Slik dette ordet brukes i Bibelen, refererer det vanligvis til det at en gift person frivillig har seksuell omgang med en av det annet kjønn som han eller hun ikke er gift med, eller, under Moseloven, en slik handling mellom en hvilken som helst mann og en kvinne som var gift eller forlovet med en annen. Den hebraiske roten som betyr «begå ekteskapsbrudd», er naʼạf, mens det tilsvarende ordet på gresk er moikheuo. – Ese 16: 32, NW, fotn.; Mt 5: 32, NW, fotn.

Visse naturfolk tillater frie seksuelle forbindelser innenfor stammen, mens løse forbindelser utenfor stammen betraktes som ekteskapsbrudd. Oppslagsverket Funk & Wagnalls Standard Dictionary of Folklore, Mythology and Legend (1949, bd. 1, s. 15) sier om ekteskapsbrudd: «Det forekommer i alle deler av verden, og selv om det i mange kulturer anses for å være forkastelig, har det vært alminnelig utbredt i alle kulturer til alle tider.» Monumenter bekrefter at ekteskapsbrudd var utbredt i det gamle Egypt. Potifars hustru, som gjorde tilnærmelser til Josef, var en egyptisk kvinne. (1Mo 39: 7, 10) Før i tiden var ekteskapsbrudd som regel forbudt ved lov, slik det også er noen steder i dag, men det er likevel sjelden at ekteskapsbrytere blir straffet.

Jehovas lov skilte israelittene ut fra de omkringboende nasjonene og hevet dem opp på et høyere moralsk nivå når det gjaldt ekteskap og familieliv. Det sjuende av De ti bud sa klart og utvetydig: «Du skal ikke begå ekteskapsbrudd.» (2Mo 20: 14; 5Mo 5: 18; Lu 18: 20) Å trenge seg inn på en annen manns område ved å begå ekteskapsbrudd var forbudt, i likhet med andre former for seksuell umoral. – Se PROSTITUERT; UTUKT.

Under Moseloven var straffen for ekteskapsbrudd streng – det var dødsstraff for begge de skyldige: «Dersom en mann blir grepet i å ligge med en kvinne som eies av en eier, da skal de begge dø sammen.» Dette gjaldt også en forlovet kvinne, ettersom man betraktet det som ekteskapsbrudd hvis hun hadde omgang med en annen mann enn ham hun var forlovet med. (5Mo 22: 22–24; se også FORLOVELSE.) Hvis en gift kvinne ble mistenkt for ekteskapsbrudd, skulle hennes sak bli rettslig prøvd. – 4Mo 5: 11–31; se LÅR.

Selv om de kristne ikke er underlagt Moseloven, må også de avholde seg fra ekteskapsbrudd. «For den skrevne lov: ’Du skal ikke begå ekteskapsbrudd,’. . . sammenfattes i dette ord, nemlig: ’Du skal elske din neste som deg selv.’» Det finnes ingen plass for hykleri her. (Ro 13: 9; 2: 22) Da Jesus drøftet de bibelske prinsipper som gjelder på dette området, fastslo han en enda høyere moralsk standard for de kristne. Han gav begrepet ekteskapsbrudd et utvidet betydningsområde og erklærte at det ikke bare omfatter et seksuelt forhold en mann måtte ha til en kvinne som ikke er hans ektefelle, idet han sa: «Enhver som fortsetter å se på en kvinne for å nære lidenskap for henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte.» Slike menn hører med til dem som har «øyne som er fulle av ekteskapsbrudd». – Mt 5: 27, 28; 2Pe 2: 14.

Jesus påpekte også at hvis enten mannen eller hustruen skiller seg av en annen grunn enn utukt (gr. porneia), vil det være ekteskapsbrudd hvis en av dem gifter seg igjen. Også en ugift mann som gifter seg med en slik fraskilt kvinne, begår ekteskapsbrudd. – Mt 5: 32; 19: 9; Mr 10: 11, 12; Lu 16: 18; Ro 7: 2, 3.

Ekteskapsbrudd er i virkeligheten ’synd mot Gud’. (1Mo 39: 9) Jehova vil dømme dem som gjør seg skyldige i ekteskapsbrudd, og ingen som fortsetter med en slik handlemåte, «skal arve Guds rike». (Mal 3: 5; 1Kt 6: 9, 10; He 13: 4) Hvor sant er ikke ordspråket: «Den som begår ekteskapsbrudd med en kvinne, mangler hjerte; den som gjør det, ødelegger sin egen sjel.» – Ord 6: 32–35.

Hvordan kan man gjøre seg skyldig i åndelig ekteskapsbrudd?

Når noen som står i et paktsforhold til Jehova, er utro mot ham, regnes det for åndelig ekteskapsbrudd. Det kjødelige Israel under lovpakten gjorde seg således skyldig i åndelig ekteskapsbrudd når det deltok i skikker som hadde med falsk religion å gjøre, og som blant annet innbefattet riter som bestod i kjønnsdyrkelse og ringeakt  for det sjuende bud. (Jer 3: 8, 9; 5: 7, 8; 9: 2; 13: 27; 23: 10; Ho 7: 4) Av lignende grunner omtalte Jesus den generasjon av jøder som levde på hans tid, som utro (ekteskapsbrytersk) og fordømte den. (Mt 12: 39; Mr 8: 38) Hvis kristne som har innviet seg til Jehova, og som er med i den nye pakt, i dag besmitter seg med den nåværende tingenes ordning, gjør de seg også skyldige i åndelig ekteskapsbrudd. – Jak 4: 4.