(Elịa) [min Gud er Jehova].

1. En av Israels mest fremtredende profeter. Han bodde etter alt å dømme i Tisjbe, som etter noens mening var en landsby i landet Gilead, øst for Jordan-elven. (1Kg 17: 1) Han startet sin langvarige profetgjerning i Israel i kong Akabs regjeringstid (Akab ble konge ca. 940 f.v.t.) og fortsatte i Akabs sønn Akasjas regjeringstid (fra ca. 919). (1Kg 22: 51) Den siste gangen det fortelles om at han tjener som profet (denne gangen for Juda), er henimot slutten av Juda-kongen Jehorams åtte år lange regjeringstid, som begynte i 913 f.v.t. – 2Kr 21: 12–15; 2Kg 8: 16.

Gjennom Elia støttet Jehova opp under den sanne tilbedelse i en tid da de åndelige og moralske forholdene var foruroligende dårlige i Israel. Kong Akab, Omris sønn, hadde fortsatt med den kalvedyrkelsen som Jeroboam hadde innført, og situasjonen ble ytterligere forverret som følge av at han hadde giftet seg med Jesabel, sidonerkongen Etba’als datter. Under hennes innflytelse syndet han verre enn alle Israels tidligere konger ved å innføre Ba’al-dyrkelse i stor skala. Det ble flere og flere prester og profeter for Ba’al, og fordervet fikk et meget stort omfang. Jesabels hat til Jehova førte til at profetene ble forfulgt og i noen tilfeller myrdet; de ble nødt til å skjule seg i huler. – 1Kg 16: 30–33; 18: 13.

Ravner forsyner ham med mat. Elia er nevnt første gang i den bibelske beretning i forbindelse med at Jehova sender ham for å kunngjøre at israelittene kommer til å bli tuktet for sine synder. Hans første ord i beretningen er: «Så sant Jehova, Israels Gud, lever, han som jeg står framfor.» Elia sier at Jehova, Israels levende Gud, har erklært at det verken skal komme regn eller dugg i løpet av flere år uten etter Elias befaling. Denne perioden viser seg å strekke seg over tre år og seks måneder. (1Kg 17: 1; Jak 5: 17) Etter at Elia har kommet med denne kunngjøringen, leder Jehova ham til Kerit-elvedalen, som ligger på østsiden av Jordan, i Gads stammes område. Her blir det sørget for ham på mirakuløst vis ved at ravner kommer med mat til ham. Han får vann fra elven, som med tiden blir helt uttørret på grunn av tørken. Jehova fortsetter å lede ham. Han sender ham ut av Israels område, til Sarefat, en fønikisk by som på denne tiden er underlagt Sidon. Her, i nærheten av byen Sidon, hvor kong Akabs svigerfar Etba’al er konge (1Kg 16: 31), treffer Elia en enke som holder på med å tilberede et siste måltid til seg selv og sønnen sin av det aller siste hun har igjen av mel og olje. Han ber om en bit brød, samtidig som han gir henne et løfte om at Jehova skal sørge for henne gjennom  tørkeperioden. Fordi hun anerkjenner ham som en Guds mann, gjør hun som han sier, og blir velsignet. (Jf. Mt 10: 41, 42.) Mens Elia oppholder seg hjemme hos henne, dør sønnen hennes. Elia ber til Gud, som gir ham livet tilbake. Dette er den første oppstandelsen som er omtalt i Bibelen, og det tredje av Elias åtte mirakler. – 1Kg 17.

Hvordan gjorde Elia det klart for Israel at det er Jehova som er den sanne Gud?

I mellomtiden har Akab forgjeves lett overalt etter Elia, utvilsomt for å få tatt livet av ham. (1Kg 18: 10) Til slutt befaler Gud Elia å vise seg for Akab. Elia møter Akab ansikt til ansikt og ber om å få arrangert et møte med de 450 Ba’al-profetene og de 400 profetene for den hellige pælen (Asjera-pælen). Akab samler profetene på Karmel-fjellet, ikke langt fra Middelhavet. (BILDE: bd. 1, s. 950) Elia stiller seg nå opp foran folket og foreslår en prøve for å få avgjort hvem som er den sanne Gud, den man skal følge. Den som svarer ved å la ild fortære en okse som blir ofret til ham, skal anerkjennes av alle som den sanne Gud. Folket godtar forslaget. Først blir Ba’al påkalt, men forgjeves. Det kommer ingen ild, ikke noe bevis for at Ba’al er en levende gud, selv om hans profeter ber og ber og til og med risper seg opp, i tråd med sitt ritual. De halter rundt alteret under den stekende solen stort sett hele dagen, mens Elia skånselsløst spotter dem, slik at de blir enda mer desperate. – 1Kg 18: 18–29.

