(Ẹlam).

1. En av Sems fem sønner, som alle ble stamfedre til «slekter, etter deres tungemål, i deres land, etter deres nasjoner». (1Mo 10: 22, 31; 1Kr 1: 17) Sønnene til Elam blir ikke nevnt ved navn; hans navn ble imidlertid betegnelsen både på et folk og på et område sørøst for Mesopotamia.

Historisk sett er Elam navnet på et område i det som nå blir kalt Khuzestan i det sørvestlige Iran. Det innbefattet den fruktbare sletten på østsiden av den nedre Tigris-dalen, som ble vannet av elvene Karun og Karkheh, og det strakte seg øyensynlig inn i de fjellområdene som grenset til denne sletten i nord og i øst, skjønt det er disse grensene man vet minst om. Man mener at et område som ble kalt Anshan, lå i disse fjellområdene; det blir nevnt i innskrifter som et område som på et tidlig tidspunkt var en del av Elam. Med sin beliggenhet i den ytterste østlige enden av Den fruktbare halvmåne lå Elam således i et grenseområde, hvor en overveiende semittisk befolkning levde nært innpå og ble blandet med  folkegrupper som stammet fra Noahs andre sønner, især fra Jafet.

Landet Elam ble kalt Elamtu av assyrerne og babylonerne og Elymais av de klassiske greske forfatterne, som noen ganger også omtalte det som «Susiana» etter byen Susa, eller Susan, som på et tidspunkt åpenbart var Elams hovedstad. Under Perserrikets styre var Susa (Susan) en kongeby. (Ne 1: 1; Est 1: 2) Byen lå ved de handelsveiene som førte både mot sørøst og opp på den iranske høysletten. Assyriske og babylonske herskere invaderte stadig Elam for å få herredømmet over disse handelsveiene.

Språk. Oppslagsverk sier vanligvis at befolkningen i Elam ikke var semitter, og at det utelukkende er av politiske eller geografiske grunner at Elam i 1. Mosebok står oppført under Sem. Denne oppfatningen er basert på den påstand at elamittenes språk ikke var semittisk. Undersøkelser har imidlertid vist at de eldste innskrifter som er blitt funnet i det geografiske området som betegnes som Elam, «bare er lister over gjenstander som i billedskrift er blitt risset inn på leirtavler med antallet oppført ved siden av, angitt ved hjelp av et enkelt system av streker, sirkler og halvsirkler . . . deres innhold er på dette tidspunkt utelukkende av økonomisk eller av administrativ art». (Semitic Writing av G.R. Driver, London 1976, s. 2, 3) Disse innskriftene kan bare kalles «elamittiske» i den forstand at de er funnet i området Elam.

Den oppfatning at elamittene ikke hørte til de semittiske folkeslag, er derfor hovedsakelig basert på senere kileskrifttekster som antas å stamme fra det andre årtusen f.v.t., og på Behistun-monumentet (fra 500-tallet f.v.t.), som inneholder parallelle tekster på gammelpersisk, akkadisk og «elamittisk». De kileskrifttekstene som blir tillagt elamittene, sies å være skrevet på et agglutinerende språk (et språk hvor avledning og bøyning skjer ved forskjellige tilføyelser til en uforanderlig ordstamme, til forskjell fra de flekterende språk). Filologene har ikke klart å forbinde dette «elamittiske» språket med noe annet kjent språk.

Når en vurderer disse opplysningene, bør en være klar over at det geografiske området hvor Elams etterkommere til sist bosatte seg, godt kan ha vært bebodd av andre folkeslag før eller til og med samtidig med at elamittene bodde der, akkurat som de tidlige ikke-semittiske sumererne bodde i Babylonia. I Encyclopædia Britannica (1959, bd. 8, s. 118) står det: «Hele landet [Elam] var bebodd av forskjellige stammer som stort sett snakket agglutinerende dialekter, skjønt de vestlige områdene var bebodd av semitter.» – Uthevet av oss; KART og TABELL: bd. 1, s. 329.

De kileskrifttekstene som er funnet i det elamittiske området, er ikke noe avgjørende bevis for at de opprinnelige elamittene ikke var semitter. Det finnes mange eksempler i historien på at folkeslag har antatt et annet språk på grunn av at fremmede elementer har hatt overherredømmet eller har trengt inn i landet. Det finnes også eksempler på at folkeslag i oldtiden brukte et annet språk enn sitt eget som handelsspråk og som diplomatspråk, selv om de fortsatt brukte sitt eget språk. Arameisk ble således et språk som mange folkeslag brukte som sitt lingua franca, eller internasjonale hjelpespråk. «Hetittene» i Karatepe laget tospråklige innskrifter (øyensynlig på 700-tallet f.v.t.) med «hetittiske» hieroglyfer og gammelfønikiske skrifttegn. I den persiske kongebyen Persepolis har man funnet omkring 30 000 leirtavler fra perserkongen Dareios Is tid, de fleste skrevet på det språket som kalles «elamittisk», og likevel vil man ikke kalle Persepolis for en elamittisk by.

Noe som ytterligere viser at listen over folkeslag i 1. Mosebok, kapittel 10, ikke bør betraktes som rent geografisk, men er et reelt slektsregister, er de funn som er gjort av skulpturer som er hogd ut for elamittiske konger og datert av arkeologer så langt tilbake som til Sargon I (som man mener regjerte i siste del av det tredje årtusen f.v.t.). Disse skulpturene er ikke bare typisk akkadiske (dvs. semittiske, assyrisk-babylonske), men er også forsynt med innskrifter på akkadisk. – ⁠The Illustrated Bible Dictionary, redigert av J.D. Douglas, 1980, bd. 1, s. 433.

