang, for hvordan skulle menneskene ellers kunne formere seg og bli mange? Det kan heller ikke ha dreid seg om evnen til å skjelne mellom rett og urett, ettersom et syndfritt menneske i utgangspunktet måtte kunne vise en slik moralsk skjelneevne for å være i stand til å holde det budet Gud hadde gitt. Frukten kan heller ikke ha vært et bilde på den kunnskap som kommer med modenhet, for det ville ikke være noen synd å nå fram til et slikt stadium, og det sier seg selv at Skaperen ikke ville forlange at menneskene forble umodne.

Beretningen i Bibelen sier ingenting om hva slags tre det dreide seg om. Det er imidlertid tydelig at treet til kunnskap om godt og ondt var et symbol på den rett Skaperen forbeholder seg til å fastsette hva som er godt, og hva som er ondt, for sine skapninger, og til å fordre at de gjør det som han har sagt er godt, og avholder seg fra å gjøre det som han har sagt er ondt, for å kunne fortsette å stå i et godkjent forhold til ham, den suverene Hersker. (Se TRÆR.) Både forbudet og forkynnelsen av dommen over det ulydige paret understreker at den første synd bestod i den ulydighetshandling Adam og Eva begikk ved å spise av den forbudte frukt. – 1Mo 3: 3.

Noen kritikere i vår tid avviser beretningen om Edens hage rett og slett fordi den er så enkel, men det bør være tydelig at omstendighetene tilsa at det passet med nettopp en enkel prøve. De to menneskene førte en enkel tilværelse i den første tiden etter at de var blitt skapt; livet deres var ikke blitt komplisert av og belemret med alle de komplekse problemene og all den forvirring som ulydigheten mot Gud siden har ført over menneskeheten. Selv om prøven var enkel, understreker den med beundringsverdig klarhet den universelle sannhet om Guds overherredømme og om menneskets avhengighet av Gud og forpliktelse overfor ham. Og man må kunne si at beretningen om hendelsene i Eden ligger på et langt høyere plan enn de teorier som går ut på at de første mennesker ikke bodde i en hage, men i huler, og framstiller dem som både primitive, uvitende og uten moralbegreper. Den enkle prøven i Eden illustrerer et prinsipp som ble formulert av Guds Sønn flere tusen år senere: «Den som er tro i det minste, er også tro i mye, og den som er urettferdig i det minste, er også urettferdig i mye.» – Lu 16: 10.

Det er åpenbart at det ikke var meningen at det forbudte treet i Eden skulle være en torn i øyet på det første menneskepar, eller at det skulle gi årsak til stridsspørsmål eller være noe diskusjonstema. Hvis Adam og Eva hadde anerkjent Guds vilje i denne saken og hadde respektert hans instrukser, ville Edens hage ha forblitt et hjem fylt med fryd og glede for dem. Beretningen viser at det var Guds Motstander som startet en diskusjon og reiste stridsspørsmål i forbindelse med treet og fristet menneskene til å overtre Guds forordning. (1Mo 3: 1–6; jf. Åp 12: 9.) Fordi Adam og Eva brukte den frihet de hadde som skapninger med en fri vilje, til å gjøre opprør mot Guds rettmessige overherredømme, tapte de paradiset og den lykke de hadde erfart innenfor dets grenser. Noe som var enda mer alvorlig, var at de mistet muligheten til å spise av et annet tre i Eden, nemlig det som stod for retten til evig liv. Beretningen sier således at Jehova «drev . . . mennesket ut, og øst for Edens hage satte han kjerubene og det flammende sverdblad som stadig svingte rundt, til å vokte veien til livets tre». – 1Mo 3: 22–24.

 Hvor lå Edens hage? Det er usikkert hvor Edens hage lå. Det beste holdepunktet er det Bibelen sier om den elven som «gikk ut fra Eden»; det fortelles at den delte seg i fire «hovedelver» (hebr.: flt. av roʼsj, «hode»), som het Eufrat, Hiddekel, Pisjon og Gihon. (1Mo 2: 10–14) Eufrat (hebr. Perạth) er kjent, og «Hiddekel» er et navn som er brukt om Tigris i gamle innskrifter. (Jf. Da 10: 4.) Det har ikke latt seg gjøre å identifisere de andre to elvene, Pisjon og Gihon. – Se HAVILA nr. 1; KUSJ nr. 2.

Noen, blant andre Calvin og Delitzsch, har argumentert for at Eden lå et sted i nærheten av Persiabuktas innerste del, i nedre Mesopotamia, omtrent der hvor Tigris og Eufrat nærmer seg hverandre. De har ment at Pisjon og Gihon var kanaler mellom de to elvene. I så fall ville imidlertid disse elvene være bielver; det ville ikke være tale om forskjellige elver som kom fra et felles utspring. Den hebraiske teksten peker mer i retning av at Eden lå i det fjellrike området nord for den mesopotamiske slette, det området hvor Eufrat og Tigris i dag har sine utspring. I The Anchor Bible (1964) heter det således i en note til 1. Mosebok 2: 10: «På hebr[aisk] blir elvens munning omtalt som dens ’ende’ (Jos xv 5; xviii 19); roʼs, ’hode’, i flertall [hovedelver, NV] må derfor her referere til det øvre løp. . . . Sistnevnte bruk er godt belagt for det beslektede akk[adiske] ordet resu.» Forklaringen på at Eufrat og Tigris ikke har felles utspring i dag, og at elvene Pisjon og Gihon ikke lar seg identifisere med sikkerhet, kan være virkningene av vannflommen på Noahs tid, som utvilsomt endret jordens topografi betydelig og medførte at noen elveløp ble fylt igjen, og at det ble dannet noen nye.

Tradisjonelt har man ment at Edens hage lå i et fjellrikt område ca. 225 km sørvest for fjellet Ararat og noen kilometer sør for Vansjøen, i den østlige delen av dagens Tyrkia. Noe som kan tyde på at hagen var omgitt av naturlige grenser, for eksempel fjell, er at det ble satt kjeruber bare på østsiden av Edens hage, på den siden hvor Adam og Eva ble drevet ut. – 1Mo 3: 24.

Da Adam var blitt forvist fra den paradisiske hagen og det ikke lenger var noen til å «dyrke den og ta hånd om den», grodde den nok til og ble et frodig villnis hvor det bare var dyr som holdt til, inntil den ble utslettet av de vannmassene som oversvømte jorden i vannflommen, slik at man nå ikke har noe annet holdepunkt for hvor den lå, enn de opplysningene Bibelens beretning gir. – 1Mo 2: 15.

2. Et sted som sammen med Karan og Kanne omtales som en av Tyrus’ viktigste handelspartnere, og som spesialiserte seg på fine klær, tepper og reip. (Ese 27: 23, 24) Man går ut fra at navnet er en kortform av navnet Bet-Eden, som forekommer i Amos 1: 5. «Edens sønner» nevnes blant innbyggerne på steder som ble erobret av assyriske hærstyrker (2Kg 19: 12; Jes 37: 12), og noen mener at dette Eden (Bet-Eden) er identisk med det lille området Bit-Adini langs Eufrats midtre løp. – Se BET-EDEN.

3. En av de levittene som reagerte positivt på kong Hiskias oppfordring til å reformere tilbedelsen. Han ble deretter utnevnt til å arbeide under Kore, «portvakten mot øst», med å distribuere de hellige bidragene blant presteavdelingene. – 2Kr 29: 12; 31: 14, 15.