Nå er det Elias tur. Ved hjelp av tolv steiner setter han i stand et alter som er blitt revet ned, trolig etter initiativ fra Jesabel. Så får han folket til å helle vann over offeret og alteret tre ganger; selv grøften rundt alteret, som kanskje omslutter et område på 32 × 32 m, blir fylt med vann. (1Kg 18: 30–35) Omkring den tiden da det daglige kveldskornofferet frambæres, ber Elia én gang til Jehova, som sender en ild fra himmelen som fortærer ikke bare offeret, men også veden, steinene og vannet i grøften. (1Kg 18: 36–38) Da folket ser dette, faller de på sitt ansikt og sier: «Jehova er den sanne Gud! Jehova er den sanne Gud!» Så sørger Elia for at alle de 450 Ba’al-profetene blir drept i Kisjon-elvedalen. Som svar på en bønn som Elia ber, opphever Jehova tørken ved å la det komme et kraftig regnskyll. Ved Jehovas kraft løper så Elia foran Akabs vogn helt til Jisre’el, en strekning som kan ha vært på hele 30 km. – 1Kg 18: 39–46.

På flukt fra Jesabel. Da dronning Jesabel får høre at Ba’al-profetene hennes er blitt drept, sverger hun at hun skal få Elia drept. Elia blir redd og flykter 150 km i retningen sørvest, til Be’er-Sjeba, vest for den sørlige delen av Dødehavet. (KART: bd. 1, s. 949) Der lar han tjeneren sin bli igjen og fortsetter inn i ødemarken, hvor han ber om å få dø. Her viser Jehovas engel seg for ham og forbereder ham til en lang reise til «den sanne Guds fjell», Horeb (Sinai). Den maten han spiser, styrker ham til en 40 dagers reise over en strekning på over 300 km. På Horeb taler Jehova til ham etter å ha gitt ham en ærefryktinngytende demonstrasjon av sin makt i en vind, et jordskjelv og en ild. Jehova er ikke i disse fenomenene; han er ikke en naturgud, eller bare en personifisering av naturkreftene. Disse naturkreftene er bare manifestasjoner av Jehova Guds virksomme kraft; de er ikke Jehova selv. Den Allmektige viser Elia at han fremdeles har arbeid å gjøre som profet. Han korrigerer Elias oppfatning om at han er den eneste som tilber den sanne Gud i Israel, ved å påpeke at det er 7000 som ikke har bøyd kne for Ba’al. Han sender Elia tilbake til det området hvor han har gitt ham i oppdrag å tjene, og nevner tre personer som skal salves, eller bemyndiges, til å utføre oppdrag for Jehova: Hasael, som konge over Syria, Jehu, som konge over Israel, og Elisja, som skal bli Elias etterfølger. – 1Kg 19: 1–18.

Elia utnevner Elisja til sin etterfølger. Elia begir seg nå til Elisjas hjemby, Abel-Mehola, hvor han finner Elisja, som holder på med å pløye. Elia kaster embetsdrakten sin over ham som tegn på at han utnevner ham, eller salver ham. Fra nå av følger Elisja Elia og er hans tjener. Han er utvilsomt sammen med Elia da det igjen blir god grunn til å profetere mot Akab. Denne griske kongen, som dyrker Ba’al, har urettmessig skaffet seg en vingård, jisre’elitten Nabots arvelodd, ved å la sin kone, Jesabel, få Nabot drept ved hjelp av falske anklager, falske vitner og urettferdige dommere. Elia oppsøker Akab i vingården og sier til ham at hans blod kommer til å bli slikket opp av hunder nettopp på det stedet hvor hundene har slikket opp Nabots blod. Han kunngjør også at Jesabel skal lide en lignende skjebne. – 1Kg 19: 19; 21: 1–26.

Omkring tre år senere dør Akab i et slag. Stridsvognen hans blir skylt ved Samaria-dammen, og hundene slikker opp blodet hans. Dommen over Jesabel blir fullbyrdet først en 15 års tid senere. Akab blir etterfulgt av sin sønn Akasja. Denne kongen følger i sin onde fars fotspor,  for da han blir skadet ved et uhell, vender han seg til den falske guden Ba’al-Sebub, Ekrons gud, for å få vite hva utfallet av sykdommen vil bli. Elia sender ham beskjed om at Jehova har sagt at han skal dø på grunn av dette. Da Akasja sender tre grupper etter hverandre for å få tak i Elia, hver bestående av en fører med 50 mann, nedkaller profeten ild fra himlene som fortærer de to første gruppene, men etter at den tredje føreren har bønnfalt ham om nåde, følger han med ham og forkynner personlig dommen over Akasja. – 1Kg 22: 1, 37, 38; 2Kg 1: 1–17.

