Forbindelse, samliv mellom en mann og en kvinne som ektemann og hustru i samsvar med den norm som er fastsatt av Gud. Ekteskapet ble innstiftet av Jehova Gud i Eden og er derfor en guddommelig institusjon. Det danner grunnlaget for familien, og formålet med det var i første rekke å frambringe flere medlemmer av menneskeslekten, at menneskene skulle formere seg. Jehova skapte menneskene som mann og kvinne og innførte ekteskapet som den rette rammen om menneskenes forplantning. (1Mo 1: 27, 28) Den første vielsen ble forrettet av Jehova, slik det blir beskrevet i 1Mo 2: 22–24.

Ekteskapet skulle være en varig forbindelse mellom mannen og kvinnen, slik at de kunne være til gjensidig støtte og hjelp for hverandre. Et samliv i tillit og kjærlighet ville gi dem stor glede. Da Jehova skapte kvinnen som ektefelle til mannen, skapte han henne med utgangspunkt i et av mannens ribben og gjorde henne dermed til hans nærmeste kjødelige slektning på jorden, hans eget kjød. (1Mo 2: 21) Som Jesus påpekte, var det ikke Adam, men Gud som sa: «Derfor skal en mann forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød.» Ordlyden i dette skriftstedet viser tydelig at monogami var Jehova Guds opprinnelige norm for ekteskapet. – Mt 19: 4–6; 1Mo 2: 24.

Blant hebreerne var det normalt å leve i ekteskap. Det finnes ikke noe ord for ungkar i De hebraiske skrifter. Ettersom hensikten med ekteskapet først og fremst var å sette barn til verden, er det forståelig at Rebekkas familie velsignet henne med ordene: «Måtte du bli til tusener ganger ti tusen» (1Mo 24: 60), og at Rakel sa til Jakob: «Gi meg barn, ellers kommer jeg til å være en død kvinne.» – 1Mo 30: 1.

Inngåelsen av et ekteskap berørte hele familien, ja til og med hele stammen eller det patriarkalske samfunnet, ettersom det kunne få innflytelse på stammens styrke så vel som på dens økonomi. Det var derfor naturlig og ble betraktet som nødvendig at valget av en hustru og avtalen om de kontraktsmessige og økonomiske forholdene i forbindelse med giftermålet ble avgjort og ordnet av foreldrene eller vergene, selv om partene i noen tilfeller også ble spurt (1Mo 24: 8) og romantiske følelser ofte var inne i bildet. (1Mo 29: 20; 1Sa 18: 20, 27, 28) De første skrittene ble som regel tatt av den unge mannens foreldre, men i noen tilfeller kunne forslaget komme fra pikens far, især når det var standsforskjell. – Jos 15: 16, 17; 1Sa 18: 20–27.

Det var tydeligvis vanlig at en mann så etter en hustru i sin egen slekt eller stamme. At det forholdt seg slik, framgår av Labans ord til Jakob: «Det er bedre at jeg gir [min datter] til deg, enn at jeg gir henne til en annen mann.» (1Mo 29: 19) Dette prinsippet ble spesielt fulgt av dem som tilbad Jehova. Abraham sendte således bud til sine slektninger i sitt eget land for å finne en hustru til sin sønn Isak i stedet for å ta en av døtrene til kanaaneerne, som han bodde blant. (1Mo 24: 3, 4)  Ekteskap med en som ikke tilbad Jehova, var ikke velsett og ble sterkt frarådd. Det var en form for illojalitet. (1Mo 26: 34, 35) Under Moseloven var det forbudt å inngå ekteskapsallianser med de sju kanaaneiske nasjonene. (5Mo 7: 1–4) En soldat kunne imidlertid gifte seg med en jomfru som tilhørte en annen nasjon og var tatt til fange, etter at hun hadde gjennomgått en renselsesperiode, som innbefattet at hun sørget over sine døde foreldre og kvittet seg med alt som hadde med hennes tidligere religiøse forbindelser å gjøre. – 5Mo 21: 10–14.

