En bok i De kristne greske skrifter, skrevet omkring år 60–61 av apostelen Paulus mens han var fange i Roma. (Ef 1: 1; 3: 1; 4: 1; 6: 20) Det var Tykikus som hadde med seg brevet til menigheten i Efesos. (Ef 6: 21, 22) Det var også med ham Paulus sendte et brev til kolosserne. (Kol 4: 7–9) Ettersom brevet til kolosserne ble skrevet omtrent samtidig med brevet til de kristne i Efesos, er det flere likhetspunkter mellom de to brevene. Charles Smith Lewis skriver: «Av de 155 versene i Ef[eserne] finnes 78 mer eller mindre ordrett i Kol[osserne].» (The International Standard Bible Encyclopaedia, redigert av J. Orr, 1960, bd. II, s. 959.) Forholdene i Kolossai minnet uten tvil om forholdene i Efesos, slik at Paulus fant det på sin plass å gi de to menighetene noenlunde samme veiledning.

Hvorfor brevet var aktuelt for de kristne i Efesos. I en Chester Beatty-papyrus (P⁴⁶) og i den opprinnelige lesemåten i Codex Vaticanus (ms. 1209) og i Codex Sinaiticus mangler ordene «i Efesos» i kapittel 1, vers 1. Ordene finnes imidlertid i andre håndskrifter og i alle gamle oversettelser. Dessuten anerkjente de første kirkelige forfattere det som et brev til efeserne. Noen har  framsatt den tanke at dette brevet kunne være det som ble sendt til Laodikea (Kol 4: 16), men det er verdt å merke seg at ingen gamle håndskrifter inneholder ordene «til Laodikea», og at Efesos er den eneste byen som blir nevnt her i de håndskriftene til dette brevet som oppgir noe stedsnavn.

Råd angående materialisme. En undersøkelse av innholdet i Efeserbrevet tyder dessuten på at Paulus hadde de kristne i Efesos i tankene, og i betraktning av forholdene i Efesos, den viktigste byen i den romerske provinsen Asia, var hans veiledning særlig passende. Efesos var for eksempel kjent som en meget rik by, hvor det var alminnelig å se på jordisk rikdom som det viktigste. Paulus legger imidlertid i sitt brev vekt på den sanne rikdom – Guds «ufortjente godhets rikdom», «den herlige rikdom» som Gud har i beredskap som en arv til de hellige, hans «ufortjente godhets overveldende rikdom», «Kristi uutgrunnelige rikdom» og «[Guds] herlighets rikdom». (Ef 1: 7, 18; 2: 7; 3: 8, 16) Dette burde hjelpe de kristne i Efesos til å få det rette syn på rikdom.

Å unngå umoral. Efesos var også kjent for de utsvevelser, den løsaktige oppførsel og den grove umoral som foregikk der. Apostelen Paulus understreker derfor at slike ting er noe som hører «den gamle personlighet» til, og han sier at de kristne må legge av «den gamle personlighet» og ta på «den nye personlighet». Den slappe moralen i Efesos førte uten tvil til at man snakket mye om seksuelle laster i byen, ikke for å fordømme det som fant sted der, men for å underholde seg med det. Paulus gir imidlertid de kristne den veiledning at de ikke må være som dem som nyter å snakke om utukt eller forteller grove vitser. – Ef 4: 20–24; 5: 3–5.

To vidt forskjellige templer. Ettersom den kristne menighet levde i skyggen av det imponerende hedenske Artemis-templet, som ble betraktet som et av de sju underverker i oldtidens verden, var den illustrasjonen med et åndelig tempel som Paulus brukte, også svært passende. «Hele distriktet Asia og den bebodde jord» dyrket Artemis og hadde stor aktelse for det berømte templet i Efesos, men de salvede kristne utgjør  «et hellig tempel», hvor Jehova bor ved sin ånd. – Apg 19: 27; Ef 2: 21.