Etterfulgt av Elisja. Etter hvert er tiden inne til at Elia, i tråd med det han gjorde da han noen år tidligere utnevnte Elisja, skal gi sin embetsdrakt til Elisja, som nå har fått god opplæring. Dette skjer mens Akasjas etterfølger, hans bror Jehoram, er konge i Israel. Ved denne anledningen drar Elia til Betel, derfra til Jeriko og videre ned til Jordan, og Elisja holder seg nær til ham hele veien. Ved Jordan blir Elisja belønnet for sin trofasthet ved at han får se en stridsvogn av ild og hester av ild og får se Elia stige opp til himlene i en storm. Elisja tar opp Elias embetsdrakt, som er falt av Elia, og «to deler» (tilsvarende en førstefødts andel) av Elias ånd kommer over ham, en ånd preget av stort mot og ’fullstendig nidkjærhet for Jehova, hærstyrkenes Gud’. – 2Kg 2: 1–13; 1Kg 19: 10, 14; jf. 5Mo 21: 17.

Elia dør ikke ved denne anledningen, og han farer heller ikke til den usynlige åndeverdenen; han blir overført til en ny profetgjerning et annet sted. (Joh 3: 13) Dette framgår av at Elisja ikke holder noen sorg over sin herre. Flere år etter at Elia har steget opp i stormen, er han fortsatt i live og virker som profet, denne gangen overfor Judas konge. På grunn av den onde kurs Juda-kongen Jehoram har fulgt, skriver Elia et brev til ham med en kunngjøring av Jehovas dom, som blir fullbyrdet kort tid senere. – 2Kr 21: 12–15; se HIMMEL (Oppstigning til himmelen).

Mirakler. Bibelen forteller om åtte mirakler som Elia utførte. Han (1) lukket himmelen, så det ikke falt regn, (2) sørget for at enken i Sarefat ikke slapp opp for mel og olje, (3) oppreiste enkens sønn, (4) fikk ild til å falle ned fra himmelen som svar på en bønn, (5) fikk det til å falle regn, slik at det ble slutt på tørken, som svar på en bønn, (6) nedkalte ild over en av kong Akasjas førere og hans 50 mann, (7) nedkalte ild over enda en fører med 50 mann og (8) fikk vannet i Jordan til å dele seg ved å slå på det med embetsdrakten sin. Oppstigningen til himlene var også et mirakel, men dette var en direkte handling fra Guds side, ikke noe som skjedde som svar på en bønn eller som følge av en erklæring fra Elia.

Elia var en sterk forsvarer av den sanne tilbedelse av Jehova. Han kjempet energisk for å utrydde Ba’al-dyrkelsen i Israel, og det arbeidet han påbegynte, ble videreført av Elisja, mens Jehu sørget for at dommen over Jesabel ble fullbyrdet, og at den urene sidonske Ba’al-kulten ble utryddet. På Elias tid var det 7000 som var trofaste mot Jehova, deriblant Obadja, som var satt over Akabs husstand. Noen av disse ble utvilsomt i høy grad styrket av Elia. Elia utnevnte Elisja til sin etterfølger, men det ble overlatt til Elisja å salve Hasael og Jehu.

Apostelen Paulus har utvilsomt Elia i tankene når han taler om «Samuel og de andre profetene, som ved tro . . . øvde rettferdighet», og om at «kvinner fikk sine døde tilbake ved oppstandelse». Elia er altså med i fortidens «sky» av trofaste vitner. (He 11: 32–35; 12: 1) Disippelen Jakob viser til Elia, «et menneske med de samme følelser som vi», som bevis for at bønnene til et menneske som tjener Gud i rettferdighet, har stor kraft. – Jak 5: 16–18.

Elias gjerning et profetisk forbilde. Omkring 450 år etter Elias tid forutsa Malaki at profeten Elia skulle stå fram «før Jehovas store og fryktinngytende dag kommer». (Mal 4: 5, 6) Jødene på Jesu tid gikk i forventning om at Elia skulle komme, som en oppfyllelse av denne profetien. (Mt 17: 10) Noen trodde at Jesus var Elia. (Mt 16: 14) Døperen Johannes, som i likhet med Elia hadde en kledning av hår og et lærbelte om hoftene, benektet at han var Elia personlig. (2Kg 1: 8; Mt 3: 4; Joh 1: 21) Engelen hadde ikke sagt til Johannes’ far, Sakarja, at Johannes skulle være Elia, men at han skulle ha «Elias ånd og kraft, . . . for å gjøre klar et beredt folk for Jehova». (Lu 1: 17) Jesus framholdt at Johannes hadde utført dette arbeidet, men ikke var blitt anerkjent av jødene. (Mt 17: 11–13) Etter at Johannes var død, opptrådte Elia sammen med Moses i et syn ved Jesu forvandling, noe som tilsier at Elias tjeneste pekte fram mot noe mer som skulle skje. – Mr 9: 1–8.

2. En sønn av benjaminitten Jeroham. Han bodde i Jerusalem og var overhode for sitt hus. – 1Kr 8: 1, 27, 28.

3. En levitt, en prest, blant «Harims sønner» (1Kr 24: 8; Esr 2: 1, 2, 39) som var blant dem som rettet seg etter Esras formaning om å sende fra seg sine fremmede hustruer. – Esr 10: 21, 44.

4. En etterkommer av Elam som var blant dem som på Esras oppfordring sendte fra seg sine fremmede hustruer. – Esr 10: 26, 44.