En gift mann betegnes med det hebraiske ordet ʼisj (mann) og det greske ordet anẹr (mann). (4Mo 30: 6; Ho 2: 16, NW, fotn.; Lu 2: 36; Ro 7: 2, Int) Andre hebraiske ord som noen ganger brukes om en ektemann, er ʼadhonʹ (herre), bạʽal (eier, herre, mester) og rẹaʽ (venn). (1Mo 18: 12; 20: 3; Jer 3: 20) I Israel ble en mann som var forlovet, også omtalt som kvinnens «mann», og den unge piken ble omtalt som hans «hustru». – 5Mo 22: 23, 24; Mt 1: 18–20.

En mann forlovet seg med en kvinne eller inngikk avtale om ekteskap med henne ved å betale hennes far eller hennes verger en brudepris, eller en kjøpesum. (2Mo 22: 16, 17) Hun ble derved hans eiendom. (2Mo 20: 17) Han kunne da kalles bạʽal, som betyr «eier, herre, mester», og hun ble kalt beʽulạh, som betyr «eid som en hustru». (1Mo 20: 3; 5Mo 22: 22; Jes 62: 4) Jehova sa til Israels nasjon i fortiden: «Jeg er blitt deres ektemann og eier [en form av bạʽal].» – Jer 3: 14; Jes 62: 4, 5; se ARV (Under Moseloven).

På patriarkenes tid virket ektemannen som familiens prest og dommer, og av hele den bibelske beretning framgår det at ektemannen og faren praktisk talt uten unntagelse var gjenstand for dyp respekt. – 1Mo 31: 31, 32; Job 1: 5; 1Pe 3: 5, 6; jf. 5Mo 21: 18–21; Est 1: 10–21.

Overhode. Når en mann gifter seg med en kvinne, bringer han henne inn under en ny lov, ’hennes manns lov’, og ifølge den kan han fastsette regler og bestemmelser for sin familie. (Ro 7: 2, 3) Han blir hennes «hode», som hun må underordne seg under. (Ef 5: 21–24, 33) Dette gjelder imidlertid bare i relativ forstand, ettersom Gud og Kristus står over mannen. – 1Kt 11: 3.

Selv om mannen er familiens overhode, er han forpliktet til å gi sin hustru det som tilkommer henne på det seksuelle område, for han har «ikke . . . myndighet over sin egen kropp, men det har hans hustru». (1Kt 7: 3–5) Han er også ansvarlig for familiens åndelige og materielle ve og vel. – Ef 6: 4; 1Ti 5: 8.

Den stilling ektemannen har som overhode, pålegger ham et stort ansvar. Han er riktignok sin hustrus «hode», men han må erkjenne at hun er dyrebar i Guds øyne, især hvis hun er en kristen. Han må elske henne som han elsker seg selv, for de er «ett kjød». – 1Mo 2: 24; Mt 19: 4–6; Ef 5: 28, 33.

Ektemannen må vise sin hustru den samme kjærlige omsorg som Kristus viser menigheten. (Ef 5: 25, 28–30, 33) Han må innse at hustruen er «et svakere kar», og vise henne ære, idet han tar hennes fysiske og følelsesmessige natur og skiftende stemninger i betraktning. Dette er spesielt viktig hvis ektefellene er kristne og altså begge er ’arvinger til livets ufortjente gave’, for at hans bønner ikke skal bli hindret. (1Pe 3: 7) At hustruen ikke er en troende, er ikke noe mannen kan bruke som begrunnelse for å søke separasjon eller skilsmisse. Han bør tvert imot bli boende  sammen med henne hvis hun samtykker i det, idet han er klar over at han kanskje kan hjelpe henne til å bli en troende, og samtidig bidra til barnas frelse. – 1Kt 7: 12, 14, 16; se EKTESKAP; FAMILIE, SLEKT; FAR.

Skilsmisse. Under Moseloven kunne en mann skille seg fra sin hustru, mens en hustru ikke kunne skille seg fra sin mann. Hvis en mann ønsket å skille seg fra sin hustru, skulle han gi henne en skilsmisseattest. (5Mo 24: 1–4) Jesus Kristus viste at denne ordningen med skilsmisse blant israelittene kom i stand som en innrømmelse på grunn av deres hardhjertethet. (Mt 19: 8) Men hvis en mann hadde forført en jomfru som ikke var forlovet, var han forpliktet til å gifte seg med henne (med mindre hennes far motsatte seg det), og han kunne aldri skille seg fra henne. – 5Mo 22: 28, 29.

Både De hebraiske skrifter og De kristne greske skrifter understreker at mannen bare har lov til å ha seksuell omgang med sin ektefelle (Ord 5: 15–20), og at ekteskapet skal holdes i ære, for Gud skal dømme utuktige og ekteskapsbrytere. (He 13: 4) På patriarkenes tid og under Moseloven tillot Jehova at en mann hadde flere hustruer, men under den kristne ordning kan en mann bare ha én levende hustru. (1Mo 25: 5, 6; 29: 18–28; 5Mo 21: 15–17; Mt 19: 5; Ro 7: 2, 3; 1Ti 3: 2) Det er bare én ting som gir de kristne lov til å skille seg og inngå nytt ekteskap, og det er «utukt». – Mt 19: 9; se UTUKT.

Brukt billedlig. Ettersom Israels nasjon i fortiden var bundet til Jehova Gud ved lovpakten, var han dens «ektemann og eier». (Jer 3: 14) Apostelen Paulus omtaler Jehova som de åndsavlede kristnes Far og «det Jerusalem som er der oppe», som deres mor, noe som viser at Jehova betrakter seg selv som dette Jerusalems ektemann. – Ga 4: 6, 7, 26; jf. Jes 54: 5.

Jesus Kristus blir betraktet som den kristne menighets ektemann. (Ef 5: 22, 23; Åp 19: 7; 21: 2) Denne sammenligningen understreker hans stilling som menighetens hode og også hans kjærlige omsorg for den. Han gav sitt liv for sin brud, menigheten, og han fortsetter å sørge for den og verne om den.