(Efrạta) [fruktbarhet].

1. Hustru til Kaleb (Kelubai), som var sønn av Hesron av Juda stamme. Hun ble gift med Kaleb under trelldommen i Egypt etter at hans hustru Asuba var død. Efrata ble mor til Hur og oldemor til Besalel, den dyktige kunsthåndverkeren som hadde en fremtredende stilling da tabernaklet ble bygd. – 1Kr 2: 9, 19, 50; 4: 4; 2Mo 35: 30–35.

2. Tydeligvis det eldre navnet på Betlehem eller et navn på området der omkring. Navnene Betlehem og Efrata blir brukt sammen i flere skriftsteder. I beretningen om Rakels død fortelles det at hun ble begravet «på veien til Efrat [Efrata], det vil si Betlehem». (1Mo 35: 16, 19; 48: 7) Medlemmer av Elimeleks familie ble kalt «efratitter fra Betlehem», og det var til Betlehem hans enke, No’omi, drog da hun vendte tilbake fra Moab. (Rut 1: 2, 19) Da Boas giftet seg med Rut, ble han velsignet med ordene: «Måtte du vise ditt verd i Efrata og vinne deg et ansett navn i Betlehem.» (Rut 4: 11) Og endelig forekommer navnene sammen som «Betlehem Efrata» i profetien om Messias’ fødsel. (Mi 5: 2) I betraktning av dette er det rimelig å anta at navnet Efrata i Salme 132: 6, som handler om Davids interesse for paktens ark, også betegner Davids hjemby. – Se BETLEHEM nr. 1.