Artemis-templet var et fristed; innenfor et bestemt område omkring dets murer kunne ingen arresteres, uansett hvilken forbrytelse de hadde begått. Dette var noe som fremmet kriminaliteten; lovløse elementer søkte til byen, og resultatet ble at det rundt omkring templet oppstod en hel koloni av tyver, mordere og andre lovovertredere. Paulus’ ord om tyveri, bitterhet, skriking og ondskap var derfor svært passende. – Ef 4: 25–32.

Utøvelse av demonisme. Efesos var et senter for all slags demonisme. Ja, byen var kjent vidt og bredt for sine mange former for magi. Demonene var derfor særlig aktive her, og det var uten tvil for å motvirke magiens og trolldomskunstens innflytelse og for å hjelpe rettsindige efesere til å løsrive seg fra disse formene for demonisme at Paulus ved hjelp av Guds ånd gjorde mirakler i byen og blant annet drev ut onde ånder. – Apg 19: 11, 12.

At Efesos var gjennomsyret av magi, og at det derfor var på sin plass at Paulus i sin veiledning til de kristne i byen oppfordret dem til å kjempe mot de onde åndemakter, framgår av følgende punkter:

Byen var berømt for de såkalte efesiske bokstaver. Det sies om dem: «Det ser ut til at de bestod av visse kombinasjoner av bokstaver eller ord som man mente var virkningsfulle ved helbredelse av sykdommer eller utdrivelse av onde ånder når man leste dem med et bestemt tonefall. Når de var skrevet på pergament og ble båret som amuletter, eller tryllemidler, antok man at de gav beskyttelse mot onde ånder eller mot fare. Plutark (Sympos. 7) sier således at ’magikerne tvinger dem som er besatt av en demon, til å resitere eller framsi for seg selv de efesiske bokstaver i en bestemt rekkefølge’.» – Notes, Explanatory and Practical, on the Acts of the Apostles av A. Barnes, 1858, s. 264.

I byens ruiner har man avdekket innskrifter som vitner om det dype åndelige mørke som efeserne levde i, og som således bekrefter at apostelen Paulus hadde god grunn til å skrive til de kristne der at de ’ikke lenger skulle fortsette å vandre slik som også nasjonene vandrer i sitt sinns fruktesløshet, mens de er i mørke mentalt sett’. (Ef 4: 17, 18) Innskrifter på murer og bygninger vitner om at innbyggerne lot overtro, spådomskunst og det de oppfattet som varsler, styre sitt liv.

På grunn av Paulus’ forkynnelse, de miraklene han utførte, og hans seier over de demonutdrivende jødene gikk et stort antall efesere over til kristendommen. Mange av disse hadde uten tvil beskjeftiget seg med magiske kunster, for Bibelen sier: «Nokså mange av dem som hadde drevet med magiske kunster, samlet sammen bøkene sine og brente dem opp framfor alle. Og de regnet sammen verdien av dem og fant at de var verd femti tusen sølvstykker [ca. 260 000 kr, hvis det siktes til denarer].» (Apg 19: 19) I betraktning av magiens sterke innflytelse i Efesos og de mange former for demonisme som ble utøvd der, var det i høy grad passende at Paulus gav de kristne i byen slik fin veiledning om å kjempe mot de onde åndemakter ved å ta på «hele rustningen fra Gud». Noen av dem som sluttet med å øve magi, ble uten tvil senere plaget av demoner, og Paulus’ veiledning kunne hjelpe dem til å motstå de onde ånder. Det er verdt å merke seg at noe av det første de kristne i Efesos gjorde, var å ødelegge de bøkene de hadde om demonisme. Derved foregikk de med et godt eksempel for dem som i dag ønsker å frigjøre seg fra demoners påvirkning eller angrep. – Ef 6: 11, 12.

