(Ẹhud).

1. En benjaminitt, en etterkommer av Jediael gjennom Bilhan; en ’tapper veldig mann’. – 1Kr 7: 6, 10, 11.

2. En sønn av Gera, av Benjamins stamme. (Dom 3: 15) Ehud ble utvalgt av Gud til å utfri israelittene etter at de i 18 år var blitt undertrykt av Eglon, kongen i Moab, noe Gud hadde tillatt fordi de gjorde «det som var ondt i Jehovas øyne». – Dom 3: 12–14.

Da israelittene begynte å rope til Jehova Gud om hjelp, oppreiste han «en frelser», nemlig Ehud. Etter en tid sendte israelittene en tributt til Eglon med Ehud. Ehud hadde laget seg et tveegget sverd som var «en alen [hebr. gọmedh] langt». Det hersker usikkerhet om det lengdemålet som er nevnt i dette spesielle tilfellet. Noen mener at det er tale om en kort alen på ca. 38 cm. Ehud var venstrehendt, eller ordrett: «lukket (hemmet) på sin høyre hånd». Dette hebraiske uttrykket betyr imidlertid ikke at han hadde en forkrøplet hånd, for det samme uttrykket blir brukt i forbindelse med 700 benjaminittiske krigere, som sannsynligvis ikke hadde noen fysisk defekt, men som var «venstrehendte» og tydeligvis likehendte, det vil si at de kunne bruke høyre og venstre hånd like godt. (Dom 3: 15, 16, NW, fotn.; 20: 16; jf. 1Kr 12: 2.) Det er mulig at Ehud også var likehendt, men det framgår ikke av den bibelske beretningen. Under alle omstendigheter bandt han, venstrehendt som han var, sverdet ved sitt høyre lår under kledningen.

Etter at Ehud hadde overbrakt tributten, sendte han dem som hadde båret den fram, av sted, men selv snudde han ved steinbruddene i Gilgal. Deretter kom han til Eglon, moabittkongen, mens denne satt i sitt takkammer, og sa at han hadde «et ord fra Gud» til ham. Interessert reiste Eglon seg fra sin trone. Dermed ’stakk Ehud inn sin venstre hånd og tok sverdet fra sitt høyre lår’ og støtte det så inn i magen på den fete Eglon, med det resultat at «håndtaket fulgte med inn etter bladet, så fettet lukket seg omkring bladet». En høyrehendt mann ville sannsynligvis ha trukket sverdet fra sin venstre side. Eglon hadde derfor sikkert ikke ventet at Ehud ville bruke venstre hånd til å trekke sverdet med, fra høyre side. Nå som den fiendtlige herskeren var død,  forsvant Ehud gjennom luftåpningen, etter at han hadde lukket og låst dørene til takkammeret bak seg. Da Eglons tjenere til slutt åpnet dørene, oppdaget de at «deres herre var falt død til jorden». – Dom 3: 15–25.

Etter at Ehud hadde unnsluppet til Efraims fjellområde, samlet han en hær av israelitter og sa til dem: «Følg meg, for Jehova har gitt deres fiender, moabittene, i deres hånd.» Etter at israelittene hadde inntatt vadestedene ved Jordan, tillot de ikke moabittene å vende tilbake til sitt hjemland. Moabittene var uten tvil allerede sterkt demoralisert etter at deres konge var død, og 10 000 ble slått av israelittene, «alle sammen hardføre og alle sammen tapre menn; og ikke en eneste slapp unna». Etter at Moab var blitt undertvunget under Israels herredømme og Ehuds lederskap, hadde landet ro i 80 år. – Dom 3: 26–30.

Ehud blir ikke uttrykkelig kalt «dommer», men omtales bare som «frelser». (Dom 3: 15) Otniel ble kalt både «frelser» og «dommer», og ettersom Ehud virket i dommertiden, ble han uten tvil i likhet med Otniel betraktet både som «frelser» og «dommer». – Dom 3: 9, 10.

3. Et navn som forekommer blant Benjamins etterkommere i 1. Krønikebok 8: 1, 6.