Brudepris. Før ekteskapskontrakten ble inngått, måtte den unge mannen eller hans far betale pikens far en brudepris. (1Mo 34: 11, 12; 2Mo 22: 16; 1Sa 18: 23, 25) Brudeprisen ble uten tvil betraktet som en erstatning for tapet av datterens arbeidsinnsats og for de utgifter og det arbeid foreldrene hadde hatt ved at de hadde sørget for henne og oppdratt henne. Noen ganger ble brudeprisen betalt i form av tjenester som ble ytet faren. (1Mo 29: 18, 20, 27; 31: 15) Moseloven fastsatte brudeprisen for en jomfru som ikke var forlovet, og som ble forført av en mann. – 2Mo 22: 16.

Vielsen. Det sentrale og karakteristiske trekket ved selve bryllupet var at bruden på den fastsatte dagen høytidelig ble ført fra sin fars hjem til sin manns hjem. Ved denne handlingen ble det tilkjennegitt at bruden nå ble opptatt i sin manns familie. (Mt 1: 24) På patriarkenes tid, før lovpakten, utgjorde denne handlingen selve vielsen. Den var helt og holdent et borgerlig anliggende. Det var ingen religiøse seremonier eller formaliteter inne i bildet, og det var ingen prest eller geistlig til stede for å forrette vielsen eller erklære ekteskapet for gyldig. Brudgommen førte bare bruden til sitt eller sine foreldres telt eller hus. Saken ble gjort offentlig kjent, ble bekreftet og registrert, og ekteskapet var bindende. – 1Mo 24: 67.

Allerede fra det tidspunkt da avtalen om ekteskap var truffet og forlovelsen var inngått, ble partene imidlertid regnet for å være gift. Lots døtre bodde således fortsatt hjemme og var underlagt sin fars myndighet, men de mennene som var forlovet med dem, ble omtalt som Lots ’svigersønner som skulle ta døtrene hans til ekte’. (1Mo 19: 14) Og selv om Samson aldri ble gift med den filisterkvinnen han var forlovet med, ble hun omtalt som hans hustru. (Dom 14: 10, 17, 20) Hvis en forlovet pike under Moseloven gjorde seg skyldig i utukt, skulle hun og den skyldige mannen lide døden. Hvis hun ble voldtatt, skulle mannen dø. Men hvis piken ikke var forlovet, skulle saken behandles annerledes. – 5Mo 22: 22–27.

Ekteskap ble registrert. Under Moseloven ble både inngåtte ekteskap og barnefødsler innført i de offentlige registrene. Det er grunnen til at vi har nøyaktige opplysninger om Jesu Kristi slektsregister. – Mt 1: 1–16; Lu 3: 23–38; jf. Lu 2: 1–5.

Bryllupsfesten. Selv om man ikke hadde noen formell vielsesseremoni, ble bryllupene i Israel markert med en stor gledesfest. På bryllupsdagen gjorde bruden som regel omfattende forberedelser i sitt eget hjem. Først badet hun og gned seg inn med velluktende olje. (Jf. Rut 3: 3; Ese 23: 40.) Noen ganger iførte hun seg, hjulpet av kvinnelige tjenere, brystbånd og en hvit kledning, som ofte var rikt brodert, avhengig av hennes økonomiske status. (Jer 2: 32; Åp 19: 7, 8; Sl 45: 13, 14) Hvis hun hadde mulighet for det, pyntet hun seg med smykker og edelstener (Jes 49: 18; 61: 10; Åp 21: 2) og dekket seg så med et stykke lett stoff, et slags slør, som gikk fra hodet til føttene. (Jes 3: 19, 23) Dette forklarer hvorfor Laban så lett kunne narre Jakob, slik at denne ikke visste at det var Lea han fikk i stedet for Rakel. (1Mo 29: 23, 25) Rebekka tok på et hodeklede da hun nærmet seg Isak. (1Mo 24: 65) Det var et symbol på at hun som brud underkastet seg brudgommens myndighet. – 1Kt 11: 5, 10.

Brudgommen var også kledd i sine beste klær og hadde ofte et vakkert hodeplagg eller en krans på hodet. (Høy 3: 11; Jes 61: 10) Ledsaget av sine venner gikk han om kvelden til hjemmet til brudens foreldre. (Mt 9: 15) Derfra beveget prosesjonen seg mot brudgommens eller hans fars hjem, ledsaget av musikere og sangere og som regel av personer som bar lamper.