Kristi rolle. Ettersom de kristne i Efesos hadde det herlige håp å bli Kristi medarvinger, var det også i høy grad passende at Paulus skrev til dem at Kristus var blitt satt «høyt over enhver regjering og myndighet og makt og ethvert herredømme og ethvert navn som nevnes, ikke bare i denne tingenes ordning, men også i den som skal komme». (Ef 1: 21) I dette brevet beskriver Paulus i vakre vendinger Jesu Kristi opphøyde stilling og Guds ufortjente godhets gave og den kjærlighet, visdom og barmhjertighet Gud legger for dagen overfor dem som blir forent med ham og Kristus. Beskrivelsen av hvordan alt i himmelen og på jorden vil bli forent under Kristus, og av hvordan jøder og hedninger ble ført sammen i menigheten som «ett nytt menneske», er den mest utførlige redegjørelsen som finnes i Bibelen når det gjelder Guds «hellige hemmelighet», slik den er åpenbart i det gode budskap om Kristus. – Ef 2: 15.

[Ramme på side 450]

HOVEDPUNKTER I EFESERNE

Et brev som retter oppmerksomheten mot en administrasjon som fører til fred og enhet med Gud gjennom Jesus Kristus

Paulus skrev dette brevet til menigheten i Efesos, en havneby på vestkysten av Lilleasia, mens han var fange i Roma

Det er Guds hensikt å innføre fred og enhet gjennom Jesus Kristus

Som et uttrykk for stor ufortjent godhet forutbestemte Gud at noen mennesker skulle bli adoptert som hans sønner gjennom Jesus Kristus (1: 1–7)

Gud satte seg fore å benytte en administrasjon (en måte å forvalte sin husholdnings anliggender på) i den hensikt å forene dem som er utvalgt til å være i himmelen, og dem som skal leve på jorden, med seg selv gjennom Kristus (1: 8–14)

Paulus ber bønner om at efeserne virkelig må forstå og verdsette den vidunderlige foranstaltning som Gud har truffet for dem gjennom Kristus (1: 15–23; 3: 14–21)

De som er blitt tildelt opphøyde oppgaver i forbindelse med Kristus, var tidligere døde i sine synder; deres frelse er Guds gave; den skyldes ikke gjerninger (2: 1–10)

Ved hjelp av Kristus ble Loven opphevet, og grunnlaget ble lagt for at jøder og hedninger skulle bli ett legeme, medlemmer av Guds husstand, et tempel hvor Gud kunne bo ved ånd (2: 11 til 3: 7)

Guds handlemåte overfor menigheten åpenbarer, selv for dem som er i de himmelske regioner, hvor mangfoldig Guds visdom er (3: 8–13)

Faktorer som forener, og som Gud har sørget for: ett åndelig legeme (menigheten), én hellig ånd, ett håp, én Herre (Jesus Kristus), én tro, én dåp, én Gud og Far (4: 1–6)

De gaver i form av mennesker som Kristus har gitt, hjelper alle til å oppnå enhet i troen; hele legemet fungerer, under hans lederskap, på en harmonisk måte fordi alle taler sannheten og legger kjærlighet for dagen (4: 7–16)

Ta på den nye personlighet, i samsvar med Kristi lære og eksempel

Følg ikke nasjonenes eksempel, men Jesu Kristi eksempel; å gjøre det krever en ny personlighet (4: 17–32)

Etterlign Gud; vis den samme slags kjærlighet som Kristus viste (5: 1, 2)

Sky umoralsk tale og oppførsel; vandre som lysets barn (5: 3–14)

Kjøp den beleilige tid; bruk den til å lovprise Jehova (5: 15–20)

Ha dyp respekt for Kristus og underordne dere under ektemenn, foreldre og herrer; vis kjærlig omtanke for dem dere fører tilsyn med (5: 21 til 6: 9)

Ta på hele den åndelige rustning for å kunne stå imot Djevelens listige anslag

Vi har en kamp mot onde åndemakter; med Guds hjelp kan vi motstå disse, som forsøker å forstyrre freden og enheten (6: 10–13)

Den åndelige rustningen fra Gud gir full beskyttelse; gjør god bruk av den og be oppriktige bønner, idet dere tar med alle de hellige i deres påkallelser (6: 14–24)