(Ẹli) [steget opp; gått opp].

Øversteprest i Israel; tydeligvis en etterkommer av Itamar, den fjerde som er nevnt blant Arons sønner. (Jf. 2Sa 8: 17; 1Kg 2: 27; 1Kr 24: 3; 2Mo 6: 23.) Som øversteprest dømte Eli Israel i 40 år. Samuel begynte å virke som profet mens Eli ennå levde. (1Sa 4: 18; 3: 10–13, 19–21) Det var åndelig hungersnød i Israel på Elis tid, for «Jehovas ord var blitt sjeldent i de dager; ikke noe syn ble spredt omkring». – 1Sa 3: 1.

Man får det første glimtet av Eli i 1. Samuelsbok, kapittel 1. Han sitter ved dørstolpen til tabernaklet og irettesetter den rettferdige kvinnen Hanna, som han tror er drukken, men som i virkeligheten har bedt inderlige bønner til Jehova der foran tabernaklet. Da Hanna svarer at hun ikke er drukken, men har talt på grunn av sin store bekymring og gremmelse, lar Eli henne gå i fred. Jehova besvarer Hannas bønn, og hun føder en sønn, som hun gir navnet Samuel. Så snart han er avvent, overgir hun ham til tjenesten ved tabernaklet, i tråd med det løftet hun har avlagt. – 1Sa 1: 9–18, 20, 24, 28; 2: 11, 18.

Slapp disiplin overfor sønnene sine. Som far og som øversteprest i Israel håndhever ikke Eli Jehovas tukt med tilstrekkelig fasthet. Hans to sønner, Hofni og Pinehas, utfører tjeneste som prester, men de er «udugelige menn» og er bare interessert i å mette sin egen mage og få tilfredsstilt sitt urene seksuelle begjær. De er ikke fornøyd med den andelen av ofrene som er foreskrevet for dem i Guds lov, og krever til og med å få en andel før Jehova ved å la en tjener forlange rått kjøtt av dem som frambærer ofre, uten å la fettet ryke på alteret først. Elis grådige, sanselige, lastefulle sønner utnytter sin stilling ved møteteltet ved å begå tyveri på bekostning av den rene tilbedelse av Jehova. Selv da de går så langt i sitt forderv at de har umoralsk omgang med de kvinnene som tjener ved inngangen til tabernaklet, fjerner ikke Eli dem fra deres stilling, men gir dem bare en mild irettesettelse. Han fortsetter å ære sine sønner mer enn Jehova. – 1Sa 2: 12–17, 22–25, 29.

 En dag kommer en av Guds profeter med et dystert budskap: Elis hus skal miste sin makt og innflytelse, slik at det ikke kommer til å finnes en gammel mann i hans hus. Det blir erklært at de to fordervede sønnene hans skal dø på én dag. (1Sa 2: 27–36) Jehova stadfester den ugunstige dommen over Elis hus gjennom ingen andre enn gutten Samuel. (1Sa 3: 11–14) Samuel er redd for å fortelle hva budskapet går ut på, men gjør det likevel da Eli ber ham om det. Eli aksepterer ydmykt dommen, idet han sier: «Det er Jehova. Han får gjøre det som er godt i hans øyne.» – 1Sa 3: 15–18.

Jehova dømmer hans hus. Gjengjeldelsen kommer i overensstemmelse med Guds ord. Israel mister omkring 4000 mann i et slag mot filisterne. Israelittene bestemmer seg for å hente Arken i Sjilo og føre den til leiren, idet de tror at dette vil føre til at de blir utfridd fra sine fiender. Men filisterne kjemper bare enda hardere. Hele 30 000 israelitter blir drept. Arken blir tatt. Hofni og Pinehas, som har oppholdt seg ved Arken, blir drept. En mann av Benjamins stamme skynder seg av gårde fra slaglinjen for å melde fra til Eli. Eli, som nå er 98 år gammel og er blind og svak, sitter på en stol ved veien. Hjertet hans skjelver av bekymring på grunn av Arken. Idet han hører at Arken er blitt tatt, faller han baklengs ned av stolen og brekker nakken og dør. – 1Sa 4: 2–18.

Elis hus ble ytterligere straffet ved kong Sauls hånd, idet Saul hensynsløst gav ordre om at prestene i Nob, som var etterkommere av Eli gjennom Pinehas’ sønn Akitub, skulle drepes. (1Sa 14: 3; 22: 11, 18) Det var bare Abjatar, som var sønn av Akimelek, som unnslapp massakren, og han fortsatte å tjene som prest gjennom hele Davids regjeringstid. (1Sa 22: 20; 2Sa 19: 11) Abjatar ble imidlertid avsatt som prest av Salomo, fordi han hadde tilbudt hjelp til opprøreren Adonja. (1Kg 1: 7; 2: 26, 27) Dermed hadde Jehovas dom over Elis hus gått fullstendig i oppfyllelse, og hans etterkommere var nå for all framtid avskåret fra embetet som øversteprest. – 1Sa 3: 13, 14.