Folk som stod langs veien, viste stor interesse for prosesjonen. Brudens og brudgommens glade stemmer hørtes. Noen, gjerne unge piker som bar lamper, sluttet seg til prosesjonen. (Jer 7: 34; 16: 9; Jes 62: 5; Mt 25: 1) Det hendte at det tok tid før brudgommen kom seg av sted hjemmefra, og at det igjen inntraff noen forsinkelser før prosesjonen kunne forlate brudens hjem, slik at det ble temmelig sent, og noen av dem som ventet langs veien, ble kanskje døsige og falt i søvn, slik som i Jesu illustrasjon om de ti jomfruene. Når prosesjonen nærmet seg, kunne man på avstand høre sangen og gledesutbruddene, og de som hørte det, ville rope: «Her er brudgommen!» Tjenerne var rede til å by brudgommen velkommen når han kom, og de som var innbudt til bryllupsmåltidet, ville gå inn i huset. Etter at brudgommen og hans følge hadde gått inn og døren  var lukket, var det for sent for upresise gjester å komme inn. (Mt 25: 1–12; 22: 1–3; 1Mo 29: 22) Det ble betraktet som en stor fornærmelse å avslå en innbydelse til en bryllupsfest. (Mt 22: 8) Det ble kanskje utlevert en spesiell kledning til gjestene (Mt 22: 11), og det var ofte verten som anviste dem plass ved bordet. – Lu 14: 8–10.

Brudgommens venn. «Brudgommens venn» spilte en viktig rolle og ble ansett for å være den som hadde ført bruden og brudgommen sammen. Han gledet seg over å høre brudgommen snakke med bruden, og han kunne nå fryde seg over at hans oppgave var brakt til en lykkelig avslutning. – Joh 3: 29.

Bevis på jomfrudom. Etter måltidet førte brudgommen sin brud inn i brudekammeret. (Sl 19: 5; Joe 2: 16) Et klede eller et klesplagg med blodflekkene fra bryllupsnatten ble oppbevart eller gitt til pikens foreldre. Det tjente som bevis på pikens jomfrudom og ville gi henne rettslig beskyttelse hvis hun senere skulle bli anklaget for ikke å ha vært jomfru da ekteskapet ble inngått, eller kanskje for å ha drevet med prostitusjon før ekteskapet. Hvis det ikke forelå et slikt bevis, kunne hun bli steinet for å ha utgitt seg for å være jomfru og for å ha brakt skam over sin fars hus. (5Mo 22: 13–21) Den skikk å oppbevare et slikt klede har holdt seg blant noen folkegrupper i Midtøsten helt fram til nyere tid.

Rettigheter og plikter. Ektemannen var familiens overhode, og det var han som hadde den endelige avgjørelsen i saker som berørte familiens velferd og økonomi. Han kunne til og med annullere et løfte som hans kone eller hans datter hadde avlagt, hvis han mente at løftet ville få uheldige følger for familien. Det ser ut til at han fikk denne myndighet allerede ved forlovelsen. (4Mo 30: 3–8, 10–15) Ektemannen var husets herre og ble betraktet som kvinnens eier (hebr. bạʽal). – 5Mo 22: 22.

I Ordspråkene 31 blir noen av hustruens plikter overfor ektemannen, eller eieren, beskrevet. Hun skulle blant annet utføre husarbeid og lage klær og holde dem i orden, og hun skulle i en viss utstrekning ta seg av kjøp og salg og føre alminnelig tilsyn med husholdningen. Selv om hun skulle underordne seg og i en viss forstand var mannens eiendom, var hennes stilling god, og hun hadde mange rettigheter. Hennes mann skulle elske henne, og det skulle han gjøre selv om hun var medhustru eller var tatt som krigsfange. Hun skulle ikke behandles dårlig, og hun var garantert mat, klær og husly, og hennes ekteskapelige rett skulle ikke reduseres. Mannen kunne heller ikke behandle sønnen til sin yndlingshustru som førstefødt på bekostning av sønnen til den hustruen som han ’hatet’ (det vil si elsket mindre). (2Mo 21: 7–11; 5Mo 21: 11, 14–17) Trofaste hebraiske menn elsket sin hustru, og hvis hustruen var forstandig og handlet i samsvar med Guds lov, lyttet mannen ofte til henne eller godkjente det hun gjorde. – 1Mo 21: 8–14; 27: 41–46; 28: 1–4.