Historie. Første gang Elam blir nevnt i Bibelen som et land eller en nasjon, er på Abrahams tid (2018–1843 f.v.t.), da Kedorlaomer, ’kongen i Elam’, sammen med andre konger rykket fram mot en kanaaneisk sammenslutning av konger i dødehavsområdet. (1Mo 14: 1–3) Kedorlaomer blir framstilt som anfører for de framrykkende kongene, og som den de kanaaneiske kongene hadde vært underlagt. Disse ble nå straffet. (1Mo 14: 4–17) Et slikt felttog, som innebar at man kanskje tilbakela i alt 3200 km, var ikke noe usedvanlig for de mesopotamiske konger på den tiden. Den verdslige historie bekrefter at det i den første delen av det andre årtusen f.v.t. var en slik periode da elamittene hadde overherredømmet i det mesopotamiske området. En elamittisk embetsmann ved navn Kudur-Mabuk, som inntok den fremtredende byen Larsa (ved elven Eufrat, nord for Ur), innsatte sin sønn Warad-Sin som konge der. Det er verdt å merke seg at navnene  Warad-Sin og Rim-Sin (Warad-Sins bror, som etterfulgte Warad-Sin som konge) begge er semittiske navn, en ytterligere bekreftelse på et semittisk element i Elam.

Det elamittiske herredømmet i Babylonia ble omstyrtet av Hammurabi, og først i den siste delen av det andre årtusen f.v.t. klarte Elam å seire over Babylon og igjen få overherredømmet i noen århundrer. Man mener at det var i denne perioden at en stele med den berømte Hammurabis lov ble ført fra Babylonia til Susa, hvor den i nyere tid er blitt funnet av arkeologer.

Elam kom igjen til å innta en underordnet stilling under Nebukadnesar I (ikke den Nebukadnesar som flere hundre år senere ødela Jerusalem), men det deltok fortsatt hyppig i maktkampen mellom Assyria og Babylon, inntil de assyriske kongene Sankerib og Assurbanipal (Asenappar) slo elamittene og tvangsforflyttet noen av dem til Samarias byer. (Esr 4: 8–10) Israelittiske fanger ble på lignende måte sendt i landflyktighet til Elam. (Jes 11: 11) Assyrerkongenes innskrifter beskriver på en levende måte hvordan Elam ble undertvunget.

Etter assyrerrikets fall kom Elam etter alt å dømme under jafetisk (arisk) herredømme. Man antar at mederne og perserne flere århundrer tidligere hadde bredt seg til den iranske høysletten, og under Kyaxares kjempet mederne sammen med babylonerne for å omstyrte den assyriske hovedstaden Ninive. Av Daniel 8: 2 ser det ut til at Elam deretter ble en babylonsk provins. Hva de umiddelbare følgene av det assyriske sammenbruddet enn ble for Elam, klarte perserne tydeligvis å erobre området Anshan fra elamittene, ettersom perserkongene Teispes, Kyros I, Kambyses og Kyros II alle bar tittelen «konge av Anshan». Noen betrakter denne erobringen av Anshan som en oppfyllelse av Jeremias profeti om Elam (Jer 49: 34–39), men de fleste forskere mener at Teispes erobret Anshan mange år før profetien ble uttalt, noe den ble omkring 617 f.v.t.

Profeten Jesaja forutsa at det ville være elamittiske bueskyttere blant dem som angrep Juda og Jerusalem. (Jes 22: 4–6) Det ble også forutsagt at Elam sammen med Media ville legge Babylon øde (539 f.v.t.). (Jes 21: 2) På det tidspunktet var Media underlagt perserkongen Kyros II, «kongen av Anshan». Elamittene var således med på å utfri israelittene av fangenskapet, men ettersom de ved flere anledninger hadde gjort felles sak med Guds folks fiender, måtte de, når tiden var inne, sammen med andre nasjoner drikke Guds vredesbeger og gå ned i Sjeol. – Jer 25: 17, 25–29; Ese 32: 24.

På pinsedagen i år 33 fantes det blant de tusener som hørte disiplenes budskap, også elamitter, og de lyttet til det på det språk som den gangen ble talt i Elam. (Apg 2: 8, 9) Som nasjon og folk har de imidlertid siden opphørt å eksistere, som forutsagt i Jeremia 49: 34–39.

2. En levittisk portvakt under Davids styre; sønn av Mesjelemja av korahittenes slekt. – 1Kr 25: 1; 26: 1–3.

3. En sønn av Sjasjak; et av overhodene for Benjamins stamme. – 1Kr 8: 24, 25, 28.

4. Forfader til en israelittisk slekt hvorav 1254 etterkommere vendte tilbake fra Babylon sammen med Serubabel (Esr 2: 1, 2, 7; Ne 7: 12), og til en gruppe på 71 mann som senere ledsaget Esra. (Esr 8: 7) Noen av hans etterkommere var blant dem som gikk med på å sende sine fremmede hustruer bort (Esr 10: 19, 26), og en representant for slekten var med på å underskrive den pakten som ble inngått på Nehemjas tid. – Ne 10: 1, 14.

5. En som blir omtalt som ’den andre Elam’, også et familieoverhode som hadde 1254 etterkommere som fulgte med Serubabel til Juda. – Esr 2: 31; Ne 7: 34.

6. En levitt som var til stede da Nehemja innviet Jerusalems mur. – Ne 12: 27, 42.