(Ẹlifas).

1. Esaus førstefødte sønn, født av hans kanaaneiske hustru Ada. Seks eller sju av Elifas’ sønner, deriblant Teman, Omar og Amalek, ble sjeiker for edomittiske stammer. – 1Mo 36: 4, 10–12, 15, 16; 1Kr 1: 35, 36; se SJEIK.

2. En av Jobs tre venner. (Job 2: 11) Som temanitt var han sannsynligvis en etterkommer av nr. 1 ovenfor og således en etterkommer av Abraham og en fjern slektning av Job. Han og hans etterkommere skrøt av sin visdom. (Jer 49: 7) Av de tre «trøsterne» framstår Elifas som den betydeligste og mest innflytelsesrike, noe som kan tyde på at han også var den eldste. I debattens tre runder taler han hver gang som den første, og hans taler er lengre enn de andres.

I sin første tale argumenterer Elifas på denne måten: «Hvem som er uskyldig, har noensinne gått til grunne? Og hvor er de rettskafne noensinne blitt utslettet?» Han trekker derfor den konklusjon at Job må ha gjort noe ondt som gjør at han blir straffet av Gud. (Job, kapitlene 4, 5) I sin andre irettesettende tale gjør Elifas narr av Jobs visdom: «Vil en som er vis, svare med kunnskap som bare er vind, og vil han fylle sin buk med østavinden?. . . Hva vet du egentlig som vi ikke vet?» Han antyder at Job «prøver å vise seg overlegen i forhold til Den Allmektige». Elifas avslutter sitt andre angrep på Jobs dyder ved å framstille den rettferdige Job som en frafallen som er full av svik og bor i bestikkelsens telt. (Job 15) Til sist piner han Job for tredje gang ved falskelig å anklage ham for alle slags forbrytelser – for utpressing, for å ha unnlatt å gi de trengende vann og brød og for å ha undertrykt enker og farløse. – Job 22.

Etter Elifas’ andre tirade svarer Job på en treffende måte: «Dere er alle plagsomme trøstere! Er det ingen ende på ord som bare er vind?» Etter debatten vender Jehova selv seg til Elifas og sier: «Min vrede er blitt opptent mot deg og dine to venner, for dere har ikke talt sant om meg, som min tjener Job.» Elifas får beskjed om at de skal bringe et offer, og får vite at Job så vil be for dem. – Job 42: 7–9.