En jomfru som ikke var forlovet, og som ble forført av en ugift mann, var også beskyttet av loven, for hvis faren tillot det, skulle mannen gifte seg med henne og kunne aldri skille seg fra henne. (5Mo 22: 28, 29) Hvis hustruen formelt ble anklaget av mannen for ikke å ha vært jomfru da ekteskapet ble inngått, og det ble bevist at anklagen var falsk, ble mannen ilagt en bot og kunne aldri skille seg fra henne. (5Mo 22: 17–19) Hvis en gift kvinne ble anklaget for å ha begått ekteskapsbrudd i det skjulte og det viste seg at hun var uskyldig, skulle hun bli besvangret av sin ektemann, slik at hun kunne føde et barn og dermed offentlig bevise sin uskyld. Hustruens personlige verdighet ble respektert. Mannen hadde ikke lov til å ha samleie med henne når hun hadde menstruasjon. – 3Mo 18: 19; 4Mo 5: 12–28.

Forbudte ekteskap. I tillegg til at det var forbudt å gifte seg med noen som ikke tilbad Jehova, spesielt med noen som tilhørte de sju nasjonene i Kanaans land (2Mo 34: 14–16; 5Mo 7: 1–4), var ekteskap forbudt innenfor visse grader av blodsslektskap eller slektskap ved giftermål. – 3Mo 18: 6–17.

Øverstepresten kunne ikke gifte seg med en enke, en fraskilt kvinne eller en som var krenket, eller en prostituert; han kunne bare ta en jomfru av sitt folk til ekte. (3Mo 21: 10, 13, 14) De øvrige prestene kunne ikke gifte seg med en prostituert eller en krenket kvinne og heller ikke med en kvinne som var skilt fra sin mann. (3Mo 21: 1, 7) Ifølge Esekiel 44: 22 kunne de gifte seg med en jomfru av Israels hus eller med en kvinne som var enke etter en prest.

Hvis en datter arvet fast eiendom, hadde hun ikke lov til å gifte seg utenfor sin egen stamme. På den måten unngikk man at arvelodder gikk over fra én stamme til en annen. – 4Mo 36: 8, 9.

Skilsmisse. Da Skaperen innstiftet ekteskapet, omtalte han ingen mulighet for skilsmisse. En mann skulle holde seg til sin hustru, og de skulle bli «ett kjød». (1Mo 2: 24) En mann ville altså ha én hustru, som skulle betraktes som ett kjød med ham. Det var først etter at menneskene hadde syndet og som følge av det var blitt ufullkomne og fornedret, at skilsmisse kom inn i bildet.

 Da Gud gav israelittene Moseloven, valgte han å la være å fastholde den opprinnelige normen for ekteskapet, men han gav lover for skilsmisse for å forebygge unødige problemer og forhindre at familieordningen i Israel gikk i oppløsning. Da Guds tid var inne, ble imidlertid den opprinnelige normen gjeninnført. Jesus uttalte det prinsipp som gjelder i den kristne menighet – at «utukt» (gr. porneia) er den eneste gyldige skilsmissegrunn. Han forklarte at det var av hensyn til israelittenes hardhjertethet at Gud ikke hadde håndhevet denne normen i forbindelse med Moseloven. – Mt 19: 3–9; Mr 10: 1–11.

Bortsett fra dødsfall, som automatisk innebærer at ekteskapet opphører, er det i den kristne menighet således bare «utukt», hvorved overtrederen blir ett kjød med en ulovlig partner, som utgjør lovlig grunnlag for at de ekteskapelige bånd kan brytes. Hvis en mann eller kvinne gjør seg skyldig i utukt, kan den uskyldige ektefellen derfor velge å oppløse ekteskapet og siden gifte seg igjen. (Mt 5: 32; Ro 7: 2, 3) Bortsett fra denne innrømmelsen i tilfelle av «utukt» (gr. porneia) råder De kristne greske skrifter de kristne til ikke engang å la seg separere fra sin ektefelle, enten vedkommende er troende eller ikke-troende, og sier at hvis de blir separert eller skilt på et annet grunnlag, kan de ikke ha seksuell omgang med noen annen. – 1Kt 7: 10, 11; Mt 19: 9.

