(Ẹlihu) [min Gud er han].

1. «Busitten Barakels sønn, av Rams slekt.» Ettersom Elihu var en etterkommer av Bus, var han øyensynlig en fjern slektning av Abraham. (Job 32: 1, 2, 6; 1Mo 22: 20, 21) Elihu fulgte uten tvil oppmerksomt med i hele debatten mellom Job og hans tre falske trøstere, men av respekt for deres alder forholdt han seg taus inntil alle var ferdige med å tale. Kritikere i vår tid har kalt Elihu snakkesalig og omtalt hans taler som langtrukne, men hans uttalelser var ikke en uforskammet ung manns uttalelser. Han forstod at det ikke bare er de som er oppe i årene, som er vise, men at det er Guds ånd som gjør en person virkelig vis. Elihu lot seg derfor lede av Guds ånd. Han forstod således at Job ikke hadde innsett at det er langt viktigere at Jehova Gud blir rettferdiggjort, enn at noe menneske blir det, og at Jobs tre venner i virkeligheten hadde erklært Gud ond. – Job 32: 2–9, 18.

Elihu viste ikke partiskhet og tiltalte ikke noen med noen smigrende tittel. Han erkjente at han, i likhet med Job, var dannet av leire, og at Den Allmektige var hans Skaper. Han hadde ikke til hensikt å skremme Job, men talte til ham som en sann venn. I motsetning til Elifas, Bildad og Sofar brukte han Jobs navn når han henvendte seg til ham. – Job 32: 21, 22; 33: 1, 6.

Elihu opphøyde i enhver henseende den sanne Gud: Den Allmektige er rettferdig og gjengjelder den enkelte etter hans ferd. Han dømmer uten partiskhet og er fullt ut klar over hva menneskene foretar seg. Han hører de nødstiltes rop. Han underviser menneskene og gjør dem visere enn dyrene. Bare det usanne hører Gud ikke, og Elihu oppmuntret derfor Job til tålmodig å vente på Ham. Elihu forsikret dessuten Job om at Gud var med ham, og om at han ikke lar den ugudelige leve, men at de som tjener ham, skal «ende sine dager i det som er godt». (Job 36: 11) Job ble deretter oppfordret til å opphøye Gud, den store Forsørger, som gir mat i overflod, og hans verk. Elihu henledet Jobs oppmerksomhet på de store ting som Gud har gjort, og på hvordan han kontrollerer naturkreftene, og han oppfordret ham til å «gi akt på Guds underfulle gjerninger». (Job 37: 14) Elihu avsluttet sin tale på et opphøyd plan, idet han sa om Den Allmektige: «Han er opphøyd i makt, og rett og stor rettferdighet kommer han ikke til å ringeakte. La derfor mennesker frykte ham.» – Job 37: 23, 24; kapitlene 34 til 37.

Det var bare med Guds ånds hjelp at Elihu kunne bedømme tingene riktig og uttale de ordene som gikk i oppfyllelse på Job da han ble frisk igjen: «Fri ham fra å fare ned i gravens dyp! Jeg har funnet en løsepenge! La hans kropp bli friskere enn i ungdommen; la ham vende tilbake til sin ungdomskrafts dager.» – Job 33: 24, 25.

2. En av profeten Samuels forfedre; en sønn av Tohu. (1Sa 1: 1) Han blir øyensynlig også kalt Eliab og Eliel. – 1Kr 6: 27, 34.

3. Antagelig den samme som kong Davids eldste bror, Eliab; han ble fyrste over Juda stamme. – 1Kr 27: 18, 22; jf. 1Sa 16: 6; se ELIAB nr. 4.

4. En av de sju tusenmannsførerne fra Manasse som gikk over til David i Siklag. – 1Kr 12: 20.

5. En korahitt av Obed-Edoms slekt som i Davids regjeringstid ble utnevnt til portvakt ved Guds hus. – 1Kr 26: 1, 4, 7, 8.