Under Moseloven kunne en mann skille seg fra sin hustru hvis han fant «noe anstøtelig» hos henne. Dette innbefattet naturligvis ikke ekteskapsbrudd, for det var det dødsstraff for. Blant de forseelser som kunne danne grunnlag for en skilsmisse, var kanskje stor mangel på respekt overfor ektemannen eller hans fars hus eller noe som brakte vanære over hans husstand. Ektemannen skulle gi henne en skilsmisseattest, noe som vil si at han i samfunnets øyne måtte ha tilstrekkelige grunner til å skille seg fra henne. Ettersom skilsmisseattesten var et juridisk dokument, er det sannsynlig at mannen måtte rådføre seg med de eldste eller myndighetene i sin hjemby. Kvinnen var deretter fri til å gifte seg igjen, ettersom skilsmissebrevet beskyttet henne mot eventuelle senere anklager for ekteskapsbrudd. Hvis mannen før ekteskapet hadde forført piken, eller hvis han hadde reist en falsk anklage mot sin hustru ved å hevde at hun ikke var jomfru da ekteskapet ble inngått, kunne han aldri skille seg fra henne. – 5Mo 22: 13–19, 28, 29.

Hvis en fraskilt kvinne giftet seg med en annen mann og denne mannen senere skilte seg fra henne eller døde, kunne hennes første mann ikke gifte seg med henne igjen. Dette forhindret en eventuell sammensvergelse mellom kvinnen og hennes første mann i den hensikt å få i stand en skilsmisse fra den andre mannen eller kanskje til og med forårsake hans død, slik at de to igjen kunne gifte seg. – 5Mo 24: 1–4.

Jehova hatet en urettferdig skilsmisse, især i de tilfeller hvor en mann handlet forrædersk mot en hustru som var en trofast tilbeder av Jehova, for å kunne gifte seg med en hedensk kvinne som ikke tilhørte hans utvalgte paktsfolk. – Mal 2: 14–16; se SKILSMISSE.

Polygami. Ettersom mannen og kvinnen ifølge Guds opprinnelige norm skulle bli ett kjød, var det ikke meningen at menneskene skulle leve i polygami, og denne samlivsformen er derfor forbudt i den kristne menighet. Tilsynsmenn og menighetstjenere, som skal være et mønster for menigheten, skal være menn som ikke har mer enn én levende hustru. (1Ti 3: 2, 12; Tit 1: 5, 6) I overensstemmelse med denne normen blir ekteskapet brukt for å illustrere forholdet mellom Jesus Kristus og hans menighet, hans eneste hustru. – Ef 5: 21–33.

Selv om polygami ikke var Guds opprinnelige norm for ekteskapet, ble det, i likhet med skilsmisse, tolerert inntil den kristne menighets tid. Denne samlivsformen fikk sin begynnelse ikke lenge etter syndefallet. Første gang polygami omtales i Bibelen, er i forbindelse med en av Kains etterkommere, Lamek. Om ham blir det sagt: «Lamek tok seg siden to hustruer.» (1Mo 4: 19) Og om noen av englene før vannflommen sier Bibelen at «Guds sønner begynte . . . å ta seg hustruer – alle dem som de valgte seg». – 1Mo 6: 2.

Ifølge de patriarkalske lovene og under lovpakten hadde en mann lov til å ha medhustruer. En medhustru ble ikke betraktet som en kvinne som levde i utukt eller gjorde seg skyldig i ekteskapsbrudd, men hennes stilling var anerkjent ifølge loven. Hvis det var hennes sønn som var mannens førstefødte, skulle han under lovpakten ha den førstefødtes arv. – 5Mo 21: 15–17.

Det at det var tillatt å ha flere hustruer, bidrog uten tvil til at israelittene hurtigere ble et stort folk, og det tjente således en hensikt den gangen, selv om ordningen ikke var innført av Gud, men han bare tillot den og regulerte den. (2Mo 1: 7) Jakob, som tok seg flere hustruer fordi han ble lurt av sin svigerfar, ble velsignet med tolv sønner og flere døtre, i og med at han hadde to hustruer og deres tjenestepiker ble hans medhustruer. – 1Mo 29: 23–29; 46: 7–25.

Ekteskap blant kristne. Jesus Kristus viste at han godkjente ekteskapet, ved å overvære bryllupsfesten i Kana i Galilea. (Joh 2: 1, 2)  Som allerede nevnt var Guds opprinnelige norm det monogame ekteskap, og Jesus Kristus gjeninnførte denne normen i den kristne menighet. (1Mo 2: 24; Mt 19: 4–8; Mr 10: 2–9) Ettersom mannen og kvinnen fra begynnelsen ble utstyrt med evnen til å vise kjærlighet og hengivenhet, skulle ekteskapet være et lykkelig, velsignet og harmonisk forhold. Apostelen Paulus brukte ekteskapet som et bilde da han omtalte Kristus som ektemann og overhode og menigheten som hans brud. Forholdet mellom Kristus og menigheten er det beste eksempel på den omsorg og kjærlige godhet mannen bør vise sin hustru, idet han elsker henne som sitt eget legeme. Hustruen skal på sin side ha dyp respekt for sin mann. (Ef 5: 21–33) Apostelen Peter råder hustruer til å underordne seg under sine menn og appellere til dem ved sin rene livsførsel, sin dype respekt og sin stille og milde ånd. Han framholder Sara, som kalte Abraham «herre», som et eksempel til etterfølgelse. – 1Pe 3: 1–6.

En rekke steder i De kristne greske skrifter blir det lagt vekt på renhet og lojalitet i ekteskapet. Paulus sier: «La ekteskapet holdes i ære blant alle og ektesengen være ubesmittet, for Gud skal dømme utuktige og ekteskapsbrytere.» (He 13: 4) Han veileder ektefeller om at de skal vise hverandre respekt og gi den andre det som tilkommer ham eller henne når det gjelder ekteskapelig samliv.

Apostelen formaner også de kristne til bare å gifte seg «i Herren», noe som er i samsvar med det forbilde Guds tilbedere i gammel tid utgjorde ved bare å gifte seg med andre sanne tilbedere. (1Kt 7: 39) Paulus gir imidlertid de ugifte det råd at de ved å forbli ugifte kan tjene Herren uten å la seg distrahere. Han sier dessuten at i betraktning av tiden bør de som gifter seg, ’være som om de ikke hadde noen hustru’, det vil si at de ikke bør vie seg til de ekteskapelige rettigheter og plikter i den grad at dette fyller hele deres liv, men at de bør søke Riket og tjene dets interesser, dog uten å forsømme de plikter som følger med ekteskapet. – 1Kt 7: 29–38.

Paulus gav den veiledning at unge enker ikke skulle settes på listen over dem som menigheten sørget for materielt sett, bare fordi de gav uttrykk for at de helt og holdent ville vie seg til den kristne tjeneste. Det var bedre at de giftet seg, sa han, for ellers kunne det være at deres seksuelle behov fikk dem til å handle i strid med den beslutning de i tro hadde gitt uttrykk for, og at de tok imot støtte fra menigheten som strevsomme arbeidere, samtidig som de forsøkte å finne seg en mann og ble ubeskjeftiget og begynte å blande seg bort i andres saker. De ville derved pådra seg en ugunstig dom. Hvis de derimot giftet seg, fødte barn og stod for en husholdning, samtidig med at de ble værende i den kristne tro, ville de ha fullt opp å gjøre, og det ville beskytte dem mot å fare med sladder og snakke om ting de ikke burde snakke om. På den måten ville menigheten kunne hjelpe dem som virkelig var enker, og som oppfylte betingelsene for å motta slik hjelp. – 1Ti 5: 9–16; 2: 15.

Sølibat. Apostelen Paulus advarte om at noe av det som ville kjennetegne det forestående frafallet, var kravet om sølibat, idet noen ville ’forby folk å gifte seg’. (1Ti 4: 1, 3) Noen av apostlene var gift. (1Kt 9: 5; Lu 4: 38) Og da Paulus framsatte kravene til tilsynsmenn og menighetstjenere i den kristne menighet, gav han rom for at disse mennene kunne være gift, idet han sa at de bare skulle ha én hustru. – 1Ti 3: 1, 2, 12; Tit 1: 5, 6.

De kristnes syn på borgerlige ekteskapslover. I de fleste land har de borgerlige myndigheter, «keiseren», fastsatt visse lover for ekteskapet, og de kristne skal normalt følge disse. (Mt 22: 21) Bibelen sier ikke noe om at inngåelse av ekteskap skal foregå ved en religiøs seremoni, eller at en prest skal forrette. Som i bibelsk tid skal ekteskapet legaliseres i overensstemmelse med landets lover, og vielser og fødsler skal registreres hvis loven krever det. Ettersom myndighetene har innført disse lovene i forbindelse med ekteskap, er en kristen forpliktet til å henvende seg til dem for å inngå et lovformelig ekteskap. Og hvis en kristen vil bruke ektefellens ekteskapsbrudd som en bibelsk grunn til skilsmisse, må han eller hun også søke å oppnå lovformelig skilsmisse, hvis dette er mulig. En kristen som gifter seg på nytt uten å vise den rette respekt for Bibelens og lovens krav, overtrer derfor Guds lover. – Mt 19: 9; Ro 13: 1.

Ekteskapet og oppstandelsen. Noen av Jesu motstandere som ikke trodde på oppstandelsen, stilte ham et spørsmål som de hadde pønsket ut for å stille ham i forlegenhet. I sitt svar til dem åpenbarte han at «de som er blitt regnet verdige til å få del i den andre tingenes ordning og oppstandelsen fra de døde, verken gifter seg eller blir giftet bort». – Lu 20: 34, 35; Mt 22: 30.

Brukt billedlig. Jehova omtaler gjentatte ganger i Bibelen seg selv som en ektemann, og han betraktet Israels nasjon som sin hustru. (Jes 54: 1, 5, 6; 62: 4) Når Israel gjorde opprør mot ham ved å dyrke avguder eller på andre måter synde mot ham, ble det sammenlignet med prostitusjon som ble drevet av en utro hustru. Jehova  hadde derfor grunn til å skille seg fra denne sin hustru. – Jes 1: 21; Jer 3: 1–20; Ho 2.

I Galaterne, kapittel 4, sammenligner apostelen Paulus Israels nasjon med tjenestepiken Hagar, Abrahams medhustru, og det jødiske folk med Hagars sønn, Ismael. Akkurat som Ismael var sønn av Abrahams medhustru, var jødene barn av Jehovas «medhustru», eller hustru av annen rang. Det bånd Israel var bundet til Jehova med, var lovpakten. Paulus sammenligner så «det Jerusalem som er der oppe», Jehovas «kvinne», med Sara, Abrahams frie hustru. De kristne er frie åndsavlede barn av denne frie «kvinnen», «det Jerusalem som er der oppe». – Ga 4: 21–31; jf. Jes 54: 1–6.

I likhet med det Abraham en gang gjorde, sørger Jehova Gud, som den store Far, for at det blir utvalgt en brud til Jesus Kristus, hans Sønn; denne bruden er ikke en jordisk kvinne, men den kristne menighet. (1Mo 24: 1–4; 2Te 2: 13; 1Pe 2: 5) De første medlemmene av Jesu menighet ble presentert for ham av «brudgommens venn», døperen Johannes, som Jehova hadde sendt i forveien for sin Sønn. (Joh 3: 28, 29) Denne menighet eller «brud» er «én ånd» med Kristus og utgjør hans legeme. (1Kt 6: 17; Ef 1: 22, 23; 5: 22, 23) Akkurat som en brud i Israel badet og pyntet seg før bryllupet, sørger Jesus Kristus for at hans brud som en forberedelse til bryllupet blir «badet», slik at hun blir fullkomment ren og uten plett og lyte. (Ef 5: 25–27) I Salme 45 og Åpenbaringen 21 blir hun beskrevet som en brud som er pyntet for sin ektemann.

I Åpenbaringsboken forutsier Jehova også den tid da hans Sønns bryllup ville være nær og bruden ville være rede, kledd i skinnende, rent, fint lin. Han beskriver dem som er innbudt til aftensmåltidet ved Lammets bryllup, som lykkelige. (Åp 19: 7–9; 21: 2, 9–21) Kvelden før sin død innstiftet Jesus Herrens aftensmåltid, høytiden til minne om hans død, og gav sine disipler befaling om å fortsette å holde denne høytiden. (Lu 22: 19) Denne høytiden skal holdes «inntil han kommer». (1Kt 11: 26) Liksom brudgommen i gammel tid kom til brudens hjem for å hente bruden hos hennes foreldre og føre henne til det hjem han hadde gjort i stand til henne i sin fars hus, så kommer Jesus Kristus for å hente sine salvede etterfølgere i deres tidligere jordiske hjem og ta dem med seg for at de også skal være der hvor han er, i hans Fars hus, i himmelen. – Joh 14: 1–3.

Se SVOGEREKTESKAP.